Kommentar

«Å sosionomisere» er et høyst relevant begrep

Solbergs neologisme er høyst relevant for å forstå en typisk norsk tilnærming til samfunnsproblemer, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Stortinget (CC BY-NC-ND 2.0)

Flere burde bruke det. Her følger et forslag til definisjon.

Sosionomer er en yrkesgruppe det er notorisk vanskelig å få grep om hva driver med. De kommer folk på skråplanet til unnsetning, men de er ikke helsepersonell, så hva gjør de egentlig? Er de personlige assistenter for dem? I tillegg skaper det forvirring at en stor andel nordmenn ikke vet forskjellen på sosionomer og sosiologer (det har i alle fall jeg erfart).

Selv skjønte jeg ikke hva sosionomer gjorde før en vordende utøver av yrket forklarte det ved å vise til et eksempel, nemlig Frank i Elling-filmen. Aha, tenkte jeg da, og ble med en gang fylt med respekt og varme følelser for sosionomene. Jeg skal innrømme at følelsene oppstod mer fordi jeg ble manipulert av alle de positive assosiasjonene jeg hadde til tidenes kanskje beste norske film, enn av den nye innsikten i sosionomers arbeid, men jeg har beholdt følelsene i de minst femten årene som har gått siden samtalen fant sted.

Yrkesstolhet og fordom

Likevel reagerte jeg ikke negativt på statsministerens ord om «å sosionomisere det vekk», som falt i Stortingets spørretime forrige uke. Jeg antar at noen i staben hennes ikke hadde gjort jobben sin da det ble avslørt at dette er noe Erna Solberg «pleier å si». Men siden jeg ikke har noen tilknytning til regjeringen, kan jeg benytte anledningen til å fryde meg over at politikere fortsatt kan si ting som ikke er godkjent av kommunikasjonsrådgivere på forhånd.

Solbergs neologisme er nemlig høyst relevant for å forstå en typisk norsk tilnærming til samfunnsproblemer. Men her har jeg åpenbart ikke landets sosionomer med meg, for opptrinnet ledet til oppstandelse og flere artige avisoverskrifter med bokstavrim som «Statsministeren beklager overfor sinte sosionomer» og «Solberg såret sosionomer i spørretimen». Over 3000 har signert et opprop under overskriften «Sosionomer krever svar fra Erna Solberg». «Vi ønsker en gjennomgang av holdninger til sosialt arbeid i regjeringen», heter det blant annet der. SV lukter blod og har bedt statsministeren «beskrive hva hun tror sosionomer gjør på jobb»

Det er ikke til å komme bort fra at sosionomene bak oppropet fremstår som en tanke lettkrenkte og ser ut til å avsløre at de har litt dårlig selvtillit på vegne av egen yrkesgruppe. Det behøver ikke å være slik. Mange yrkesgrupper blir møtt med fordommer uten at det bryr dem nevneverdig. Både byråkrater, bruktbilselgere og som jeg har vært inne på kommunikasjonsrådgivere fortsetter isteden ufortrødent med å utøve sitt arbeid. Selv er jeg utdannet filosof og har mange ganger fått høre fordommer om at sånne som meg må være helt ubrukelige i arbeidslivet. Men det er kanskje et dårlig eksempel siden fordommene mot oss filosofer er riktige (Jeg er ikke den første som sier det, men fordommer stemmer generelt langt oftere enn folk skal ha det til. Vi har fordommer mot fordommer).

Jeg har et par ganger hørt variasjoner over en vits som ikke trenger å staves ut her, men der en eller annen grov voldshandling er begått og en sosionom måpende utbryter noe slikt som «stakkars han som har gjort det, han må ha hatt det fælt han». De krenkede sosionomene tror antakelig at statsministeren tenker slik som vitsemakerne. I oppropet står det at: «Å tro at en sosionom ville tatt avstand fra personlig ansvar og forsvare kriminalitet, viser en ikke ubetydelig uvitenhet»

Men jeg tror ikke statsministeren eller særlig mange andre tenker at slikt er en nøyaktig beskrivelse av sosionomers holdninger. Isteden fanger sosionomiseringsbegrepet mer overordnede tendenser i samfunnet. Det handler om hvilke metoder vi skal bruke for å takle sosiale problemer.

Mer penger, trygd og tiltak

Foranledningen for Solbergs kommentar var de økende volds- og kriminalitetsproblemene på Tøyen i Oslo. Å «sosionomisere det vekk» høres for meg ut som å møte problemene med ytterligere pengebruk, mer trygd, lite effektive integreringstiltak, utredninger og rapporter – og kanskje å ansette flere sosionomer, istedenfor å gå til roten av problemet, som er opphopning av kommunale boliger i samme strøk og altfor høy tilstrømming av innvandrere som er vanskelige å integrere. Ifølge SSB var det 6 661 sosionomer i Norge i 1999. I dag er det over 16 000. Disse gjør en viktig jobb. Men stadig flere av dem er ikke den mest effektive måten å for eksempel redusere antall lovbrudd på.

Flere burde derfor ta i bruk begrepet «sosionomisere» om å 1) forstå problemer i hjel ved overdreven bruk av perspektivet til problemenes opphavsperson 2) lite nyttig pengebruk for å avhjelpe problemene istedenfor mer bærekraftige tiltak.

Et eksempel på det siste er å la tiggere legge beslag på politiressurser samt ressurser til å rydde opp etter dem, istedenfor å forby tigging. Et annet er å la skoleelever fortsette å ødelegge for seg selv istedenfor å innføre en fraværsgrense.

Det trenger altså ikke å ha noe som helst å gjøre med hvordan sosionomers arbeidshverdag ser ut, men uttrykket beskriver likevel noe reelt. Det er for godt til å skulle unngås bare fordi noen hevder seg krenket. En kultur der alle tolker potensielle fornærmelser i verste mening, høres ut som en temmelig kjedelig kultur.

Hva så om begrepet skulle bli misoppfattet og sosionomer bli en stigmatisert gruppe slik at færre søker seg til yrket? Jeg tror ikke folk er så dumme. Men så lenge sosionomene utfører nødvendige oppgaver, vil det i så fall være etterspørsel etter dem likevel. Da vil arbeidsgiverne bli nødt til å by opp lønningene for sosionomene som er igjen på arbeidsmarkedet. For både samfunnsdebatten og sosionomene ville vi hatt en vinn-vinn-situasjon.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden