SPALTIST

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre og helsepolitisk talsperson Ingvild Kjerkol kritiserer regjeringens ABE-reform, men bruker pengene som spares inn i partiets alternative budsjetter.
Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre og helsepolitisk talsperson Ingvild Kjerkol kritiserer regjeringens ABE-reform, men bruker pengene som spares inn i partiets alternative budsjetter.

Dobbel feighet

Med ABE-reformen sparer regjeringen penger uten å ta ansvar for konsekvensene. Arbeiderpartiet påstår at de er imot reformen, men bruker pengene som er spart.

Publisert Sist oppdatert

Forrige uke forsøkte Arbeiderpartiet å slå politisk mynt på en mulig kobling mellom effektivisering i Folkehelseinstituttet (FHI) og mangler i covid-responsen. Konkret skrev Jonas Gahr Støre på sine Facebooksider at vi nå betaler en pris for disse kuttene, og helsepolitisk talsperson Ingvild Kjerkol uttalte til Dagbladet at Ap har «vært kritiske til rammene FHI har fått til å utføre sitt oppdrag».

Det var derfor litt pinlig da Aftenposten på lørdag kunne melde at Ap ikke har bevilget mer til FHI de senere år. Tvert imot hadde de et ekstra kutt på 20 millioner til FHI i 2015, og kuttet 65 millioner i Helsedirektoratet samme år. Jeg har spurt partiet om hva som var begrunnelsen for kuttene i 2015, siden det ikke fremkommer av Aps samlede budsjettforslaget, men har ikke fått svar.

Noe kan vi lese ut av komité-innstillingen, der Ap begrunner kuttet slik: «Disse medlemmer viser videre til at antallet årsverk ved Nasjonalt folkehelseinstitutt økte fra 730 til 798 årsverk fra 2013 til 2014, og at det i regjeringens forslag til statsbudsjett er foreslått en ny økning på om lag 30 mill. kroner i instituttets driftsbudsjett.»

Arbeiderpartiet mente rett og slett at FHI fikk for mye folk. I etterfølgende budsjetter foreslo de riktignok ikke å redusere dette igjen.

En ting er at Arbeiderpartiet forsøker seg på en frekkis, men når de er blitt tatt på dette og skal bortforklare, glir Kjerkol over i det parodiske. Først sier hun at regjeringen har hatt flertall for sine budsjetter og «ikke kan løpe fra ansvaret ved å peke på alternative budsjetter som aldri fikk flertall».

Når hun fortsetter forklaringen, blir det bare verre: «Kjerkol forklarer at Ap ikke har greid å reversere regjeringens kutt de siste åtte årene fordi partiet ikke har flertall for sin politikk.» Men FHI hadde altså ikke hatt noe mer penger, snarere tvert imot, dersom Ap faktisk hadde fått flertall for sine forslag.

Til tross for at Ap har trukket inn mer penger i skatt, har partiet ikke prioritert FHI. Jeg skjønner godt at Arbeiderpartiet ikke ville stille til debatt om dette på Politisk Kvarter mandag morgen.

Ap bruker ABE-pengene

Kjerkol viser også til at Arbeiderpartiet «har vært kritisk til ABE-reformen», altså de årlige effektiviseringskravene i statlig sektor som også har omfattet Folkehelseinstituttet. Den såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) har fra 2015-budsjett medført at regjeringen har foreslått et ostehøvelkutt på 0,5 prosent per år, og i flere budsjettforhandlinger har satsen blitt økt til mellom 0,6 og 0,8 prosent, rett og slett for å få plass til andre godbiter i sene nattetimer.

Men når Kjerkol sier at Ap har vært «kritiske», hva betyr egentlig det? Hva mener egentlig Ap om ABE-reformen?

I 2015 og de etterfølgende tre budsjettene nevnes ikke reformen spesifikt, og de innsparte pengene brukes også av Ap. (Budsjettene fra 2015–21 finnes her – Ap kaller sine få kutt for «omprioriteringer»). I 2019-budsjettet skriver Ap at ABE-reformen er «uheldig», men beholder alle innsparingene.

Men i Gahr Støres tale til LOs kartellkonferanse i november 2019 har Ap bestemt seg – de er imot reformen, og de går i år til valg på å avskaffe den. Det hindrer ikke partiet i budsjettet for 2020 å gjøre det samme som de foregående årene: Reformen kritiseres, kuttene beholdes – og pengene brukes til noe annet.

I 2020-budsjettet skriver de: «Det er ikke mulig for Arbeiderpartiet å kompensere for alle disse kuttene i ett alternativt budsjett.»

Her vises det til de drøye 10 milliardene i innsparinger til sammen over de siste seks årene. De er disse akkumulerte ABE-kuttene Kjerkol også sikter til i sitt svar til Aftenposten. Siden Ap i 2020-budsjettet har samlede utgiftsøkninger på drøye 15 milliarder, kan jeg gi dem rett i at det ikke bare enkelt å reversere alt på ett år. Men det er jo ikke det Ap ønsker – tvert imot: Det dreier seg om at regjeringen på denne måten har kuttet med 1,5–2 milliarder i året, og at Ap har vært med på hver eneste krone.

Ap har altså gjort akkurat det samme som regjeringen – kuttet med ostehøvel i offentlig sektor for å gi rom for synlige prioriteringer. Forskjellen er at Ap har økt de offentlige utgiftene mer enn regjeringen, og dermed hatt enda mer å skryte av.

I budsjettet for 2021 halverer Arbeiderpartiet ABE-kuttet i universitets- og høyskolesektoren, noe som koster 97 millioner, men tar de samme pengene inn igjen ved å kutte i administrasjonen i tre organer på samme sektor. Det er i samsvar med Aps standpunkt om at kuttene skal være målrettet og ikke ostehøvel. I så måte er det fremgang fra tidligere budsjetter.

ABE lite målrettet

Fafo gjorde i 2019 en gjennomgang av tilsvarende reformer i andre land, og foreløpige erfaringer fra Norge. Om reformene i utlandet – her omtalt som «automatic cuts of productivity dividend» eller ACPD – skriver de:

«Evaluering av slike ordninger i andre land har vist at ACPD kan føre til effektivisering. Men effektiviseringen har avtatt over tid, og effektiviseringspotensialet er blitt redusert i tråd med at virksomhetene gradvis er blitt mer effektive. Kuttene har derfor ført til at enkelte virksomheter har måttet kutte i personell og begrense tjenestetilbudet.»

Dette er også min intuisjon, og anekdotiske bevis peker i samme retning: De fleste organisasjoner har et effektiviseringspotensial, og det enkleste kan tas ut uten særlige negative konsekvenser, men etter som årene går med stadige ostehøvelkutt, vil de etter hvert bite hardere. Så ja: ABE-kutt kan brukes et år eller tre, men de er lite egnet på varig basis, og Solberg-regjeringen bruker dem nå for syvende gang.

Fafo skriver videre:

«For å kunne iverksette større og virkelig effektiviserende tiltak forteller virksomhetslederne vi har snakket med, at de trenger politisk støtte. Det får de ikke gjennom ABE-reformen. Tiltakene som er mulige å gjennomføre innenfor ABE-reformen, er relativt små og lite målrettede, samtidig som vår undersøkelse viser at de kan bidra til å forringe kvaliteten i statlige tjenester.»

Ledere i staten kan altså effektivisere mer enn ABE-reformen, men siden dette vil være målrettede effektiviseringer som kan gå tydelig ut over noen (fagforeningenes interesser nevnes ikke, men det er ikke vanskelig å gjette hvem som kan lage bråk), krever det politisk mot. Det har verken den sittende eller den kommende regjeringen.

Tilhengerne av reformen peker gjerne på at ved å desentraliseres kuttbeslutningene, slik at de gjøres av dem som vet hvor skoen trykker, kan de treffe bedre. Det har mye for seg, men ostehøvelkutt har andre svakheter.

For eksempel kan andelen byråkratisk «fett» i utgangspunktet variere veldig, og mulighetene for relativt smertefrie effektiviseringer kan være svært avhengig av virksomhetens art. Ny teknologi kan gjøre det lett å realisere automatisering av saksbehandlingen innenfor deler av NAVs virksomhet, mens andre statlige etater kan slite mer med å finne slike innsparinger. Også statlige ledere vil ha et incentiv for å redusere intern støy. Det kan føre til at kuttet kommer for eksempel der det er naturlig avgang, ikke der det burde komme.

Politisk bekvemmelighet

For meg er det åpenbart at den virkelige begrunnelsen for ABE-reformen er at den er politisk uimotståelig. De blå partiene kan appellere til velgere som meg ved å si: Se, vi kutter i byråkratiet! – uten å ta ansvar for negative virkninger av kuttene. Så kan de i neste omgang bruke pengene på lett synlige prioriteringer. Det er jo ikke aktuelt faktisk å redusere offentlige utgifter, og skattelettelser er sååå 2016.

Utover et par år med mulig gevinst er ABE-reformen feig politikk, fordi den skyver ansvaret for kutt nedover i systemet. Aps forhold til ABE-reformen er dobbelt feig, fordi de både bruker pengene som spares, samtidig som de sier at de er imot reformen, og dermed kan legge ansvaret også for utilsiktede negative virkninger på regjeringen.