Kultur

Å være skråsikker i avkolonialiseringsdebatten er å inngå en pakt med djevelen.

Bilde: Øyvind Eide

Bør kunsten avkolonialiseres? Enten du mener svaret er ja eller nei, blir du trolig mindre skråsikker etter å ha sett «Vi må snakke om Faust».

TEATER

  • Vi må snakke om Faust
  • Av Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason, basert på Goethes Faust
  • Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen
  • Spilles på Nationaltheatret frem til 11. mars

«6o prosent av alle underernærte kvinner. Kvinner eier kun 13 prosent av verdens eiendom. 15 millioner jenter under 18 år er gift. Kvinner bruker 200.000 kroner i løpet av livet på menstruasjon. Grunnen er det mannlige overherredømmet, som hersker og hersker, og til og med overlever døden.»

I åpningen av Vi må snakke om Faust møter vi et gresk kor som blander fakta med humor. Temaet er feminisme og avkolonialisering:

«Goethe er for lengst borte, men likevel oversettes hans mannlig overherredømme stykke (enda en gang) til norsk».

Nå må samfunnet knekke paternalismen, og begrave Faust, for å komme seg videre.

Kraftige saker

I Nationaltheatrets presentasjon av stykket, som er isenesatt av Thorleifur Örn Arnarsson og skrevet av Mikael Torfason basert på Johann Wolfgang von Goethes (1749 – 1832) Faust, slås kulturkampen ytterligere fast:

«Patriarkatet har utspilt sin rolle, og det har også Faust. Som historisk litterær figur, som tysk nasjonalepos og som symbol. […] Han inngår en pakt med djevelens sendebud, Mefisto. Sin egen sjel i bytte mot alt han måtte ønske seg. Inkludert en 14 år gammel jente. Dette er ikke lenger romantikk og søken etter å vaske seg ren på den pure uskyld – det er pedofili. Og Faust er smertelig klar over det. Det er nye tider nå».

Dette er kraftige saker. Koret og Nationaltheatrets egen presentasjon lyder som en repetisjon av Fausts monolog fra boken:

Både Faust, Nationaltheatret og Arnarsson og Torfason «har mer vett enn alle filistre, klerker og paver, doktorer magistre, de har ingen skrupler og har ingen tvil» (Goethes Faust del 1).

Mye av dagens debatt om kjønn, og om avkolonialisering av vitenskapen, kjennetegnes av akkurat denne skråsikkerheten.<

Veddemål – og å miste dømmekraften

Utgangspunktet for Goethes Faust er to veddemål. Det første er mellom Gud og Mefisto. Mefisto hevder han friste Guds favorittmenneske (Faust), som streber etter å lære alt som kan læres, fra den rette sti. Gud aksepterer veddemålet.

Nationaltheatret hadde kanskje ikke satt opp Vi må snakke om Faust hvis ikke Ronan Farrow hadde skrevet om Harvey Weinsteins seksuell overgrep. Faust hadde aldri måtte ta noe valg hvis ikke Mefisto hadde truffet Gud i himmelen akkurat den dagen.

Det går an å kjøpe påstandene i presentasjon og prolog og se dette som militant feminisme, at Faust er pedofil, og et forsøk på avkolonialisere teateret.

Faust er en eldre, anerkjent forsker og lærer, i ferd med å oppsummere livet. Både personlig og i arbeidet er han skuffet. Som vitenskapsmann savner han en dypere innsikt, og som menneske har han ikke klart å nyte livet til fullt. Forenklet sett vet kanskje Faust hva som er riktig– men han vet ikke hva som er godt. Dermed mister han dømmekraften – og vurderer å ta livet av seg.

Kort tid etter dukker Mefisto opp i Fausts liv – først forkledd som en puddel – og foreslår det andre veddemålet. Ved alle krefter som står til Mefistofeles’ rådighet skal han prøve å tilfredsstille både Fausts vitebegjær og personlige ønsker, men hvis Faust et eneste øyeblikk føler seg helt tilfredsstilt og ber tiden stå stille, skal djevelen eie hans sjel.

Faust, som ikke kjenner skrupler og aldri tviler, og allerede har mistet dømmekraften, går med på veddemålet.

Gretchen i et multimedialt sirkus

Etter at veddemålet er inngått mister Faust relativt raskt dømmekraften igjen. Det skjer idet han føler et sterkt begjær for en unge jente Gretchen. Han truer Mefistofeles med å bryte veddemålet hvis han ikke får henne. Goethes Faust, del 1 inneholder derfor to tragedier: tragedien om Faust og tragedien om Gretchen.

Det er tragedien om Gretchen som interesserer Arnarsson og Torfason, i det de går i gang med å dekonstruere Faust. De trekker oss med på en kavalkade av scener som drar stykket inn i vårt tid og spiller på begjær og forholdet til Gretchen. En slags gudeskikkelse og engler med «Make America Great Again»-capser spiller inn en sexfilm, Gretchen og Fausts forhold sammenstilles med relasjonen mellom Elvis Presley og Priscilla Presley (han var 24 og hun var 14 da de traff hverandre), og Gretchen blir dopet på et diskotek.

Vi får høre om en smertefull barnefødsel der foreldrene ønsker seg død, som Faust og Gretchen gjorde om deres barn, og deretter blir vi kjent med to menn som ikke synes det å bli far – å måtte ta ansvar for barnet samt leve med barnets mor – er så enkelt. Alt er veldig intimt, og vi kommer tett inn på hva Gretchen, moren til Priscilla, og de deprimerte fedrene føler.

På toppen av dette bombarderes vi av visuelle effekter. Mefisto kjører rundt i en gammel utbrent Ford, eller går på rullesko. Fra taket kommer det sitater som kommenterer handlingen, og av og til vises handlingen på scenen i close-ups på storskjermer eller TV.

Dette er maksimalistisk teater, tidvis morsomt, og med mange tiltalende visuelle bilder.

En avledningsmanøver

Kombinasjonen av all scenografien og de personlige historiene er at det er vanskelig å finne noe budskap. Det går an å kjøpe påstandene i presentasjon og prolog og se dette som militant feminisme, at Faust er pedofil, og et forsøk på avkolonialisere teateret.

Men ved en slik tolkning viser opphavsmennene manglende dømmekraft. For å ta livet av paternalismen og den «pedofile» Faust, for å finne ny mening, skal vi slutte å forholde oss til et av verdenshistoriens rikeste og mest komplekse verk? Selv har de endt opp med å skape en kakofoni som gir den mening betrakteren ønsker å se.

I valget mellom å lese Goethes Faust i et år eller se dekonstruert teater iscenesatt av mannlige islendinger, tror jeg mange fort vil velge Faust. Det vet de nok selv også, og i så fall er det mer nærliggende å tro at den militante åpningen og presseskrivet kun en avledningsmanøver: at kakofonien av inntrykk og subjektive meninger er selve målet med dette stykket. Tolker vi det slik, prøver Arnarsson og Torfason å bevise en av påstandene i det greske koret:

«I dag er nihilisme en måte å leve på, egentlig vår eneste religion, vi bryr oss ikke om noen ting lenger. Våre små gutter, som er blitt menn, er trette.» Mon tro om ikke jentene som er blitt kvinner er like trette?

Eller er målet å bombardere oss med inntrykk, slik det kan oppleves på internett og i sosiale medier, for å vise at når det blir for mye informasjon på kort tid kan vi bli skråsikre, og miste både dømmekraften, perspektivene og felleskapet?

Som Faust selv konkluderte før han inngikk veddemålet med Mefisto: Jeg tror ikke jeg kan gi mennesker del i det som forløser en menneskesjel.

Den som har humoren rett innstilt, kan kanskje se på Vi må snakke om Faust som en komedie. Jeg er ikke i den kategorien, og tidvis, under en meget lang monolog om en gutt som fødes med albuen først og foreldre som vil drepe ham, lurte jeg oppriktig på hvor lenge jeg ville holdet ut å sitte i teateret. Som de små guttene som var blitt menn, ble jeg trett.

Samtidig tror jeg at den som ser stykket vil ende opp med å snakke om Faust. Og selv om jeg er usikker på motivasjonen til Arnarsson og Torfason, skal de ha honnør for å gi oss muligheten til å ta den samtalen igjen.

Den som blir skikkelig nysgjerrig, kan lese Faust 2 – og se hvem som vinner veddemålene.

Goethes arbeidet med Faust gjennom hele sin karriere. Første fragment, Urfaust var ferdig i 1772 – 1775 tragedien Faust del 1 var ferdig i 1808 og Faust 2 ble publisert posthumt i 1832. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden