Debatt

Abortloven kan ikke være immun mot endringer

Fra kvinnedagen 8. mars 2014 i Oslo: Forsvar kvinnenes rett til selvbestemt abort.

Bilde: GAD / Wikimedia Commons

Skulle vi ha laget en helt ny abortlov i dag ville ikke abortlovens 2C og fosterreduksjon overlevd den diskusjonen

Siden 70-tallet har norsk politikks største tabu-emne vært abortloven. Datidens Storting ønsket imidlertid ikke praksisen vi i dag har skapt av paragraf 2C og fosterreduksjon av friske fostre. Vissheten om at de kortene ligger på bordet ved regjeringsforhandlingene mellom Høyre-regjeringa og Krf, er følgelig mer nødvendig enn overraskende. Abortloven kan ikke være immun mot endringer, spesielt ikke når teknologien vokser raskere enn hva lovens paragrafer i dag kan takle.

Først av alt må vi konstatere en viktig sannhet: Den norske abortloven er i all sin helhet en god en. Det er bred enighet om avveiingene mellom fosterets rett til liv og kvinnens valgfrihet. Vi snakker heller ikke om å utvide eller innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. KrF ivrer derimot etter å se to endringer, med prinsipiell støtte fra Solberg og flere av Høyres medlemmer. Det første gjelder ett selvstendig kriterium for senabort, og det andre en praksis som ikke en gang nevnes i loven.

Abortlovens mange paragrafer kommer den enkelte kvinne godt i møte. Blant annet paragraf 2B, som rettferdiggjør senabort skulle kvinnen finne seg i en veldig vanskelig livssituasjon. 9 av 10 kvinner, som får vite at deres foster har Downs Syndrom, tar den tøffe avgjørelsen med å avbryte svangerskapet. Det neste kriteriet i rekken, paragraf 2C, rettferdiggjør nemlig senabort utelukkendepå grunn av fosterets evner. Det er en ordlyd som på sitt beste er diskriminerende.

Minerva har tidligere spurt lege og forsker Morten Magelsen ved Senter for medisinsk etikk ved UiO om dette. Han illustrerte prinsippet med å se til nordmenns avsky over at jentefostre blir aktivt abortert bort i Kina og India: ‘Hvis selektiv abort, fordi fosteret er jente er galt, fordi det formidler at jenter har lavere verdi enn gutter, så er selektiv abort fordi fosteret har Downs syndrom også galt’.

Paragraf 2C gir visse barn rett og slett et dårligere rettsvern enn andre barn. Premisset om rettferdighet ovenfor loven neglisjeres fordi de ikke ansees som gode nok, fordi de vil være en belastning eller fordi foreldrenes ønskeliste om drømmebarnet ikke ble oppfylt. Slike holdninger og paragrafer skaper et samfunn der menneskelig mangfold gradvis viskes ut. Om en dag er kanskje ingen av oss perfekte nok?

Mitt grunnleggende premiss i denne debatten er at enhver som kan passe inn i vårt samfunn fortjener en rett til å prøve seg.

Den andre endringen som diskuteres er fosterreduksjon.. Det er en praksis som senest i 2016 ble lovliggjort, men som urovekkende nok ikke nevnes med ett eneste ord i norsk lov. Som ordet tilsier, går inngrepet ut på å fjerne en tvilling, mens den andre får leve. Norge er et av særs få land som tillater en fri praksis av fosterreduksjon av friske tvillinger. Dette er en praksis som ble lovlig alt for fort, og uten god nok diskusjon.

Ved en fosterreduksjon er det et gjenlevende barn som på et tidspunkt må få vite at det hadde en tvilling; at det var tilfeldig at det var han eller hun som fikk leve. Viktigst av alt er imidlertid at inngrepet direkte setter det gjenlevende fosteret i fare for ulike påkjenninger. Faren for spontanabort er alene på nesten 20%. Benytter en kvinne seg av fosterreduksjon fjerner hun det gjenlevende fosteret sin tvilling. Vi innskrenker med andre ord tvillingene sine rettigheter til et liv sammen.

De som tror dagens abortdebatt er den siste i sin rekke, er jeg redd møter seg selv i døren. For hvis vi virkelig skal besitte samme forbeholdenhet, tillater vi med tiden mer enn vi vil. Hva skal vi for eksempel mene om de stadig nye fosterdiagnostiske undersøkelsene? Flere og flere ser ut til å støtte liberalisering av det meste ved assistert befruktning, men som Kristin Clemet har reist spørsmål ved tidligere; burde det være noen ord om abort etter slik befruktning i loven?

Skulle vi ha fattet en abortlov i dag, med forankring i den gode balansen mellom ytterpunktene vi har her i Norge, ville flere av de spørsmålene trolig blitt behandlet. Paragraf 2C og fosterreduksjon av friske fostre burde, og ville, sannsynligvis ikke ha overlevd den diskusjonen. Dagens argumenter for å holde abortloven urørt er rett og slett for svake. Bunnlinjen må alltid være et samfunn med rom til alle. Derfor sier jeg ja til en ny paragraf 2C og strengere ord om fosterreduksjon.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden