Politikk

Å trekke seg ut er ikke å vinne en krig

I Blood Year argumenterer David Kilcullen for at IS’ fremvekst er bevis på at vi har sviktet i krigen mot terror. Dette betyr dog ikke at seier er utenfor rekkevidde.

I Blood Year argumenterer David Kilcullen for at IS’ fremvekst er bevis på at vi har sviktet i krigen mot terror. Dette betyr dog ikke at seier er utenfor rekkevidde.

David Kilcullen
Blood Year: Islamic State and the Failures of the War on Terror
Hurst and Company, 2016

…it’s far better to avoid getting dragged into counterinsurgency warfare in the first place, but once you’re there you have only two choices: you can leave early, or you can leave well.”

2014 var et blodig år: myndigheter og fredsforhandlinger kollapset, IS var på fremmarsj i Irak og nok en USA-ledet koalisjon så seg nødt til å sende militært personell og fly tilbake til et land man hadde sverget å trekke seg ut av. Russland annekterte Krim og et sivilt passasjerfly ble skutt ned over den ukrainske himmelen. Irans atomprogram var stadig en trussel – og den katastrofale borgerkrigen i Syria raste videre med massive sivile lidelser. Hvordan kom vi dit?

Article%20Lead%20-%20narrow1006258070gn68amimage.related.articleLeadNarrow.353x0.gn3lp2.png1456999801116.jpg-300x0David Kilcullen er bedre skikket til å svare på dette enn de fleste. Med bakgrunn som offiser i den australske hæren, rådgiver for bekjempelse av opprørsvirksomhet for USAs forsvarsdepartement og for general David Petraeus i Irak, og ikke minst som akademiker, har Kilcullen i senere år bidratt med en rekke viktige bøker om ukonvensjonell krigføring og geriljavirksomhet. Blood Year er en til dels personlig og sober beretning om feilstegene som er begått i forbindelse med krigene i Afghanistan, Irak og Syria – og den vanskelig definerbare «krigen mot terror» som han mener vi fortsatt er en del av, enten vi liker det eller ei.

Damn if you do – and damn you too
Kilcullen har vært nærmere beslutningsprosessen enn de fleste i flere av tilfellene han skriver om, noe som gjør hans kritikk av blant annet George W. Bush og hans regjering, desto mer interessant. Han er ikke nådig når han sier de begikk den største strategiske bommerten «siden Hitler invaderte Russland» ved å gå inn i Irak. Å kjempe krig på to fronter parallelt tappet styrkene i både Afghanistan og Irak for sårt tiltrengte ressurser.

Særlig daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld får unngjelde for å ikke ha lyttet til militære råd og sett gjennom fingrene med de kritiske konsekvensene som fulgte da ambassadør Paul Bremer oppløste det irakiske militæret og sa opp alle ansatte i offentlig sektor i Irak assosiert med Ba’athpartiet. Som et resultat ble den irakiske middelklassen og rundt 400 000 soldater gjort arbeidsledige, og misnøyen kunne bre seg.

Der Bush og hans regjering var for aktiv mener Kilcullen at Barack Obama har vært for passiv. Når skaden først var skjedd, var det USAs moralske og juridiske plikt å gjenopprette en normaltilstand. At de amerikanske styrkene ble trukket ut uten noen helhetlig plan for å opprettholde den mer stabile situasjonen som var oppstått etter at USA sendte inn forsterkninger i 2007, peker han på som – om mulig – en enda verre beslutning. Beslutninger som på kort sikt faller i god jord hos folket kan, som her eksemplifisert, ha alvorlige konsekvenser i et mer langsiktig perspektiv.

Kilcullen setter lederskapet til Bush opp mot mangelen på lederskap Obama har vist internasjonalt, og resonnementet kan komme godt med for samtlige folkevalgte som er involvert i beslutninger om krig i det vestlige samfunn: faren ved å reagere spontant på en trussel eller sende soldater inn i et krigsområde uten en helhetlig strategi, er like stor som faren ved å ikke reagere i det hele tatt.

Gaper over mye
Blood Year er langt fra en bok om Irakkrigen alene – om noe gaper den over litt mange temaer i korte etapper for å forklare hendelsesrekkefølgen som Kilcullen ser ledet til den moderne terrortrusselens fremvekst. Vi går fra Irakkrigen til Bin Ladens død og sukksesjonskrisen i al-Qaeda til den Arabiske Vår, atomavtalen med Iran, mangel på inngripen i Syria, Russlands inntog i krigen, flyktningkrisen og terroranslagene i Paris, for å nevne noe. Det skal dog sies at det er et imponerende narrativ Kilcullen skaper, og om en klarer å holde følge er det vanskelig å trekke resonnementet i tvil.

Vesten er krigstrøtt og ønsker ikke den langtekkelige krigen vi allerede er involvert i, men har vi egentlig noe valg der vi er nå?

Bildet han tegner gir et forståelig inntrykk av hva som har skjedd i blant annet Afghanistan, Irak og Syria, og gjør det lettere å begripe hvordan IS kunne ta byer som Mosul og Ramadi mens det irakiske militæret la på sprang. Som Kilcullen selv påpeker er ikke Blood Year en bok om IS som sådan. Den forteller om slagene som har stått, hvilke taktikker som er benyttet og forsøker å forklare historien til og forskjellen mellom de ulike grupperingene som tar del i krigene som utspiller seg i dag. Han legger dog lite imellom i sine beskrivelser av enkelte hendelser slik de utspilte seg, og det gjør vondt i magen å lese beskrivelsene av hva som hendte, blant annet da IS tok Palmyra.

Som tidligere nevnt er det et klart politisk fottrykk over hele boken, og flere ganger virker det nesten som om Bush, selv om han kritiseres sterkt, slipper billigere unna enn Obama. Kilcullen bruker for eksempel plass på å skrive at Obama, som vinner av Nobels Fredspris «i særs uvanlige omstendigheter» måtte unnskylde Leger Uten Grenser, en annen fredsprisvinner, for å ha bombet dem ved en antatt feiltagelse i 2015. All den tid Kilcullen gjør det for å motbevise at Obamas «lette fottrykk»-strategi i Midtøsten er alt annet enn et lett fottrykk, er det effektivt. Flere ganger i løpet av boken kan en dog spørre seg om Kilcullen ikke har et ekstra horn i siden til Obama.

Når det er sagt så har han helt klart et poeng når han sammenfatter erfaringen fra de to presidentskapene: vi må dra lærdom, men ikke henge oss opp i feilene som er begått. For å bekjempe den nåværende fienden må steg én være å innse at krigen enda raser og steg to, vi må innse at krigen er langtekkelig og ikke kan vinnes over natten.

Frihet versus trygghet
Blood Year oppfordrer også leseren til å tenke over utviklingen vi har sett i vestlige samfunn etter 11. september 2001, hvor grensekontroller, økt flysikkerhet, masseovervåkning og informasjonsdeling har blitt så vanlig at det fort kan være vanskelig å huske at et annet samfunn eksisterte bare 15 år tilbake i tid. Her spiller Kilcullen ironisk nok også på Rumsfelds «unknown unknowns»: vi iverksetter tiltak for å beskytte sivilsamfunnet mot angrep lik dem vi har sett i fortiden – betyr det at vi er trygg mot fremtidens angrep?

Det er nettopp denne problemstillingen mange vestlige statsledere står overfor i dag: tap av sivile liv på hjemmebane versus tap av soldaters liv på bortebane. Vesten er krigstrøtt og ønsker ikke den langtekkelige krigen vi allerede er involvert i, men har vi egentlig noe valg der vi er nå? Som Kilcullen påpeker: IS, Taliban og al-Qaeda har forstått at en ikke kan «kjempe uten å kjempe» – har vi? Svaret han tilbyr på hva som kan gjøres for å bekjempe terrornettverkene og IS er mange og komplekse. Om vi først kjøper Kilcullens narrativ, bør vi dog innfinne oss med at det er på tide å brette opp ermene, sette seg ved tegnebordet og komme opp med en ny strategi som tar høyde for den situasjonen vi nå befinner oss i. Blood Year er et godt startpunkt for alle som skal være med på den oppgaven.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden