Spaltist

Å leve med populistene

Det er på tide å være ærlige på at ingen har funnet gode svar på hvordan vi kan demme opp for populismebølgen, skriver Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: Pixabay

Populismen er vårt store tegn i tiden. Vi er nødt til å forstå populismen og ta den på alvor om vi skal klare å leve sammen med den i tiden som kommer.

På godt og vondt er det populismen som kommer til å bli stående igjen som kjennetegnet på politikken i vår tid. Den dominerer fullstendig fortellingene om valgene i alle vestlige land, både der suksessen uteblir – som i Nederland og Tyskland – og der den overgår alle drømmer og mareritt – som i Storbritannia og USA.

Det er en lite forstått og ny situasjon. Vi vet lite om hvordan vi håndterer de nye populistiske partiene og drivkreftene som gjør at de oppnår suksess i land etter land. Kort sagt er vi nødt til å lære oss å leve med populistene.

For en god stund siden skrev jeg en litt uferdig bloggtekst som sammenlignet FrPs regjeringsdeltakelse med to tidligere tilfeller av høyrepopulister i regjering – østerrikske FPÖ og italienske Lega Nord. Poenget var at vi ikke har hatt så mange tilfeller av populister i regjering å studere i vestlig politikk, og kjenner lite til hvordan de vil oppføre seg når de får ansvar.

I ettertid kan vi konkludere med at FrPs inntog i regjering har lignet en del på Legas første periode i regjering (de får muligens snart sin andre). FrP har hatt én fot innenfor og én fot utenfor, med en stortingsgruppe som av og til har vært i klar opposisjon til sin egen regjering. En litt ny parlamentarisk situasjon som i Stortinget og av kommentatorer ganske treffende er blitt omtalt som «solbergsk parlamentarisme». Den solbergske parlamentarismen er et godt eksempel på hvordan populismen skaper nye dynamikker i vestlige, politiske systemer.

Fortsatt ingen klare svar

Et par år etter bloggposten min konkluderte jeg med at populistene ikke lot seg ansvarliggjøres. De kan rett og slett ikke sitte i regjering. Listhaug-saken er tilsynelatende enda et eksempel på hvor dårlig det går med populister i regjering. Ikke i den forstand at de får gjennomslag for uakseptabel og radikal politikk, men at de ikke tar innover seg at de i regjering representerer noe mer enn bare sin egen velgerbase. Med andre ord demper de ikke retorikken, og de tar ikke hensyn til mindretallet. Resultatet kan sies å være illiberalt.

Ingen har funnet gode svar på hvordan vi kan demme opp for bølgen.

Problemet med denne analysen er at FrPs suksess på meningsmålingene i etterkant av Listhaug-saken viser at den moderate høyresiden også har litt rett. Et FrP som skyves ut i kulda av de andre partiene, vil vokse seg større og mer radikalt, og mest sannsynlig også påvirke ordskiftet enda mer negativt. Resultatet kan paradoksalt nok bli verre enn når de sitter i regjering, gitt at de ikke ennå kan vise til store, politiske gjennomslag.

Debatten rundt FrPs regjeringsdeltakelse og mange eskapader i regjering har vært preget av grovt sett to posisjoner. Den ene, la oss kalle det standpunktet til den moderate høyresiden, argumenterer for å inkludere FrP i regjering; for at et FrP som blir holdt utenfor regjering ville være verre å hanskes med. Den andre, la oss kalle det standpunktet til den radikale venstresida, ønsker at FrP skyves ut og at norske politikere i alle partier går tilbake til en slags cordon sanitaire-politikk.

Det som er merkelig etter den (tross alt korte) erfaringen vi nå har fått med den nærmest ustanselige populisme-bølgen som preger vestlig politikk, er skråsikkerheten til begge disse sidene. Populismen er i ferd med å rive i stykker de vestlige demokratiene innenfra, og det er på tide å være ærlige på at ingen har funnet gode svar på hvordan vi kan demme opp for bølgen.

To populismebegreper

Når vi leter etter disse svarene, støter vi på et notorisk problem med analysen av populisme. Ingen populister vil kalle seg det selv. Slik sett skiller det seg fra andre ideologier som har preget vestlig politikk de siste tiårene, som konservatismen og sosialismen. Men så er heller ikke populismen noen fullkommen ideologi. Grunnen til at ingen vil kalle seg det, er at det finnes to versjoner av populisme. Det finnes den faglige definisjonen, og så finnes det den definisjonen som oftest brukes i dagligtale.

Den faglige definisjonen av populisme er at det er en politisk retning eller strategi der man opererer med et skille mellom «vanlige folk» og «eliten»; denne eliten har andre interesser og verdier enn «folk», og styrer samfunnet mot deres vilje.

Populisme, i den faglige betydningen, er ikke nødvendigvis et problem i seg selv.

Populisme danner et tynt rammeverk for ulike politiske standpunkter, og finnes derfor i høyre- og venstre-versjoner, i tillegg til hybridpartier som plukker sammen en potpurri av standpunkter fra begge sider, som Dansk Folkeparti eller Movimento 5 Stelle.

Etter en slik definisjon er det rimelig å si at for eksempel Senterpartiet har et klart distriktspopulistisk uttrykk. Partiets retorikk er basert på at makten hoper seg opp hos en elite i hovedstaden, og at det er sitter «noen» som sitter «inne i Oslo» og bestemmer. Samtidig  avkrefter Senterpartiet at de er populister.  

Hvorfor det?

Det er åpenbart fordi «populist» regnes som et skjellsord. Den folkelige definisjonen av populisme har hatt sterke konnotasjoner av å spille på folks verste instinkter, av rabiate løsninger og et uavklart forhold til demokratiet. Andre igjen forstår «populisme» som et annet ord for å love eller si ting man tror er populært, uten at det er særlig gjennomtenkt eller politisk klokt. Etter hvert som populisme blir mer og mer synonymt med problematisk høyrepoulisme, kan det også gi konnotasjoner av rasisme. Et slikt stempel er det få som vil ha på seg.

Men her kommer et ganske viktig poeng. Populisme, i den faglige betydningen, er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Populister kan av og til ha ganske gode poenger. Har kanskje ikke skravleklassen i hovedstaden litt vel mye makt, sammenlignet med den verdien de egentlig tilfører samfunnet? Har de ikke egentlig litt mye makt bare i kraft av at de er ganske få? Det er ikke vanskelig å se for seg at det må være irriterende å gå og streve på et smelteverk i Sunndal i åresvis, uten at noen snakker med, om eller til deg, for så å få Acer slengt i fleisen av eliten som jobber med MacBooken full av klistremerker på café på Grünerløkka.

Populismen blir først et problem når den enten er illiberal eller antidemokratisk. Og bare for å ha slått fast akkurat det først som sist – vi har ikke den antidemokratiske typen i den norske partipolitikken. Vi har ingen Erdoğan eller Orbán som med viten og vilje eroderer demokratiske institusjoner. Det er ikke noe Lov og Rettferd-parti her som bygger ned rettsstaten steg for steg. Men det kan være uenighet om vi har den illiberale formen.

Det er også en debatt vi i mye større grad er nødt til å ta. Bidrar den norske regjeringen til å true liberale idealer om en offentlig politisk debatt med utsagn om at det største opposisjonspartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet?

En gruppe uten fri vilje?

Litt av problemet med å skulle ta en slik debatt er at forståelsen for populisme i befolkningen og blant kommentatorer fortsatt er veldig lav. Det brukes, som allerede nevnt, stort sett som skjellsord, eller som et vagt definert fugleskremsel vi må passe oss for. Vi må for all del unngå en norsk Trump, sies det gjerne, men er Trump en populist? I så fall hvordan? Det er nok en diskusjon færre kommentatorer kunne og ville tatt.

Andre ganger er populismen en vits. Med dårlig skjult klasseforakt omtales gjerne velgere som stemmer på populistiske partier som litt enkle. I tiden etter Trumps seier i USA ble vi fôret med en stor mengde artikler som fortalte om disse velgerne som alle hadde «glemt». Det var stort sett hvite menn som hadde blitt skjøvet ut i kulda av en verden som raste forbi dem. Gamle fabrikkarbeidere som ikke klarte å henge med i konkurransen lengre. «Globaliseringens tapere».

Det er ikke spesielt rart at denne velgergruppa blir stadig mer larmende i uttrykksformen når de til stadighet blir snakket om og ikke med. Denne forklaringen av sinte, hvite, arbeidsløse menn som en slags naturkatastrofe er ikke bare lite hensiktsmessig med tanke på å forstå og demme opp for populisme, den fratar også gruppa både ansvar og myndighet.

Den fortvilte fabrikkarbeideren som på grunn av ACER-beslutningen skriver at noen er «landssviker» i kommentarfeltet, må bli utfordret på hva slags politiske følger en slik retorikk vil føre med seg.

Også i Norge forklares populismens vekst med disse karaktertrekkene ved velgerne, selv om forskere på populisme er klare på at vi har et mindre populismeproblem i Norge. FrP har flere klare fløyer, og forskere som Mudde, i den toneangivende boka Radical Right-Wing Populism, definerer heller FrP som et slags moderat høyrepopulistisk parti («nyliberalt populistisk parti»).

Vi kan ikke basere oss videre på en forståelse av populismebølgen der samfunnet nærmest tvangsinnmelder mennesker i Facebook-gruppa «Fedrelandet Viktigst» ved å inngå handelsavtaler eller kritisere dem. Dette synet er i beste fall pessimistisk, og i verste fall betyr det at vi ikke har noen måter å unngå destruktiv populisme, fordi kritikk vil føre til større oppslutning for populistiske partier.

Det ser nå ut til at høyresiden har arvet store grupper arbeiderklassevelgere fra venstresiden. Det forplikter. Dette er en velgergruppe som må få komme til orde og tale sin egen sak i ordnede former og kanaler.

Vi må ta utgangspunkt i at alle mennesker har ansvar for egne handlinger, også de som stemmer på Sylvi Listhaug. En del av det å ta disse velgerne på alvor og snakke med dem er å holde de ansvarlige for ord og handlinger. Den fortvilte fabrikkarbeideren som på grunn av ACER-beslutningen skriver at noen er «landssviker» i kommentarfeltet, må bli utfordret på hva slags politiske følger en slik retorikk vil føre med seg.

Dette er en velgergruppe som i stadig større grad har faktisk makt og innflytelse i samfunnet, gjennom å stemme på populistiske partier. Å bli tatt på alvor som en myndig velger betyr at man ikke bare blir forklart som fenomen, men også må forklare seg selv. Å få til det krever at både moderate konservative og intellektuelle på venstresida slutter å gjøre seg til noen slags sjamaner som skal tolke signalene til en arbeiderklasse som ikke kan snakke for seg selv.

Å ta populismen på alvor

I tillegg til å forstå populisme i seg selv gjelder det altså å ta populismens velgere på alvor. Bjørn Stærk skrev denne uka godt om livet på innsiden av disse bevegelsene i det de kom til Norge. Det er et godt sted å starte å lytte til de som selv har kjempet kampen mot elitene. Den vanlige forståelsen av populisme er at det er en slags stil eller form på politikken, og som bare i mindre grad angår kjernen av det politiske innholdet. Det tror jeg muligens er en litt for enkel måte å se på populismen på. Som Stærk beskriver, danner populismen en helt egen logikk, der kampen mot den etablerte ordenen i samfunnet blir en drivkraft i seg selv.

Det er altså ikke mulig å løsrive populistiske partier fra sin egen forståelse av seg selv som opposisjon.

Det er lett å le av at Sylvi Listhaug står foran et samlet nasjonalt pressekorps og sier at ytringsfriheten hennes er kneblet, men i en populistisk logikk gir dette mening. Det er nemlig ikke sånn at landets regjering er den styrende samfunnseliten. I hvert fall ikke den eneste. Kanskje enda viktigere enn disse statsrådene er sammensvergelsen mellom de samme menneskene som alltid har hatt makten i dette landet, og tilsynelatende fortsatt har makten selv når de sitter i opposisjon. Det dreier seg om de venstrevridde, liberale elitene: journalistene, akademikerne, LO-toppene med sete i Aps sentralstyre, NRK, Jonas Gahr Støre. Nok en gang får de viljen sin.

Denne konflikten mellom FrPs statsråder, som opplever å snakke på vegne av et flertall i folket, og de samme, gamle elitene som gjør at de fortsatt må passe seg, kan ikke løsrives fra Listhaugs politiske mål, nemlig redusert innvandring. Denne konflikten er så sentral i verdenssynet til dagens bølge av populister at den kan sies å være grunnen til andre politiske mål hos populistene, som motstand mot en innvandringsliberal politikk. Å vinne over den politikken de smale elitene trer nedover hodene til folket mot folkets egen vilje, er et sentralt mål i seg selv hos mange populister, akkurat som det er et sentralt mål for sosialister å frata kapitalistene deres illegitime makt over samfunnet.

Problemet med dette verdenssynet er at det gjør det veldig vanskelig å ansvarliggjøre populistene. Hvis man aldri mener at man selv er landets egentlige ledelse, har man heller ikke noe særskilt ansvar for vekst i ekstremistisk tankegods, at debattene går greit for seg eller at man klarer å være en regjering for alle innbyggerne. Det er altså ikke mulig å løsrive populistiske partier fra sin egen forståelse av seg selv som opposisjon. Derfor ender populistiske partier opp med å ha «en fot innenfor og en fot utenfor» regjering.

Spørsmålet den moderate høyresiden må stille seg, er om man kan akseptere «borgerlig samling» med dette som premiss – uansett om man inkluderer det populistiske partiet, vil det alltid spille en opposisjonsrolle.

Uansett hva høyresiden kommer fram til (det er strengt talt ikke min rolle å konkludere i det spørsmålet), er man nødt til å ta innover seg at man ikke har lyktes til nå. Konservative sentrum-høyre-partier i alle europeiske land tøer gradvis opp til tanken på å styre med høyrepopulistene. Men det er altså ikke nok i seg selv å inkludere dem i styre og stell, dersom målet er å demme opp for de illiberale og antidemokratiske strømningene i de populistiske bevegelsene. Vi trenger noe mer eller noe annet.

Som grønn politiker tar jeg gjerne på meg et stort ansvar for å sette foten ned for illiberale og antidemokratiske strømninger i egen bevegelse, som når klimaengasjerte akademikere erklærer at demokratiet har mislyktes. Men jeg har samtidig et mindre ansvar for de samme strømningene ute på høyresiden. Her er det høyresiden selv som må slå hodene sammen og komme fram til et bedre svar enn de har gjort til nå.

En begynnelse kan altså være som jeg foreslår her – å forstå det populistiske verdenssynet og i større grad ta de populistiske velgerne på alvor. På godt og vondt er populismen vår tids ideologi. Det er på tide å bli godt kjent med den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden