Å leve etter idealer som ikke gjør oss lykkelige

Sally Rooneys «Normal People» er en kjærlighetsroman for vår tid.

Publisert   Sist oppdatert

NY BOK

  • Sally Rooney
  • Normal People
  • Faber

Sally Rooney er blitt noe så sjeldent som en litterær komet i den engelskspråklige verdenen – også kjent som den verdenen som har størst betydning for de fleste kunstarter. Rooney var bare 26 år gammel da hennes første roman, Conversations with Friends, tok denne verdenen med storm i 2017. I fjor kom romanen denne anmeldelsen skal ta for seg, Normal people, som ble nominert til Bookerprisen.

Normal people følger opp mange av de samme temaene som Conversations with friends, men det er særlig Rooneys evne til å beskrive sin generasjon, stemningene, utfordringene, holdningene, som har vakt oppmerksomhet og gitt henne beskrivelsen «en Salinger for Snapchat-generasjonen».

I Normal people møter vi to hovedpersoner, Marianne og Connell, og det er de to, eller relasjonen mellom dem, som gir romanen all sin driv. Vi møter dem på videregående, der Marianne, til tross for at hun kommer fra en «big mansion», er en ensom og upopulær særing som tilbringer skolehverdagen med å krangle intellektuelt med lærere og lese Veien til Swann i korridorene.

Klisjé, jeg vet. Vi har litt for ofte møtt denne misforståtte typen med Proust under armen, men Marianne er samtidig en såpass genuin karakter at Rooney får det til å fungere. Hennes motpart og hjertens utkårede finner vi i Connell som (ja, du gjettet riktig) er skolens mest populære gutt og helten på fotballaget. Så langt er ingenting nytt under solen, og historien ligger an til å bli en episode vi har sett litt for mange ganger på tv og glemt før neste utgave.

Men denne romanen er så mye mer. Marianne og Connell innleder et forhold som ingen må vite om, for det tåler jo ikke Connells popularitet, og forvirret ungdom som han er, misforstår han hva som åpenbart er det viktigste for ham. Dyp ulykke følger for alle parter.

Problemet her er at mye av utgangspunktet for å forstå karakterene ligger i en oppfatning av verden der vi mennesker ikke er mer enn brikker og ofre for systemet.

Neste gang Marianne og Connell møtes, er på Trinity College i Dublin, og nå er maktforholdet endret. Den tidligere «forut for sin alder»-eleven Marianne blomstrer på universitetet, og er sentrum i en intellektuell, rik gruppe studenter. Men blir hun lykkelig av dette livet? Svaret er åpenbart nei, og av ymse årsaker tilbringer Marianne mye av boka med å være ulykkelig. 

Det vanskelige med å anmelde Normal people, i hvert fall for meg, er verdensbildet boka representerer og karakterene defineres av. Det er i seg selv greit nok – man kan selvfølgelig sette pris på kunst uten å være enig i refleksjonen bak den. Problemet her er at mye av utgangspunktet for å forstå karakterene ligger i en oppfatning av verden der vi mennesker ikke er mer enn brikker og ofre for systemet. Der det ikke er rom til å være annerledes. Kapitalismen er omtrent det verste som har skjedd.

At karakterene er ofre for systemet, og på en måte bare må finne seg i å ha det vanskelig hele livet, stritter så innmari i mot mitt eget syn på livet og verden. Jeg synes det er synd at nok en forfatter beskriver vår generasjon som en gjeng med selvopptatte sutrekopper som synes synd på seg selv. For hva ska’en gjørra liksom?

Dette, for meg, irriterende elementet, er allikevel tidvis en stor styrke ved boka. For vi lesere, med mindre vi er av den svært late og ukritiske sorten, ser jo hovedpersonenes forfengelighet, de uheldige tingene de gjør, og særlig når de oppfører seg på tvers av det de forkynner.

Vi kan vel alle sette oss inn i hvor utrolig smertefull denne vissheten må være, at personen du elsker ikke vil bli sett sammen med deg.

Særlig ser vi dette gjennom blikket til den andre, ettersom den nære tredjepersonsfortelleren skifter fokus mellom hovedpersonene. Marianne spesielt er en skarp iakttaker, og Connells handlinger blir ofte sett tvers gjennom. Dette er overraskende vond lesning. Et eksempel er når Connell tidlig i romanen snakker om alt han skulle ønske de kunne gjøre sammen:

«He often makes blithe remarks about things he «wishes» (…) If he really wished any of those things; Marianne knows, then they would happen. Connell always gets what he wants, and then feels sorry for himself when what he wants doesn’t makes him happy.» (s. 33)

Marianne og leseren veit utmerket godt at grunnen til at han ikke gjør tingene han «wishes» er at han er redd for de sosiale følgene av å bli sett sammen med henne. Vi kan vel alle sette oss inn i hvor utrolig smertefull denne vissheten må være, at personen du elsker ikke vil bli sett sammen med deg.

Connell ser ikke i like stor grad gjennom Marianne, men leseren gjør det. Gjennomgående hersker det en oppfatning (gjennom Connell) om at Marianne ikke bryr seg om hva andre tenker om henne, i sterk kontrast til ham selv, som i altfor stor grad lar seg styre av andres forventninger. Dette er en fin kontrast som får fram det åpenbart hemmende i å bry seg i for stor grad om hva andre tenker. Som Connell selv tenker det:

«Marianne lived a drastically free life, he could see that. He was trapped by various considerations. He cared what people thought of him.» (s. 25)

Men Connell tar feil, for det er like åpenbart at også Marianne i stor grad lar seg påvirke av andres tanker, og dette på en ekstremt selvutslettende måte, med konsekvensene spiseforstyrrelse og depresjon. Her savner jeg en grundigere refleksjon fra forfatteren. Vi kunne med fordel fått høre mer om tankene som forårsaker dette hos den ellers så reflekterte Marianne.

Som konsekvens finner man skrekken når noe man egentlig er i mot, føles så fordømt deilig.

Som tittelen Normal people antyder, er Connell og Marianne det motsatte av «normale». De føler seg fremmede i en verden de ikke passer inn i. Samtidig kommer stadig dette ønsket om å være «normal» til uttrykk. Men om leseren ikke godtar disse forklaringene som er underliggende i romanen og hos karakterene, blir det vanskelig å forstå dem på en god måte.

Depresjon, angst, spiseforstyrrelser og fobi for andres tanker skal visstnok være symptomatisk for vår tid. Svakheten er at vi kommer ikke noe nærmere svaret på hvorfor det er slik – i alle fall ikke vi som mener at «systemet» ikke er det som har skylda for at vi sliter med å ha det bra når vi ifølge FN har det så bra. Jeg lukker øynene og ser for meg at på neste side reiser Marianne seg opp, spytter ut den svarte gallen, går ut i sola og får seg en god porsjon irsk kjøttstuing, jobb og en golden retriever. Eller sagt på en annen måte: jeg ønsker at noen gjør noe med problemet, annet enn å klage på kapitalismen og det egoistiske i mennesket.

Én ting Rooney allikevel er inne på, er forskjellen mellom liv og lære, mellom ideologi og praksis, det vi mener er rett og det som er for lett – å leve etter idealer som i praksis ikke kan gjøre deg lykkelig. Som konsekvens finner man skrekken når noe man egentlig er i mot, føles så fordømt deilig.

Personlig blir jeg skrekkslagen av min egen glede over å stelle og dulle med samboeren min, en følelse jeg som feminist egentlig skal ha meg frabedt. Eller som en artikkel i Aftenposten om hjemmeværende mødre nylig viste: damer som har pleid å stemme SV, som har vært hardbarka feminister og strengt fordømt damer som gir opp livet og karrieren for å bli mamma – plutselig ble de mødre selv og vil aller helst ha mye tid hjemme med barna. Og de har dårlig samvittighet.

Løsningen på Mariannes destruktive oppførsel, og på Connells dype depresjon, er den andres kjærlighet.

I Normal people blir det et dilemma for hovedpersonene at de på samme tid som de er svært antikapitalistiske, nyter godt av godene og mulighetene penger åpner for. For Connell, som er fra enkle kår, som vi sier på norsk, blir det ekstra tydelig hvilken verden som åpner seg når man har penger. Marianne og hennes venner kommer fra svært velstående familier, og reflekterer i liten grad over sølvskjeene de går rundt med. Men kose seg med dem, det gjør de.

For all del – det er all mulig grunn til å være skeptisk til det materialistiske levesettet vi har lagt oss til, og som vi har så vanskelig for å endre at vi fortsetter selv om vi ødelegger planeten.

Men igjen føler jeg at denne kritikken blir en fornemmelse mer enn en faktisk kritikk. Romanen går aldri inn på disse åpenbare kontrastene mellom liv og lære, og hvor vanskelig det tross alt er, eller, kanskje mest interessant, hvordan vi kan prøve å bedre oss.

Kanskje er det fordi dette først og fremst er en fortelling om kjærlighet, og at fokuset derfor ligger på relasjonen mellom Connell og Marianne, hvordan de vansmekter uten hverandre og hvordan de tross alt endelig får det godt når de igjen er sammen. Og her leverer Rooney på øverste hylle en klassisk kjærlighetsfortelling i 2018-format. For løsningen på Mariannes destruktive oppførsel, og på Connells dype depresjon, er den andres kjærlighet.

Viktigst av alt: språket er utsøkt. Gjennom det svarer Connell selv på hvorfor vi skal ta oss tid til denne romanen:

It feels intellectually unserious to concern himself with fictional people marrying each other. But there it is: literature moves him. One of his professors calls it the pleasure of being touched by great art.

Mer skal ikke til for å få meg om bord.