Politikk

Å være eller ikke være

… tilstede: Hvis Norge skal være aktør i sitt rike i nord, kreves praksis i større grad enn nå.

tilstede: Hvis Norge skal være aktør i sitt rike i nord, kreves praksis i større grad enn nå.

I sikkerhetspolitikken snakker vi om tilstedeværelse, det er nesten en slags metafysikk ved det. Men et besøk i Barentshavet med Kystvakten med stopp på Spitsbergen og Bjørnøya gjør begrepet uhyggelig konkret. Fra fastlandet, som det heter der oppe, ser Arktis teoretisk ut. Svalbard, en øygruppe på kartet. Men territoriet er like stort som Norge sør for Trondheim. Avstanden fra fastlandet er to dagsreiser med skip, og utenfor helikopterrekkevidde. Da en skadet ved Øst-Grønland skulle reddes, måtte helikopteret fra Bodø bunkre på Bjørnøya og i Longyear, og på returen hadde det 18 minutters drivstoff igjen midt i Barentshavet der det skulle landet på et kystvaktskip. «Du ser meg om 6 minutter», sa skipssjefen til piloten. Det gikk bra.

Marginene er små: «Hvis du ikke vet hva du gjør på Svalbard, tar Svalbard livet av deg», sier en som gir en brief. «Her er isbjørnen konge og mennesket nokså langt nede på stigen, det må tilpasse seg naturens krav».   Vannet for kaldt til å overleve i. Kommer isbjørnen, skjer det uhyre raskt. Du må vite hva du gjør her og leve med risiko.  

Økt tilstedeværelse nødvendig
Den samme årvåkenhet som kreves personlig bør gjelde for vår tenkning om sikkerhetspolitikken her oppe. Norge spiller førstefiolin i Arktis.  Longyearbyen er den eneste bosettingen med bærekraft på Svalbard. Pyramiden, den minste russiske gruvebyen, ligger forlatt inne i Isfjorden. Lenin står på sin sokkel, men husene er blitt fuglefjell. Det er forfall overalt. Det samme er delvis sant i Barentsburg, men der er det fremdeles fastboende og litt gruvedrift. Store Norske sørger for at Longyearbyen lever. Uten gruvedriften ville også denne bosettingen blir meget tynn. Det er meget viktig at gruvedriften fortsetter, om ikke annet for å sikre et samfunnsgrunnlag på Svalbard.

Jeg er bekymret fordi vår tilstedeværelse lett blir for liten.

‘Tilstedeværelse’ er praksis.  Områdene er enorme. Kystvakten patruljerer Barentshavet, inspiserer fartøyer, yter assistanse, er moderne og profesjonell. Det samme gjelder tilstedeværelsen på Svalbard. Her hvor kravene til overlevelse for både bygg, fartøy og mennesker er ekstreme, er kun det beste godt nok. Dette er et sikkerhetspolitisk poeng av stor viktighet:

Tilstedeværelse må være langsiktig, derfor forutsigbar. Da tilpasser andre aktører seg dette. Suverenitet uten slik tilstedeværelse inviterer til å bli utfordret.  Videre må man være fast, men smidig.  Jeg er bekymret fordi vår tilstedeværelse lett blir for liten – kystvakten har kun 14 skip, halvparten av dem langs norskekysten. I Arktis er det enorme ressurser. Fisken kjenner vi, seilingsmulighetene i Nord-Øst og – Vestpassasjen blir en realitet, utvinnbar olje og gass er meget sannsynlig. Det er ingen tvil om den økonomiske og sikkerhetspolitiske viktigheten av denne delen av verden hvor Norge har fordelen av en unik posisjon.  Å opprettholde den nødvendige tilstedeværelse her vil fortsatt kreve mye, men dette er en nødvendighet.  Hvis man ikke er til stede, er det intet substitutt, slik det er på land. Tilstedeværelse i Arktis er konkret i total forstand, enten er man på plass som aktør eller ikke. Jeg mener at Norge bør ha høyere profil enn i dag der oppe, ikke minst for å virke preventivt. Suverenitet er praksis, å vise seg og bedrive normal aktivitet i sitt territorium. Det vi har i dag til sjøs og på Svalbard, er av ypperste merke. Men i alle fall til sjøs bør vi ha flere skip.

Å utøve et regime som er stenhård på miljøvern, er helt nødvendig, og her er Norge uten tvil dyktig.

I tillegg til sikkerhetspolitikken er naturens skjørhet et veldig akutt anliggende. Det har man ingen ide om fra fastlandet. Men når man ser flora og fauna i Arktis forstå man at mennesket er en gjest på naturens premisser. Å utøve et regime som er stenhård på miljøvern, er helt nødvendig, og her er Norge uten tvil dyktig. Nå når isen smelter raskt og nordøstpassasjen åpnes lenger, er Barentshavet stadig viktigere av alle grunner.

Makten må kunne være militær
Tilstedeværelse handler om to ting: makt og legitimitet. Makten må kunne være militær hvis det trengs, altså en troverdig trussel om eskalering fra kystvakt til fregatt hvis det røyner ordentlig på. Men i hverdagspolitikken er det legitimitet som er viktig: at suverenitetsutøvelsen er lovhjemlet, rettferdig og forutsigbar.

 «Hvis været tillater» er det anløp på Bjørnøya. Svært ofte tillater det ikke. Men vi kunne låre lettbåten og jeg ble medlem av Bjørnøya Nakenbadeforening. Det var fire grader i luft og vann, en flott sommerdag i Arktis. Jeg ble ‘naturist’ i alle ordets betydninger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden