Debatt

Abbasi-saken – er purken skurken?

Bilde: POLITIETS UTLENDINGSENHET/FLICKR, CC BY-SA 2.0

Nils August Andresen fortsetter sin polemikk til støtte for den famøse Abbasi-aksjonen i Minerva 22.6. Han beskylder meg for å misforstå rettsprinsipper, ha et «uholdbart» syn på statsborgerskap og hinte om nazisme.

Det er mulig jeg lever i ei boble, men jeg sliter altså med å se hvordan denne dyre fiaskoen av en mislykka deportasjon kan avstedkomme et så ivrig forsvar. Men er man prinsipiell nok i si tilnærming er man også immun mot innvendinger, viser det seg.

Jeg har aldri prøvd å tolke lovanvendelsen som ligger til grunn for vedtakene som er gjort i Abbasi-saken. Mitt hovedanliggende har vært å peke på konsekvensene av denne anvendelsen, spesielt med tanke på hvordan vedtak rammer totalt uskyldige, godt integrerte trønderske ungdommer. Jeg hverken kan eller ønsker å ta stilling til om opplysninger gitt i asylintervju for sju eller 11 år siden er mangelfulle eller usannferdige. Det er mange tilsvarende saker, felles for dem er gjerne at den påståtte løgnen eller tilbakeholdelsen av informasjon har funnet sted for lenge siden, og at en tilbaketrekking av lovlig opphold i Norge har alvorlige konsekvenser for uskyldige familiemedlemmer – i mange tilfeller barn.

Og det foreligger andre muligheter. UNE har jo pekt på at det foreligger sterke menneskelige hensyn i denne saken, som peker i retning av opphold på humanitært grunnlag – et institutt Andresen synes å ignorere at i det hele tatt eksisterer.

Og nei, jeg mener ikke Norge skal nekte å ta imot barn av norske fremmedkrigere i Syria. Men det er ikke slik, Andresen, at Afghanistan konsekvent nekter å motta sine egne statsborgere. Men i dette tilfellet ønsket de ikke å ta i mot en splittet familie, hvori opptatt en mindreårig uten foresatt. Det er mulig dette opprører både Andresen og hans meningsfelle Frps innvandringspolitiske talsperson Helgheim (som mener Afghanistan burde ha 80 millioner grunner til å ta i mot Abbasi-familien – en for hver norske u-hjelpskrone de mottar i året), men ut fra min lekmannshumanistiske tilnærming er dette høyst forståelig. Og det synspunktet er ikke et utslag av at jeg har misforstått statsborgerskap jus sanguinis, det er fordi jeg ikke synes det er etisk forsvarlig å deportere barn – spesielt ikke uten foreldrene sine.

Et annet aspekt Andresen synes å se bort fra er politiets – og spesielt Politiets Utlendingsenhets – anvendelse av skjønn. Men den er betydelig, noe som er åpenbart for alle som vil se. Politiet gjør prioriteringer hver eneste dag. Men det synes som Andresen har et instrumentelt syn på politiets arbeid, og tar for gitt at etaten mekanisk ekspederer vedtak og oppfyller målsettinger gitt fra politisk hold. Men politiet har ikke uendelige ressurser.

Det er imidlertid ei kjensgjerning at politiet og PU har fått tallfestede mål på antallet asylreturer, og at disse målene kommer fra øverste hold i justisdepartementet – et departement ledet av ulike statsråder fra Frp (- litt flere statsråder enn antall år de har vært i regjering faktisk). Det er all grunn til å tro at politiets prioriteringer ikke er upåvirket av disse målsettingene. På samme måte: Når UNE sier at innvandringsregulerende hensyn trumfer menneskelige ditto kommer det fra et sted.

Og når det gjelder retur av barnefamilier versus andre (kriminelle) kasus, som Andresen problematiserer: PU-tillitsvalgt Geir Pettersen har bekrefta i Politiforum at ressursene er blitt flyttet dit det er lettere å få opp måltallene: Til retur av familier med avslag. Dette skjer samtidig som ventetida for etterforskning av seksuelle overgrep øker, og mens samtlige politidistrikt må nedbemanne i 2019.

Og så noen ord om nazisme: Andresen har åpenbart lest at jeg beskylder ham for å være krypto-fascist, og antydningsvis nazist. Det er jo tanker som har oppstått i hans hode all den stund det ikke står i teksten (det er heller ikke noe jeg mener), men på direkte oppfordring kan jeg godt «uttrykke noen nyanseforskjeller mellom uttransportering av afghanske statsborgere til Kabul og deportasjonen av jøder til utryddelsesleiren Auschwitz».

Parallellen er jo Andresens egen, og her må jeg gi ham helt rett: Det er en nyanseforskjell. Både i volum, motivasjon, og uhyrligheter i den andre enden. Men sammenligninga er likevel relevant. For vi snakker om å sende godt integrerte, velfungerende mennesker til et fattig og krigsherjet land de aldri har vært i, og til en skjebne som er høyst usikker.

Her er det på sin plass å nevne at både Den norske legeforening og Rådet for legeetikk har stilt seg kritisk til de legeetiske aspektene ved vurderingene som ble gjort knytta til å sende et bevisstløst menneske med fly fra Røros til Istanbul – via Oslo. Journalistisk sett (eller valgkamptaktisk som Andresen muligens vil vurdere denne betraktninga) er det også interessant at legen som foretok disse vurderingene har vært aktiv i kommentarfeltene til rasistbloggene HRS og Document, og bl.a. tatt til orde for den småambisiøse planen om å bygge et grensegjerde mot Sverige. Han har også (i 2012) sendt ei syk gravid ung dame til Palestina i strid med hennes egen leges råd – en sak som endte med spontanabort.

Andresen må gjerne mene at Rødt består av dumsnille naive sosialister. Men i Trondheim er vi helt i tråd med folkemeninga i Abbasi-saken. Ordføreren, varaordføreren og politiske partier fra Høyre og innover har tatt til orde for at denne saken bør vurderes på nytt – med tanke på å gi familien opphold på humanitært grunnlag. Det er snart valgkamp, men jeg velger nå likevel å mene at dette er et uttrykk for hjertelag og sunn fornuft – begreper som synes å være fjernt fra Nils August Andresens vokabular.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden