Kommentar

Om å rive statuer

Statue av general Robert E. Lee blir fjernet i New Orleans.

Bilde: Infrogmation of New Orleans, Flickr.

Å sensurere fortidsminner er i utgangspunktet en uting. Men i konfliktfylte samfunn kan de lett skape bitter strid.

For drøye ti år siden befant jeg meg på et folkemøte i Berlin der de fleste deltakerne var studenter og unge folk med en klesstil som tilsa at deres politiske sympatier lå godt ute på venstresiden. Anledningen for møtet var å støtte bevaringen av det gamle øst-tyske parlamentet og kulturhuset Palast der Republik, som den gangen lå ved byens paradegate Unter den Linden. Bygningen var et minne om kommunistdiktaturet og et estetisk sett lite bevaringsverdig svømmehall-lignende rektangel.

Men fra scenen under folkemøtet kunne kjendiser som skuespilleren Daniel Brühl fortelle at selv om det var greit nok at DDR-regimet hadde vært brutalt og undertrykkende, var det likevel dumt å sensurere fortiden. Hvis alt som minner om kommunisme, skulle renskes bort, ville ikke den oppvoksende generasjonen ha noe aktivt forhold til historien. Berlin måtte ta vare på alle de nedarvede kontrastene.

Raddisene på folkemøtet fikk ikke viljen sin. Republikkens palass ble revet og i 2019 skal en rekonstruksjon av det gamle prøyssiske kongeslottet stå ferdig på samme sted. Det har ikke vært helt fritt for nostalgiske følelser for DDR-tiden blant Berlins innbyggere, men mobiliseringen for å bevare regimets palass, begrenset seg til akademikere og aktivister, slik tilfellet gjerne er hos ytre venstre. Likevel synes jeg nå som den gangen, at argumentene for å ta vare på det grelle DDR-palasset, var gode. Å forsøke å gjøre historien usynlig er vanligvis en uting.

Fordelaktig fenomen for Trump

Jeg kom til å tenke på disse argumentene igjen i forbindelse med opptøyene i Charlottesville som preget nyhetene i forrige uke. Som kjent var foranledningen for opptoget av høyreekstremister at byen planlegger å fjerne en statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee. De samme argumentene burde gjelde for slaveriet som for kommunismen, tenker jeg, men i det amerikanske tilfellet er det flere momenter å ta hensyn til.

Fjerning av statuer og andre symboler for sørstatskonfederasjonen har bredt om seg etter den rasistisk motiverte massakren i Charleston i 2015, der gjerningsmannen hadde posert foran flere slike. Flere minnesmerker har også blitt fjernet som følge av hendelsene i Charlottesville. Marginale høyreekstreme grupper er den utløsende årsaken til at monumentene fjernes. Samtidig gir nettopp fjerningen av statuene disse gruppene en nyttig symbolsk sak å markere seg rundt.

Og her er problemet: Det er ikke bare noen hundre antisemittiske og rasistiske gærninger som har fått ny selvtillit i skyggen av Trumps presidentskap, som lar seg provosere av at minnesmerkene blir tatt ned. Meningsmålingene som har blitt gjort på dette, viser at et rimelig klart flertall av amerikanerne synes de burde beholdes. Ifølge en måling som FiveThirtyEight viser til, var til og med bare 40 prosent av svarte sikre på at statuene burde fjernes. I slike sammenhenger vet Trump hvilke knapper han skal trykke på. «Sad to see the history and culture of our great country being ripped apart with the removal of our beautiful statues and monuments», hulket han på Twitter.

Ikke nødvendig her hjemme

Spørsmålet er derfor ikke bare om rivning av statuer er politisk korrekt sensur av historien eller et nødvendig oppgjør med den, men også om det er noe som vil virke mot sin hensikt ved å forsterke motsetninger snarere enn å bidra til forsoning. De mest tydelige utslagene av ren politisk korrekthet oppstår når forslagene kommer selv om det ikke eksisterer noen konflikt rundt statuene i samfunnet. Den svenske kommentatoren Jens Liljestrand i Expressen brukte Charlottesville-opptøyene som anledning til å mene at svenskene burde begynne å renske opp i sin egen statuepark. I tillegg til å ta til orde for å fjerne statuer av Karl XII skriver han at «for øvrig er det gåtefullt stille rundt alle monumentene over blodige massemorderne som står på sokkel rundt om i Sveriges byer».

Svaret på denne stillhetens gåte er at slike statuer sjelden blir et problem når samfunnet ikke består av forskjellige etniske eller kulturelle grupper som tolker dem ulikt. Det er ingen i dagens Sverige som i egenskap av å være offer pleier minner om de mindre sympatiske sider ved Karl XII (det kunne i så fall vært nordmenn). Hvis svenskene likevel skulle få for seg at de måtte fjerne statuene av den gamle kongen på vegne av alle han måtte ha begått urett mot, vil det være en nokså meningsløs øvelse som raskt vil føre til et reductio ad absurdum der alle minnesmerker etter folk som levde i en tid med andre etiske standarder, nødvendigvis må fjernes.

I Norge ville vi med Liljestrands logikk raskt måtte ta ned slavehandelsprofitøren Peter Wessel Tordenskiold fra sokkelen. Gatenavn og minnesmerker etter den blodtørstige krigsherren og massemorderen Olav den hellige eller hans halvbror Harald Hardråde, kunne heller ikke fått stå om vi bare skal hylle fortidsmennesker med helt ubesudlet vandel. Isolert sett hadde Rune Gerhardsen et godt poeng da han for snaue ti år siden tok til orde for å døpe om Karl Johans gate. Det er ganske paradoksalt at en tidligere okkupant har en så fremtredende plass foran slottet i Oslo. Men likevel var det ingen som skjønte vitsen. Det er ingen som føler seg støtt av Karl Johans tilstedeværelse i bybildet i dag. Vi har ingen konflikt med svenskene. Derfor er det heller ingen grunn til å prøve å viske ut historien.

Nytt kapittel i kulturkrigen

Men i USA er forholdet mellom hvite og svarte et pågående vanskelig spørsmål. Statuene handler derfor ikke bare om å huske historien, men vel så mye om å markere et standpunkt til den.

I tillegg er det en vesensforskjell på statuer som er reist til minne om folk som også gjorde onde handlinger og statuer som er reist til minne om folk fordi de gjorde onde handlinger. Det siste er i stor grad tilfelle for sørstats-monumentene i USA, der mange allerede var anakronismer da de ble reist lenge etter den amerikanske borgerkrigen. Generasjonen som reiste dem, ønsket å hylle hvit overlegenhet og segregasjonspolitikk. Samtidig trenger man ikke å ha studert postmoderne semiotikk for å skjønne at hvordan noe tolkes i dag, ikke trenger å ha noen sammenheng med de opprinnelige omstendighetene. Og mange av dem som ønsker å beholde statuene, tenker nok heller ikke at de symboliserer rasisme, men snarere sørstatene som en egen kulturell entitet, en slags Tatt av vinden-inspirert arv til en svunnen fortid. At man ønsker å bevare dem, betyr derfor ikke at man har sympati for ekstremister av den typen som marsjerte i Charlottesville, like lite som at nordmenn som veiver med sørstatsflagget på amcar-treff, synes slaveriet var en fin-fin institusjon som vi burde innføre her til lands.

Men i takt med at oppmerksomheten rundt statuene igjen er stigende og at de har blitt en viktig slagmark i USAs vedvarende kulturkrig, hever stadig flere stemmen og minner om de opprinnelige, rasistiske motivene for å reise dem. Da kan det bli uholdbart å la dem bli stående. Vi ønsker jo ikke nazistatuer i Europa, for eksempel. Men noen lykkelig løsning som ikke vil etterlate den ene parten bitter og oppgitt, finnes garantert ikke.

Fra avstand kan vi i alle fall konstatere at man ideelt sett burde unngå å dyrke konflikter rundt symboler som ikke har noen direkte relevans for sosiale problemer. Noen kulturkrig preger ikke minnet om kommunisttiden i Tyskland, og vi tenker heldigvis lite på Karl Johans ettermæle i Norge.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden