Kulturkommentar

Om å skyte kultur med kanoner

Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet. Maleri av Knud Bergslien (1827–1908).

Finnes norsk kultur, og kan vi i så fall skyte den med en kanon?

«Alle aristokrater i vest måtte kunne Vergil utenat, og mange andre klassiske forfattere, og de måtte kunne skrive poesi og skrive elegante setninger i prosa. I øst var det Homer.»

Dette er Chris Wickhams beskrivelse (i min oversettelse) av tilstanden i senantikken, i Romerriket på terskelen til sin oppløsning. I Norge har Høyres programkomité, ledet av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, tatt til orde for en norsk kulturkanon. Hverken forslaget eller debatten om det kan forstås uten det bakteppet av ulike diskusjoner om norsk kultur som har kommet i kjølvannet av innvandringen de siste tiårene. Forslaget har fått støtte av blant annet Aftenposten, som mener debatten det kan medføre om hvilke verk som skal inngå, i seg selv rettferdiggjør forslaget. Det har også møtt motbør, blant annet fra Minervas Kristian Meisingset, som mener kulturen må bygges nedenfra, og at forslaget bare kan forstås hvis man mener at vi lever i en «fallen og villfaren kultur».

Men begge tilnærmingene mangler to vesentlige dimensjoner. For det første: Vi lever ikke i en fallen og villfaren kultur, men vi lever i en tid der det er mindre åpenbart enn før hva som er vår delte kulturelle forståelse. Men saken er at selve det forhold at spørsmålet stilles, gjør det vanskelig å løse problemet. Det høres fint ut med en debatt som kan bevisstgjøre oss på hva som er Norges kulturelle arv. Men en slik debatt vil typisk være politisert i sin natur og derfor splittende. Poenget med en kulturarv er at den er der, som en opplevelse hos befolkningen. Den kan skapes og gjenskapes av at vi forteller nye fortellinger, lager ny kunst, og tolker historien på nye måter. Men om grunnlaget ikke er levende, kan den ikke vedtas.

Et homogent rike og en berbisk keiser

For det andre er fokuset på spesifikke kulturverk på siden av det den større debatten egentlig handler om. Når romerne leste Vergil, var det ikke fordi han hadde vunnet en litterær kvalitetskonkurranse, skjønt han godt kunne vunnet den. Det de leste, var hans Æneiden, historien om hvordan helten Æneas rømte fra det falne Troja (i dagens Tyrkia) og endte opp i Italia, hvor han grunnla en by, som i romersk mytologi ble forløperen til Roma selv. Historien gav romerne en felles historie – langt inn i mytologien – som ikke bare sa noe om fortiden, men om deres samtid. En av de mest kjente passasjene legger Vergil i munnen på Æneas’ far, Ankises, som forteller om hva Roma skal bli. Andre vil støpe bronse vakrere, sier han, andre vil være mer skarpskodde jurister og dyktigere til å beskrive stjernenes gang. Men:

tu regere imperio populos, Romane, memento;
hae tibi erunt artes; pacisque imponere morem,
parcere subiectis, et debellare superbos.

Det betyr noe slikt som: «Men husk, romer, at du skal styre folkeslagene. Det skal være din kunst: Å innføre fred, å skåne de beseirede og å slå ned de hovmodige.»

Og det ble en selvforståelse for den romerske eliten gjennom flere hundre år. Fokuset på å slå ned de hovmodige passer kanskje ikke våre moderne sensibiliteter (eller vår norske selvforståelse), men for romerne skapte denne type overleverte fortellinger et etos som forente riket på tvers av et utall etnisiteter – romere, etruskere, gallere, berbere og germanere. «Den delte kunnskapen og verdiene den formidlet var et av elementene som gjorde imperiet forbløffende homogent», skriver Wickham. Og det skilte Vestromerriket fra det greskdominerte Østromerriket – der de altså i stedet leste Homer. Man kunne bli romer – men det fordret at man lærte seg ikke bare språket og skikkene, men gjorde romersk historie til sin. På høyden av romersk makt fikk imperiet til og med en keiser av punisk og muligens berbisk avstamning, i Septimus Severus.

Kulturarven lå også forankret i institusjonene. «Det var nettverket av embedsmenn som gav styret sin enhet. Og stabiliteten i embedene selv», skriver Wickham, «Johannes Lydus, som skrev om styreformen på 550-tallet, beskrev det pretoriske prefekturet i Østromerriket der han selv hadde tjenestegjort, og fulgte dets historie på umulig vis tilbake til Romulus og grunnleggelsen av Roma.»

I våre dager kjenner vi dette tydeligst igjen i USA fra forrige århundre. Dit kom innvandrere fra alle land, og gjorde amerikansk historie til sin. Når John F. Kennedy snakket om «our founding fathers», hadde det lite å si at hans forfedre kom seilende fra Irland i 1849. Østeuropeiske jøder og italienske katolikker tok inn den amerikanske selvforståelsen om at landet var et «beacon of hope». Jødiske Bob Dylan spilte country-musikk, og alle feiret Thanksgiving. Amerikanerne teller sine presidenter – vi er straks på den 45. – og mange andre embeder, som har hver sin ubrutte historie, med sitt egne normer, siden landet ble til – guverønrer, høyesterettsdommere, sheriffer. Og nye, tellbare institusjoner kom til, som Super Bowl. Det betyr ingenlunde at alt er såre vel i kulturdebatten i USA. Men på sitt beste viste USA hvordan man kunne ha en nasjonal fortelling å være en del av, og å bli en del av.

Lyriske stykker

Vi har sett det i Norge også: Da nasjonsbyggerne våre på 1800-tallet trakk frem Snorres kongesagaer og Håvamål, var det ikke bare fordi det var en unik litterær arv, men fordi det også gav muligheten for å fortelle en sammenhengende norsk historie, med et eget norsk etos, fra vikingtiden og frem til deres tid. Folkeeventyrene, samlet av Asbjørnsen og Moe, hadde samme funksjon. Det var nye elementer i en historie som ellers hadde vært dansk gjennom flere hundre år. Men det var også stor kontinuitet, blant annet gjennom kristendommen, i salmer, folketoner, Luthers katekisme og beretninger – kulturelle elementer med dype røtter som lå der som delt kunnskap, felles referanser og felles normer.

Den norske kultureliten på 1800-tallet omfavnet den særnorske historien. De gjorde til sin, også den store andel av byborgerskapet som hadde sine familierøtter i Danmark og Tyskland. Jeg skrev nylig i Dagsavisen om Sarabråten i Østmarka, bygget av Thomas Heftye på midten av 1800-tallet. Han ble en pioner for den friluftslivstradisjonen vi nå regner som rotnorsk. På Sarabråten oppførte han først et bygg etter modell av østerdalske sperrestuer. Sønnen bygget i stedet en villa i dragestil, inspirert blant annet av norske stavkirker. Thomas Heftyes egen familiehistorie gikk tilbake til slektene Heftye og Tschudi i Glarus i Sveits, og familien kom til Norge bare et par tiår før 1814. Men hans åndshistorie, om man vil kalle den det, ble norsk.

Det som etter hvert ble en implisitt norsk kanon, ble ikke vedtatt av en komité: Det var en blanding av det som allerede var alment delt, og det som ble kjempet frem. I den prosessen spilte kultureliten – våre ledende forfattere og skribenter, kunstnere, forskere, arkitekter, komponister og folklorister – en avgjørende rolle, men det ble formet av et norsk dagligliv: Bønder og fiskere, gårder og båter, salmer og eventyr. Hverken den norske eller den amerikanske identiteten var helt åpne: Politiske og ideologiske valg ekskluderte ulike grupper – svarte i USA, jøder og jesuitter i Norge. Men modellen for integrering er i prinsippet universell.

Når vi nå stiller spørsmålet om behovet for en norsk kulturkanon, skyldes det at det ikke er klart, eller ikke lenger er klart, hvilken delt kunnskap, med tilhørende verdier, vi har. Jeg vet ikke om det noen gang var helt klart. Men det har vært klarere. En velutdannet nordmann ved forrige århundreskifte var forventet å kjenne sin Snorre og Ludvig Holbergs fortellinger og Luthers katekisme, å kunne spille noen av Edvard Griegs lyriske stykker på piano, turnere et par langrennsski og å ha et informert syn på dragestilen – i tillegg til at han måtte kjenne i hvert fall grunnelementene i vestlig og antikk kulturhistorie. Men mer enn det: Det fortalte ham noe om hvem han var. Det betyr ikke at kulturen måtte være servil og nasjonalistisk eller uforanderlig: Litt senere brukte Arnulf Øverland sine bibelreferanser ikke bare til litterær kommunikasjon, men også til et oppgjør med kirkens autoritære sider. Men det var delte forståelseshoristonter som gjorde det tydelig for alle involverte at det var en grunnleggende sett norsk diskusjon, basert på verdier forankret i en norsk kontekst.

Å toe sine tommeltotter

Jeg opplever at det i mindre grad er slik i dag. Det er flere ulike trender som har de siste femti årene har virket sammen for å undergrave en slik felles forståelse. For det første har avkristningen av landet generelt og kultureliten spesielt tatt en viktig kilde til en felles referanseramme for verdidebatt ut av alminnelig offentlig samtale. Mange av verdiene som lå i den tradisjonen er blitt med videre, men den norske overbygningen er blitt svekket. Folk vet kanskje hva de mener, men ikke lenger hvorfor. og mange deler ikke det mer universelle språket for å diskutere forhold som tidligere var forankret i institusjoner, kulturuttrykk og praksiser. Og der Øverland utfordret tradisjonen i kraft av betydelig kunnskap om den, kan mange av dem som vil utfordre den i dag ikke gjøre det.

For noen år siden satt jeg med et antall høyt utdannede venner, da en av dem kom i skade for å si at vi satt og toet våre hender – og med det mente han at vi satt og tvinnet tommeltotter. Litt videre diskusjon avslørte at ingen visste hva uttrykket egentlig betydde, eller at det er Pilatus’ ord i Matteusevangeliet når menneskemengden ber ham frigi Barabbas i stedet for Jesus. Konteksten ville heller ikke hjulpet nevneverdig, siden ingen hadde hørt om Barabbas heller. I seg selv er det selvsagt trivielt, man kan forstå problemstillingene knyttet til å fraskrive seg ansvar uten å kjenne Pilatus. Men det er et eksempel ikke bare på hvordan samtaler om det kristne delen av kulturarven ofte holder samme nivå som en snekker med ti tommeltotter, men på hvordan en delt ramme, med historisk dybde, for å diskutere både moral og dilemmaer er blitt borte.

For det andre førte sekstiåtteropprøret ved utdanningsinstitusjonene til en forskyvning av akademias etos. Der akademiet tidligere også hadde vært en samfunnsbevarende institusjon, hvor professorer kunne regne sine embeder tilbake til universitetets opprettelse, ble det en radikal institusjon med samfunnskritikk som sitt fremste ideal, spesielt innen fagene som typisk preger kultureliten – som litteratur, historie, sosiologi og idéhistorie. Reisen fra å diskutere kjønnsroller i lys av Amtmandens Døtre til å gå rett på Judith Butler og queer theory har gått så raskt at det i liten grad er blitt forankret i samfunnet eller i hjemlige kulturuttrykk. (Tredje sesong av Skam er et velkomment forsøk i så måte.) Og plutselig kan man være et dannet menneske ikke bare uten å kunne sin Snorre, men man kan sågar tro at birkebeinerne slåss for protestantismen mot katolske dansker.

Norsk skam

For det tredje har disse endringene skjedd i en tid med historisk høy innvandring, delvis fra kulturer som deler få av referansene, med verdiene de formidler. Det har gjort behovet for en tydeligere forståelse av hva det norske er, mer akutt. Som den arabiske intellektuelle Iyad El-Baghdadi sa til Filter Nyheter i romjulen: «Om du sier til meg at jeg må bli norsk, må du fortelle meg hva det betyr.»

Kanskje delvis som et resultat av det foregående, og også som en følge av at mange har kjent på en skam over vestlig kolonitid, har kultureliten opparbeidet seg et problematisk forhold til å vektlegge det typisk norske ved kulturarven. Det har et forståelig aspekt, fordi det kan oppleves som ekskluderende. I stedet har man vektlagt at verdiene er universelle. Men med det mister man av syne hva en kulturarv er. Det hjelper ikke at verdiene er universelle: Vi har behov for å forankre dem i vår egen kontekst, og vi har behov for at kultureliten bidrar i jobben med å fortelle historiene som gjør verdiene nettopp norske, og gir dem en forståelig og sammenhengende historie som vi kan være en del av.

Det finnes norske kulturarbeidere som gjør det, selvsagt. Romanen er for eksempel fortsatt et format som bearbeider norsk virkelighet, belyser, kritiserer og går i dialog med implisitte og eksplisitte mer og mindre norske verdier, slik vi så i debatten om Karl Ove Knausgårds Min Kamp.

Men mens for mange av dem som ønsker seg tydeligere norske verdier, sliter med å forklare hva det er utover det overfladiske, eller hvordan for eksempel likestilling eller rettigheter for homofile ble norske, er for mange av dem som skulle kunnet forklare det og illustrere det gjennom kulturuttrykk, opptatt av at verdiene ikke er særnorske. Det stadige fokuset på at norske tradisjoner og verdier er innlånt fra utlandet, sees i både stort og smått, som da flere moret seg over Linda Hoffstad Hellelands bruk av Kvikk Lunsj som et nasjonalt symbol fordi det er laget som en kopi av det engelske Kit Kat. (Hadde vi sendt slike kulturdebattanter tilbake i tid, ville de sikkert påpekt at Vergils Æneiden var basert på greske forbilder, ikke minst Homers Odysseen og Illiaden. Dermed ville de heller ikke sett at skillet mellom Vergil og Homer som anker i kulturarven var nettopp det som definerte henholdsvis det vestromerske og det østromerske fra hverandre.)

Hvis vi forteller noen at det å være norsk, er å dele et sett med universelle verdier, forteller vi dem i bunn og grunn nesten ingen ting. Det er ingen som tviler på at de fleste store tanker har hatt forbilder i andre land. Men, som A. O. Vinje skrev – og som ikke burde ha vært nødvendig å gjenta hvis vi hadde hatt et mer levende forhold til kulturarven:

Dei største tankar vi alltid få
av verdsens det store vit,
men desse tankar dei brjotast må,
lik strålar av soli som alltid få
i kver si bylgje ein annan lit.

Det vi må klare å vise, for oss selv og for dem som er kommet hit, er hvordan disse tankene er blitt brutt i norske farvann, hvordan det finnes en norsk kultur midt i alt det universelle.

Kanoner og kanoner

Alt dette kunne talt for en norsk kulturkanon, selvsagt. Problemet er at avhengig av hvordan den er tenk, kan det fremstå dels som fåfengt og dels som kontraproduktivt. Landet kan ikke enkelt kristnes igjen. Universitetenes selvforståelse kan ikke enkelt endres, og den interne kulturen ikke heller. En kulturell kanon kan gi oss noen standardverker, men å gi konteksten, de implisitte verdiene de bærer i seg, er et vesentlig større prosjekt. Og å nedsette en komité som skal gi oss en approbert historieforståelse, er ikke mulig, og om det skulle være det, ville det raskt være splittende.

For faren er også at en kulturell kanon vil skape nettopp den type splid som en sterk organisk kulturarv skal forhindre. Noen vil ha inn verk som viser Norges bånd til utlandet; andre vil vektlegge tidlige forløpere til feminisme; atter andre vil nedtone kristendommens betydning. Og da vil andre stå i mot dem, og vi vil få den diskusjonen Aftenposten ønsker seg, uten at det er klart hva godt det fører med seg. Vi kan – og bør – synge Deilig er jorden, men i det øyeblikk det politiseres, er det flere som ikke vil oppleve den som det den bør være, nemlig en av vår kulturs grunnsanger. Å skape kultur med kanoner er litt som å skyte spurv med kanoner: Det kan hende man treffer noe, men faren er at det ikke er mye igjen av kadaveret når støvet har lagt seg.

Men det bør ikke være noen trøst for dem som er mot en kulturkanon: Det betyr bare at vi har et fortsatt har et problem, og en mulig løsning mindre. Utfordringen må blant annet gå til kultureliten: Kulturarven finnes om vi husker den, bruker den, og skaper den på ny. Da må vi fortelle historien om hvordan nordmenn ble nordmenn, blant annet gjennom myter, litteratur, musikk og kunst.

Og flere innvandrere må ønske å se seg selv som en del av den historien, som bærere av en felles arv, ikke bare felles, universelle verdier – fra Håvamål, gjennom dansketiden, Eidsvoll, krigen og frem til i dag. Vi kan gjerne fortelle polske innvandrere at melodien til Deilig er jorden er nedtegnet i byen som i dag heter Wrocław. Men i Norge synges den til den danske salmedikterens B. S. Ingemanns ord, på klingende, firstemt norsk. Gå og hør den sunget av et norsk kirkekor!

Det skader ikke å lese Vergil heller, selvsagt. Det er også en del av vår kulturarv. Men om vi kommer dit at alle kan Deilig er jorden utenat, og ikke bare bruker det som en kanon man kan skyte meningsmotstandere med, får det kanskje være et første skritt.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden