Intervju

Å reise politisk

Da jeg hadde sett at kommunisthelvetet var nettopp et helvete, og kom tilbake til Blindern, begynte jeg å se det sosialistiske dillet vi drev med for hva det var, forteller Jens Aksel Riisnæs.

Da jeg hadde sett at kommunisthelvetet var nettopp et helvete, og kom tilbake til Blindern, begynte jeg å se det sosialistiske dillet vi drev med for hva det var, forteller Jens Aksel Riisnæs.

 – Jeg reiser politisk. Jeg har alltid reist politisk. Hva det betyr? Å reise til brennpunktene. Ikke mediebrennpunktene, men til de som stikker dypere. Jeg dro for eksempel til Kina med det samme Deng Xiaoping åpnet grensene for utlendinger.

Jens Aksel Riisnæs er for de fleste kjent som reisestemmen i P2s populære Ut i verden, som gikk på luften hver lørdag fra 1993 til 2009. Han er Norges mest bereiste person, i hvert fall hvis man teller dem som har fulgt en «systematisk» reiseplan, som han selv kaller det; skjønt, selv kaller han det helst å «studere», ikke reise. For å bevege seg i verden er etter hans forståelse en iboende vitenskapelig virksomhet. Det krever spørsmål og metode, nøret opp av utreisetrang og vitebegjær. «Verden er ikke som verden er, men som du selv er», erklærer han.

For én av hans reisers vedkommende er dette overveiende sant. Han tok en lang og gradvis avskjed med det norske akademiske «establishment» av 68-ere som lenge holdt norsk offentlighet i et klamt grep. Han legger ikke skjul på at han en gang tilhørte dem selv.

Men Jens unnfanget samme dag Tsjekkoslovakias daværende utenriksminister ble kastet ut av vinduet («defenestrert», som han påpeker) av de kommunistiske kuppmakerne, og begynte sine studier på Blindern samme dag som Tsjekkoslovakia ble invaert av sovjetiske styrker for å knuse Prahavårens oppstand. Selv om han ikke godtar åndelig snakk, kan vi si han var skjebnebestemt å oppsøke landene i den kommunistiske blokken.

Jeg visste jo egentlig at kommunismen var galskap og militarisme og at det ikke fungerte økonomisk.

Kognitiv dissonans
Det skulle likevel ta flere års kognitiv dissonans før erfaringene skulle rive ham ut av «kokongen». Han tilbrakte halve tiden i Warsavapakten hvor han så et dysfunksjonelt system fortære seg selv og den andre halvparten i den kollektive sosialistiske beruselsen blant samfunnsvitere på Blindern – uten å la erfaringene avsløre det akademiske tåkeslottet. Han var lenge en Odyssevs som ikke hadde blitt klokere av møtet med kykloper og sirener, men derimot deltok i de perverterte festlighetene banden av friere holdt hjemme.

 – Da jeg kom tilbake fra dypdykket bak jernteppet, oppdaget jeg gradvis at jeg ikke hadde internalisert inntrykkene, at jeg fortsatt beholdt det akademiske dogmet fra Blindern. Jeg visste jo egentlig at kommunismen var galskap og militarisme og at det ikke fungerte økonomisk. Kun én ting fungerte, særlig i tradisjonelle områder, nemlig kvinnefrigjøringen kommunismen bidrog til. Omkostningene var dog for store. Men jeg oppdaget ikke før i 1978 at jeg ikke hadde tatt med innsiktene hjem. Da det gikk opp for meg, gikk resten fort.

Sjenanse har ingen positive sider
–  Fikk du et nytt syn på Norge av å reise?

 – Hva er det norske? Det er å kunne pakke telt og ta med tørrmat, sovepose, primus og rødsprit på tur. Nordmennene er på topp i verden når det gjelder bruk av natur i forskjellige tilstander: Vi behersker skogen, fjellet, havet, snøen og isen.

Et oppgjør er for vanskelig fordi de som satt dypest i klisteret står ovenfor et selvoppgjør som bekrefter at «ja, jeg har kastet bort mitt intellektuelle liv».

 – Vi lærer ikke på skolen hva som er det særegent norske. Det mest særegne norsk-svensk-finske er sjenanse; et karaktertrekk som heldigvis er i ferd med å forsvinne. Sjenanse har ingen positive sider. I landsbyene i Europa ellers får man automatisk en sosial selvsikkerhet. Når det er milevis til nærmeste nabo, snakker man med dyra og blir folkesky. Det er selve antitesen til handels- og reisetrangen som skapte det gamle hellas.

Trollene sprekker
Like før han har malt seg inn i et hjørne av sosiologiske grunnlagsproblemer retter han seg opp med nok et poengtert angrep på 68-erhegemoniet:

 – I motsetning til mine medstudenter og jevnaldrende, som dro til Marrakech og Amsterdam, så jeg Sovjetveldet førstehånds – med hviledager på de greske øyer. På frukten skal treet kjennes. Da jeg kom tilbake til Blindern og hadde sett det jeg hadde sett, at kommmunisthelvetet var nettopp et helvete, burde jeg ha gjennsomskuet det sosialistiske dillet vi drev med for hva det var. Men det skulle ta hele ti år før jeg så sammenhengen

For den som har våknet fra forledelsen, er ingen ting mer provoserende enn de som gladelig lever videre i en illusjon. Anklagen forsterkes av selvbebreidelsens flamme.

 – Vi holdt på med en orgie av egoisme og intellektuell forfengelighet. Du kan ikke forstå dette uten å anvende hele det religionspsykologiske begrepsapparatet. Vi var klakører for en stygg, intellektualisert hersketeknikk. Det var en ulykke for norsk politikk og for Norge som kultursamfunn. Det tok så lang tid til sentrumspålen atter var kommet tilbake til den riktige posisjonen i midten. Den falske bevisstheten – for det var jo det det dreide seg om – gik faktisk langt inn på borgerlig side. Det viser hvor langt den aristoteliske midtpålen var dratt til venstre, og ennå ikke er rettet opp. Bernt Hagtvedt har gjort en beundringsverdig innsats mot ML-fenomentet. Men SF og SV har alt for lenge fått være i fred for kritisk analyse. Jeg kastet meg over Gymnaslærer Pedersen – endelig ett oppgjør! – tenkte jeg. Men det var intet oppgjør fra Solstad, men en apologi. – Jeg tror et oppgjør er for vanskelig fordi de som satt dypest i klisteret står ovenfor et selvoppgjør som bekrefter at «ja, jeg har kastet bort mitt intellektuelle liv».

Uten anstendighet og tillit, ingen handel, og uten handel kollapser et samfunn.

 – Toppen var nådd da SV og Arbeiderpartiet nærmet seg hverandre på 20 prosent. Det var viktig at de to havnet sammen i regjering, for det tålte ikke SV. De sprekker nå i solen akkurat som AKP-ml-trollene gjorde da det lysnet over landene i Warsawapakten. SV er nå langt inne i det jeg kaller en «forhutlingsprosess».

Før snerken av sprukne troll har lagt seg over sitronteen han slurper til, spoler han like frem til vår tid med en politisk bekjennelse. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet «etter Utøya». Norge, mener han, trenger et sterkt moderat og et sterkt sosialdemokratisk parti. Kun slik kan det politiske tyngdepunktet holdes der den skal, på midten.

–  Til ungdommen sier jeg at de skal være konservative i spørsmål om økonomi, liberale i sosiale spørsmål, og så kan de være så radikale de bare orker i kunst- og kultursektoren.

The Economist har rett
 – Venstredogmene som fortsatt dominerer samfunnsvitenskapen er skadelig for de akademiske fagene og fagfolkene selv.

Riisnæs vet hva han snakker om. Han er på fornavn med en rekke sentrale forskere og intellektuelle og er fullt klar over hvor tilsmusset vitenskapen har blitt av politisk doktrine. Med den største selvfølgelighet henviser han til filosofer og tenkere som ellers sjelden diskuteres utenfor universitetene: Weber, Durkheim, Skjervheim og andre.

Foruten å være politisert, har store deler av samfunnsvitenskapen mistet grep om sin viktigste bestanddel, mener han, nemlig det empiriske fundamentet.

 – En samfunnsforsker kunne med hell byttet ut sine bøker med en skikkelig reise. Det burde vært utdelt reisestipender som forskningsmidler til fagfolk. En samfunnsforsker må ha empiri, akkurat som en kjemiker trenger et laboratorium.

Foran oss på bordet ligger The Economist, fast lektyre i hjemmet, får jeg vite, og lakmustesten på internasjonale hendelser («når jeg kommer til samme konklusjon som The Economist, vet jeg at det stemmer»). Det er sjelden han opplever samme enighet med mediene her hjemme. Gremmelse og forargelse over manglende områdekunnskap og historisk ekspertise er derimot vanlig.

Uten tillit, ingen handel
Riisnæs har dog mer å komme med enn en og annen knyttneve rettet mot kjøkkenbordet fra en indignert avisleser. Hans tanker om samfunnsvitenskap innbefatter det man må kalle en samfunnsontologi. Hans sosiologiske refleksjoner er både dypsindige og systematiske. Kanskje ikke teoretisk originale, men overbevisende både i sin innsiktsfulle enkelhet og omfattende eksemplifisering fra hele verden.

– Globalisering har eksistert siden folk begynte å handle med hverandre. Den er eldre enn sivilisasjonen selv. Den er fantastisk.

– Handel er grunnlaget for alle samfunn og selve drivkraften i historien. Handel krever tillit og gevinst, at noen tror de tjener på å vandre over åsen til naboen for å gjennomføre en byttehandel. Uten anstendighet og tillit, ingen handel, og uten handel kollapser et samfunn. Vikingene brukte ordet heimskr, eller ”hjemmegrodd” for å beskrive dumme folk, de som bare ble hjemme.

Riisnæs snapper ordene fra munnen min rett før jeg rekker å mumle frem navnet på den skotske filosofen

 – Adam Smith tvers igjennom, absolutt!

Selv som erklært og svoren ”realist” tør han likevel foreta tankevekkende spekulasjoner:

 – De første filosofene var alle kjøpmen – Heraklit, Anaximander, alle førsokratikerne. Vi kan jo se for oss at de drev med oliveneksport, fikk faktorier på Kypros og i Egypt og helt opp til Krim. Så møttes de i ionia, hvert fjerde år for å redegjøre for den økonomiske situasjonen, og etterpå var det symposium. Der utvekslet de erfaringer fra de ulike kulturene de hadde befatning med. Dermed var det avgjørende elementet på plass, muligheten for å sammenlikne ulike kulturelle fenomener. Vi kan jo til og med tenke oss at de olympiske leker utviklet seg fra et slags handelsmøte, at reisende lo og drakk på symposiene og utvekslet historier og diskuterte kulturelle foskjeller; at de slik lærte av skikker og praksiser fra andre steder. Dermed ble den moderne tekningen til, selve forutsetningen for vestens hegemoni.

 – Dyrkingen av kroppen og skjønnheten grekerne var så opptatt av, var en effekt, ikke en årsak – et overskuddsfenomen. Det var handelen og den medfølgende reisingen som skapte den antikke revolusjonen. Siden har ikke verden sett seg tilbake.

Det har derimot Riisnæs, som behersker «hundre ord» på en rekke språk, og kjenner den viktigste håndfullen med litteratur fra kulturene han har besøkt.

 – Da jeg vokste opp, var det eldste verket en reiseskildring: Odysseen. Senere fant man tavler med kileskrift i Mesopotamia som viste seg å inneholde en enda eldre fortelling, sagaen om kong Gilgamesj og hans jakt på ungdomskilden – nok en reiseskildring.  Disse vakre fortellingene skjuler en dypere sannhet om menneskeheten: den opprinnelige reisen går på å utføre en transaksjon. Vi ser resultatet overalt i dag, fra Silkeveien til Ravruten mellom Østersjøen og Mesopotamia. Siden kom de andre reisene, pilegrimsferdene, krigstoktene, oppdagelsesreisene og – i moderne tid – masseturismen og dannelsesreisen.

Listen over viktigste områder for en europeer i dag er (1) Kina, (2) Midtøsten og (3) det tidligere Sovjetunionen. Latin-Amerika og Afrika er selvfølgelig mindre politisk viktige.

Verden er fantastisk
Det er overraskende hvordan en mann så rik på kunnskap om folk og kulturer ikke kjenner det minste snev av sentimentalitet på vegne av globaliseringen som gjør kulturer likere hverandre og lokal variasjon mindre fremtredende. Man kunne forventet et ønske om å bevare forskjellene, at landsbyene rundt om i Middelhavet og grendene i Kaukasus beholdt sin egenart. Slik nostalgi er Riisnæs helt befridd fra.

 – Globalisering har eksistert siden folk begynte å handle med hverandre. Den er eldre enn sivilisasjonen selv. Den er fantastisk. Per definisjon velger du fremskritt fordi fordelene veier opp for ulempene. Indiske fattigfolk sier at for dem hadde det vært bedre om britene fortsatt var der – og britene var jo en slags globaliseringskraft i et introvert og letargisk India.

 – Hele verdenshistorien er historien om globalisering. Uten den er det ingen historie. Uten globalisering ingen handel, uten handel ingen brudd med vanetenkning. Selve filosofien var jo ikke noe annet enn en tankenes globalisering.

 – Verden er fantastisk og den har aldri vært bedre enn nå: Pinker [Steven Pinker, forfatteren av bestselgeren The Better Angels of Our Nature] har selvsagt rett! Hvordan går det an å bestride det, når historien består av menneskenes streben etter å forbedre forholdene for seg og sine? For Å parafrasere George Orwell: noen ting er så åpenbart gale at du må være intellektuell for ikke å se det. Unge mennesker i dag har muligheten til å bli virkelige kosmopolitter, noe som er til fordel for både dem selv og verden.

Riisnæs legger ikke skjul på at globaliseringen innebærer en gjennomgående «vestliggjøring» av hele kloden, en kulturell ensarting, hvor «arven fra Athen, Jerusalem og Roma» spres til alle verdenshjørner. Uten å annektere elementer fra vestlig kultur vil et oppadstigende land kun nå et visst punkt, aldri seile helt frem i tet. Kina er idag selve kroneksempelet på dette. Som globaliserte individer må vi kjenne denne utviklingen, og dra ut for å observere dens konsekvenser. Ellers blir vi bare kvasi-moderne Peer gynt-epigoner.

Globaliseringens dannelsesreise
 – Hvordan reise politisk? Velg et aktuelt sted, gi deg god tid, forbered deg godt, med filmer og bøker – og ikke reis planløst og uengasjert.

Utenom de seksten år hvor han ukentlig ga radiolyttere reisetips, har Riisnæs – forståelig nok – blitt rådført uformelt av utallige nordmenn med utreisetrang. Hans favorittfortelling er paret han anbefalte å legge sin bryllupsreise til Berlin i 1989. For paret stod det mellom den delte byen, som skilte øst fra vest, og romantikkens hovedstad, Paris. Til Paris, mente Riisnæs, kan man alltid dra. «Om så Eiffeltårnet står og ruster,» ville det overleve dem. «Berlinmuren kan derimot falle når som helst,» advarte han dem. De endte opp med å overvære Mauerfall i Berlin i november samme år.

Dagens akutte reisemål mener han er Cuba. Det kan også «falle når som helst». For Riisnæs diskriminerer mellom steder. Verdens viktigste områder er ikke jevnt fordelt, og den som reiser politisk må ta høyde for dette. Listen over viktigste områder for en europeer i dag er (1) Kina, (2) Midtøsten og (3) det tidligere Sovjetunionen. Latin-Amerika og Afrika er selvfølgelig mindre politisk viktige.

Han stiller også store krav til den politisk reisende. Hun eller han må frigjøre god tid («flere måneder») og sette seg inn i området grundig på forhånd. Med seg må man ha «den beste reiselitteraturen » – som har fagkunnskap på professoralt nivå og skjønnlitterære kvaliteter. Som man forstår, er det ikke snakk om å reise for ferieavkobling, men om et intenst studium etter nøye planlagt opplegg.

Det er altså hit han vil sende den norske ungdommen, den neste generasjon av borgere som ikke skal la seg lure av politiske dogmer og akademisk jåleri.

Den lengste reisen
Etter flere timer med historier og episoder som ville kreve selveste Hemingway om de skulle gjenfortelles på få sider, historiske og sosiologiske utgreiinger om folkevandringer og naturressurser er samtalen omsider slutt.

Rett før jeg forlater toppetasjen i blokken i Kværnerdalen blir jeg spurt:

 – Og det var altså i Arizona du var?

 –  Ja.

 – Der har jeg ikke vært. Eller, det vil si, jeg har satt en fot på hjørnet av staten, på Four Corners, hvor Arizona, Utah, New Mexico og Colorado møtes. Det må ha vært fantastisk!

 –  Ja visst…

 – I ett år?

 –  Fem.

 – Oj, fem!

Det fyller meg med akutt stolthet å ha kunnet imponere Riisnæs med både reisemål og reiselengde. Til å begynne med tenker jeg at han dog må vurdere ørkenstaten hvor lille Tucson, min forhenværende hjemby – med sine hippier, anakronistiske cowboys, feststemte studenter fra California og meksikanske storfamilier – som pinlig upolitisk og uglobal.

På vei hjem lurer jeg på om det kanskje ikke er slik likevel. Hvor viktig er vel ikke Arizona? Her utspiller noen av de viktigste hendelser og ideologiske kampene på amerikansk jord seg i dag: her er tilflytting fra rustbeltestatene i nordøst, drikkevannet er i ferd med å ta permanent slutt, den største illegale immigrasjonen fra Mexico finner veien gjennom Sonoraørkenen, og det samme gjør narkotikaen. Det er jo i Arizona det skjer, tenker jeg.

Så kanskje har jeg likevel reist politisk? Eller er det slik Riisnæs sier, at reisen er et uavsluttet studium, og at «verden er som du selv»? Han vet hva han snakker om, mannen hvis lengste reise verken krevde pass eller visum, men evnen til å reflektere over egne erfaringer. Ingen reise er vel lenger enn den som ender der den startet, ombestemmelsens ferd?

Denne saken er oppdatert 11.8. pga sitatsjekk. 

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden