Kultur

– Å velge bort smarttelefon er å yte passiv motstand

Bilde: Henrik Bech

Komponist og forfatter Eivind Buene mener vi må innse hva den avhengighetsskapende teknologien gjør med oss.

Mobilen faller med et brak. På én-to-tre er delene spredt utover gulvet. De fleste av oss ville kanskje vært redde for at skjermen var gått i tusen knas, men ikke Eivind Buene: Den 45-årige komponisten og forfatteren har ikke smarttelefon, og det som nå ligger i flere deler på gulvet foran oss, er en Nokia av den typen vi husker fra 90-tallet.

– Jeg vet at jeg risikerer å bli sett på som sær og virkelighetsfjern. Mange journalister mener vel jeg er en landsbyidiot.

At han er komponist, gjør det nok enda verre, erkjenner Buene, som likevel har valgt å leve med den risikoen.

I den nye boken Nye privilegier – Essay om oppmerksomhet, er det oppmerksomheten – i smartlivet – som står i sentrum. Hvordan mistet vi den? Og hvordan finner vi den igjen? 

Vi vet jo allerede at teknologien er avhengighetsskapende, at den spiser opp tiden vår. Likevel klarer vi ikke å begrense oss. Derfor synes jeg det er verdt å formulere og gjenta disse tingene, om og om igjen.

I boken, som er ute på Cappelen Damm, forsøker Buene å sammenfatte disse tendensene og hva det gjør det med oss på samfunns- og individnivå.

– Med dette som bakgrunn skriver jeg om hvordan musikk og litteratur kan gi oss verdifull hjelp i kampen for vår egen oppmerksomhet.

Velger annerledes

Ifølge seg selv har Eivind Buene et sosialt liv som fungerer helt fint uten Facebook. Han kan gjøre arbeidet sitt uten smarttelefon. Dagliglivet fungerer helt som det skal, uten Amazons Alexa eller Apples Siri.

I bokens forord skriver han at det å frigjøre seg fra strukturer som umerkelig tar over livet, er blitt et prosjekt som angår veldig mange av oss:

«Dersom vi ikke klarer å løfte blikket fra endeløse distraksjoner på små skjermer, vil vi få store problemer.»

Når Buene snakker om sitt eget mottiltak – å kvitte seg med smarttelefonen – har han likevel blandede følelser.

– Hvis du vil nå gjennom lydmuren i dag, må du provosere, stikke hodet frem. Det har jeg gjort. Men jeg er redd for at det blir for mye fokus på mine personlige livsvalg og for lite på bokens egentlige mål, som er å utforske hvordan vi kan velge annerledes. Og teknologikritikken er bare en liten del av boken; det meste av teksten handler om reiser, om lytting, om lesing, og hvordan disse erfaringene kan skjerpe oppmerksomheten.

Passivitet

I tittel-essayet Nye privilegier introduserer Buene to privilegier han mener er sentrale i kampen om oppmerksomheten. Det første er «passivitetens privilegium», et begrep han har hentet fra Eivind Myklebusts anmeldelse av Rachel Cusks kritikerroste roman Omriss.

Romanens jeg-person Faye sier hun har levd med et for stort sprik mellom det hun ville ha og det hun kunne få fra livet. I den fliken av handling som utspilles i boken, slår hun seg i større grad til ro med ikke å ville ha noe som helst. Valgene hun tar, tingene hun gjør, fremstår derfor på mange måter som likegyldige og tilfeldige.

Her nærmer vi oss passivitetens privilegium, ifølge Buene, for hva skjer når vi kobler oss løs fra begjæret etter det som hele tiden skal hende? Buene merker seg at Faye ikke trenger å kjempe for å bli hørt, for å ha et levebrød, for å ha et sosialt liv. Hun vet at hun har alle disse tingene, og kan velge å ta et skritt til siden, stille seg på sidelinjen. Det er selvsagt en privilegert posisjon – men det er et privilegium mange i målgruppen for Buenes bok deler, eller kunne delt.

Fjellturer og andre aktiviteter er vel og bra, men det jeg er opptatt av her er de små hullene i hverdagen hvor vi er alene med oss selv.

– Er det å stille seg på sidelinjen nødvendigvis noe positivt?

– Passivitet er ikke i seg selv et hedersord,  man vil jo være aktør i sitt eget liv og i verden. Men mye av aktiviteten blir en slags psevdo-aktivitet, «vi gjør, vi gjør, vi gjør». Mange flere mennesker kunne ta seg privilegiet å trekke seg tilbake. Aktiviteten blir en selvoppfyllende mani. For å sitere Paulus: Det gode jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg… Tiden forsvinner mellom fingrene våre. Og når man velger å gi trekke seg tilbake, som Faye, begynner man å legge merke til nye ting.

Det å ta slike valg bør oppgraderes, mener Buene:

– Ikke å behøve å ta del i flyten til enhver tid, det gir rom for en annen flyt. Det åpner hverdagen for andre muligheter.

Tom tid

Det andre privilegiet Buene introduserer i boken, har han kalt «tom tid». Den tomme tiden er de periodene – korte eller lange – som vi har alene med oss selv. Der hvor vi ikke styres av ytre impulser eller stimuli, hvor vi ikke tar til oss informasjon eller er opptatt av å gi respons, men hvor vi rett og slett kan tenke på ingenting. Buene presiserer forskjellen på den tomme tiden og den velkjente tidsklemma:

Tidsklemma handler om å få tid til å gjøre det vi egentlig vil. Tom tid, derimot, handler om øyeblikkene hvor vi faktisk har ro til å kjenne etter hva det er vi egentlig vil.

– Men er ikke vi nordmenn ganske flinke til å frigjøre denne typen tid, tid til å gå i naturen, for eksempel? Det er vel få folkeslag som er så ofte å se i marka eller på fjellet som oss.

–Fjellturer og andre aktiviteter er vel og bra, men det jeg er opptatt av her er de små hullene i hverdagen hvor vi er alene med oss selv. Jeg snakker for eksempel om de fem minuttene man venter på bussen, tid man kjeder seg og ser ut i luften, uten å fylle tiden med noe annet. Jeg tror disse lommene av tid er viktige, de gir oss mulighet for å vende oppmerksomheten innover, også midt i det hektiske hverdagslivet. Og det er en form for tid som er akutt utrydningstruet.

Musikken

Hver morgen går Eivind Buene fjorten trappetrinn opp til arbeidsrommet på loftet. Der fordyper han seg i musikken. For ham er kunsten en mulig inngang til den tomme tiden, og i et essay om forfatteren David Foster Wallaces siste roman beskriver Buene Wallaces evne til å gi oss verktøy for å skru sammen livet litt annerledes, i vår verden, i dag. Det gjør Wallace ved å la tekstens nysgjerrighet og søken etter forbindelser smitte over på leseren.

Mye av den musikken jeg skriver om i boken, er ikke musikk som man trenger å forstå; snarere åpner den et rom som inviterer deg inn.

Selv får Buene slike opplevelser også gjennom musikken: Mens musikkonsumet er blitt en del av den konstante forflytningen vi tar del i, mener han likevel at konserten og den klassiske musikken gir oss mulighet for å være fullt oppmerksomme på én ting, på ett sted. Og når vi snakker om «samtidsmusikk», som Buene selv skriver, går oppmerksomhet hos lytteren over til å bli en forutsetning:

Fordi den utfordrer vante lyttemåter, gir samtidsmusikken ofte motstand. Som Cusks litteratur krever den i blant at vi lytter på nytt, åpner oss på nye måter, for å få de nye og uventede opplevelsene. Buene innrømmer at han liker best å høre samtidsmusikk i konsertsalen, hvor han kan vie den full oppmerksomhet. Hjemme i stuen hører han oftere på populærmusikk. Men også i denne musikken er han opptatt av hvordan en oppmerksom lytting gir andre opplevelser, slik han beskriver i essayet «Populærmusikkens sublime øyeblikk».

– Kan ikke kravene til oppmerksomhet også gå for langt? Og musikken gjøre seg uforståelig?

– Deler av samtidsmusikken har, ved å insistere på en forståelse, gjort det vanskelig for seg selv. Men mye av den musikken jeg skriver om i boken, er ikke musikk som man trenger å forstå; snarere åpner den et rom som inviterer deg inn.

Buene beskriver det som musikk som ikke forteller en historie, men som skaper et rom for tilstedeværelse, en tilstand vi kan synke inn i.

– Og det er her konsertsalen blir så viktig for meg, som et fysisk rom hvor vi er tilstede sammen, i samme tidsflyt, uten andre stimuli enn musikken og våre egne tanker.

Når han hører musikk på den måten, hender det ofte at tankene flyr sine helt egne veier.

– Og det handler ikke om uoppmerksomhet, men at situasjonen gjør noe med meg, åpner opp bevisstheten min.

På den andre siden kan forståelse gi en dypere opplevelse, sier Buene.

– Sånn er det med alt – for eksempel med vin. Jeg kan sette pris på god vin, men en vinkjenner vil smake andre ting enn jeg. Slik jeg kan høre på komponisten Nono på en annen måte fordi jeg kjenner musikken hans, samtidig som jeg insisterer på at musikken hans kan gi store opplevelser også uten en slik forkunnskap.

Jeg savner jo selvfølgelig det positive med Facebook – jeg skjønner at jeg går glipp av mange interessante diskusjoner.

Føydalsamfunn

Noe av bakgrunnen for Buenes valg om å avstå fra smartlivet ligger i politikken. Han mener teknologien forsterker den eksisterende maktfordelingen i verden – at teknologiselskapene hensynsløst tenker på profitt, at arbeidstakere fratas grunnleggende rettigheter  og at teknologien er i ferd med å føre oss tilbake til et slags føydalsamfunn.

Det klinger som klassisk kapitalismekritikk, men blir det ikke for enkelt å tenke at vi alle er slaver av teknologien, uten vilje eller evne til å endre de systemene vi har rundt oss?

– Er det ikke en veldig dystopisk forståelse av teknologisamfunnet? Mener du virkelig at både den avhengighetsskapende teknologien og strukturene rundt er så sterke at vi som individer og samfunn ikke kan bryte inn og endre ting? Vi ser jo blant annet at det er kommet en større vilje til å regulere tech-selskaper.

– Det er riktig at det har begynt å skje ting, både med regulering av personvernet og EUs skattlegging av store selskaper. Boken ble påbegynt før Cambridge Analytica-skandalen, og jeg opplever at det har kommet en større bevissthet rundt disse tingene de siste par årene. Men dette med overnasjonale myndigheter og reguleringer er vanskelig: Sammenliknet med teknologien går det så innmari sakte.

Han konsentrerer seg derfor mest om det individuelle perspektivet:

– Ved å si at jeg lar være å bruke teknologien, yter jeg en passiv motstand.. Det lyder kanskje paradoksalt, men passivitet er en form for politisk handling. Se på det som en slags streik, eller i det minste en gå-sakte-aksjon: Å nekte å delta i det spillet aktører som Facebook og Google har rigget for å skaffe kunder til annonsørene sine. Å nekte å bruke Uber og Amazon, som vi vet bidrar til skandaløse arbeidsforhold for tusenvis av mennesker. 

Belønningssystemene i sosiale medier er utrolig sterke, og de stimulerer de mest basale behovene i oss – behovet for å bli sett, behovet for bekreftelse, opplevelsen av å være sammen.

Buene tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste når vi stadig retter kritikken mot demokratiet og storsamfunnet og lar oss selv «slippe unna».

– Det er mer smertefullt å snakke om det som gjelder oss selv og egne valg, og derfor sitter det lengre inne.

Ikke på Facebook

Intervjuet går mot slutten, men i motsetning til meg har ikke Eivind Buene noen grunn til å sjekke sosiale medier for å se om noe har skjedd siden sist. Han har uansett ingen Facebook-profil.

– Hadde ikke Facebook-offentligheten trengt en som deg? For det første er det ikke mange der som går dypere inn i materien om kunsten og samfunnet. Når du melder deg ut, får jo ikke folk vite hva du står for?

– Jeg har et litt ambivalent forhold til det å diskutere på Facebook. I motsetning til andre medier er det en semi-offentlig arena, hvor meningsfellesskapene ofte er ganske lukkede. Jeg savner jo selvfølgelig det positive med Facebook – jeg skjønner at jeg går glipp av mange interessante diskusjoner. Men for meg er det hele tiden et spørsmål om hva jeg må ofre, kontra hva jeg får igjen. Nå for tiden er gevinsten større enn offeret.

– Kan du ikke delta en gang i blant – går det ikke an å selvregulere bruken av sosiale medier?

– Noen greier å selvregulere, men mange av dem jeg kjenner, greier det ikke. Og det er ikke fordi de er dumme. Belønningssystemene i sosiale medier er utrolig sterke, og de stimulerer de mest basale behovene i oss – behovet for å bli sett, behovet for bekreftelse, opplevelsen av å være sammen. Dette er krefter det er vanskelig å verge seg mot, men kan hende kommer vi til en fase hvor vi greier å regulere oss selv bedre.

Men der er vi ikke enda, tror Buene:

– Selv kunne jeg nok brukt halve dagen på Facebook. Men jeg tar ikke sjansen på å sette konsentrasjonen på spill.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden