Debatt

Abrahams barn?

Dagens religionsundervisning Vg3 legger bevisst opp til manglende kunnskap om de tre abrahamittiske verdensreligionene.

Læreplanen i religion og etikk for Vg3 angir fire hovedområder for undervisning: For det første religionskunnskap og -kritikk, for det andre islam samt en valgfri religion, for det tredje kristendommen og for det fjerde filosofi, etikk og livssynshumanisme.

Problemet oppstår på allerede på det andre hovedområdet, der islam og en valgfri religion står på planen. At islam er en sentral del av religionspensumet, er forståelig. Som den nest største religionen i verden og i en tid med økende ekstremisme, er det elementært at norske elever lærer mer om denne religionen. Problemet oppstår derfor i praksis, da dette medfører at lærere ofte vil velge å undervise i en orientalsk religion fremfor jødedommen, for å sikre en viss ”balanse”, hvilket er forståelig. Allikevel er det bekymringsverdig at jødedommen da blir tatt ut av skolen. I min egen bok i RLE fra videregående, Tro og tanke: Religion og etikk for den videregående skolen (Heiene, et.al., Aschehoug, 1. utgave / 1. opplag, 2008) , er ikke jødedommen engang nevnt.

Hva gjør det med forståelsen til unge mennesker, når en læreplan så tydelig legger opp til manglende kunnskap om de tre abrahamittiske verdensreligionene? I et Europa med stadige angrep på den jødiske befolkningen, vil kunnskap være det avgjørende i kampen mot antisemittisme.

Den moderne antisemittisme

I fjor markerte man over hele verden at det var 75 år siden starten av 2. Verdenskrig. De få gjenlevende tidsvitnene var samlet til en minneverdig markering i den polske konsentrasjonsleiren Auschwitz. I fjor døde også Samuel Steinmann, den siste gjenlevende av de i alt 532 norske jødene som ble deportert til Auschwitz. Hvordan vil debatten om antisemittisme foregå de neste årene, når de sterke vitnesbyrdene fra de gjenlevende ikke lenger er tilstede? For om ikke Holocaust gjorde slutt på antisemittismen, hva kan da gjøre det?

For Europa har de siste årene også opplevd flere direkte angrep på egen jødisk befolkning, der klare eksempler er terrorangrepet i Paris i januar 2015, da fire mennesker ble drept i en gisselaksjon i en jødisk matbutikk, dagen etter de grusomme angrepene på satiremagasinet Charlie Hebdo. En knapp måned senere ble én skutt og drept utenfor en synagoge i København. I England i september samme år ble da 17 år gamle Moshe Fuerst overfalt av to andre gutter, i det som har blitt omtalt som et antisemittisk motivert angrep.

Paris, København og Manchester – alle nylige og enkelte eksempler som sammen tegner et dystert bilde: Jøder – både som individer og gruppe – utsettes for stadig nye angrep i Europa. På bakgrunn av dette er det flere som har hevdet at en ny, moderne antisemittisme er på frammarsj. Er jødehatet i ferd med å ta en ny form? NRK Radio kunne nettopp rapportere at det i 2014 var mer vold og flere hatefulle ytringer mot jøder i Europa ”enn noe annet år siden krigen.” (Ekko, 10. april 2015)

Sikkert er det i hvert fall at antisemittisme i alle dets former må bekjempes, derfor er det viktig at antisemittisme ikke begrenses til Holocaust: Det finnes en lang og mørk tradisjon for jødehat –og forfølgelse i Europa, der Dreyfus-saken kan fungere som et illustrerende eksempel. Her i Norge hadde vi jo selv den såkalte ”jødeparagrafen” i Eidsvollsgrunnloven, som forbød jøder og jesuitter adgang til riket.

Og du skal fortelle det til dine barn

Tidligere i høst lanserte regjeringen en egen handlingsplan mot antisemittisme. Å sette fokus på antisemittisme og snakke om det er derfor første steg på veien mot et mindre hatefullt samfunn. Som handlingsplanen selv påpeker er jødehat et komplekst fenomen og det kan ta flere former. Hvordan skal man da bekjempe den? På den ene siden må kravet om kunnskap styrkes. Derfor mener jeg at det må bli et krav om at lærdom om jødedommen blir et eget hovedområde i læreplanen for RLE i Vg3. Dette er etter min mening en av de åpenbare manglene ved dagens undervisning.

Læreprosessen har en helt sentral rolle i jødedommen, noe overrabbiner Michael Melcior skriver om på Det Mosaiske Trossamfundets (DMT) egne sider: ”Få antikke folkeslag har som det jødiske folk klart å bevare sitt kollektive minne og holde levende historiene om sine lyse og mørke stunder. Hemmelighetene bak denne evne er budet som israelittene fikk umiddelbart etter at de var blitt til et folk ved utgangen av Egypt: ’Og du skal fortelle dine barn.’”

Derfor må man også ha en praktisk tilnærming; lærdom må knyttes til opplevelse, som overrabbiner Melcior selv påpeker. Tiltak som kan være med på å øke kunnskap om det jødiske Norge kan være besøk på Jødisk Museum og omvisning i synagogen. Der det er gjennomførbart burde også en reise med Hvite Busser til Polen og Tyskland være en del av tiltakene. Tidsvitnene er kanskje borte, men så lenge vi snakker om og setter fokus på jødedommen, vil vi være med på å holde den unike jødiske arven i hevd.  Derfor er det gledelig at DMTs eget informasjonstiltak med Jødiske veivisere særskilt fremheves i handlingsplanen og at  det klart uttrykkes at støtten vil videreføres.  For skoleåret 2016/2017 er det Tali og Yuval som reiser rundt på videregående skoler og snakker om hvordan det er å ha både jødisk og norsk identitet.  ”Jøde” høres fortsatt som skjellsord i norske skolegårder, men forhåpentligvis kan det bli mindre av denne type ytringer, om elever selv får snakke og blir kjent med representanter for det jødiske miljøet. Kunnskap er som kjent makt.

Som Minerva selv tar opp i årets siste utgave, står det jødiske Norge i fare for å forsvinne. Det handler ikke bare om et tap for religionen, men også om et tap for den kulturen denne minoriteten bærer med seg. Samtidig handler dette også om noe større: Hvordan vi som samfunn ivaretar våre egne minoriteter og sikrer deres rett til å være forskjellige.

Selv norske jøder frykter angrep også i Norge. Aliyah – jødisk innvandring til Israel – er et tilbakevendende tema, også for jøder her i landet. Det er slik at jøder i alle land kan kreve israelsk statsborgerskap og tall fra Ministry of Aliyah and Immigrant Apsorption viser at det i 2014 kom rundt 28.000 immigranter til Israel. Jeffrey Goldberg i The Atlantic skrev godt om dette for magasinet i fjor, der han spør: Er det på tide at jødene forlater Europa? Israel er, som Goldberg selv påpeker, ikke et ideelt alternativ, men aliyah sørger i det minste for at jødene selv er herre over egen skjebne. For: ”Ingen steder i verden finnes historieløse jøder. Bare hjemløse jøder.”, som Jo Benkow en gang uttalte.

Lærdom må knyttes til opplevelse

Dagens religionsundervisning for Vg3 skal ifølge læreplanen være både et ”kunnskapsfag” og et ”holdningsdannende” fag, men hva hjelper vel det da læreplanen bevisst legger opp til manglende kunnskap om de tre abrahamittiske verdensreligionene? Etter min mening må derfor lærdom om jødedom må bli et eget hovedområde i læreplanen for RLE i Vg3. For lenge har kunnskap om det jødiske samfunnet i Norge vært begrenset til museumsrommet.

Man skal være varsom med å stille for store krav til hva de enkelte læreplaner skal inneholde, men i dette tilfellet mener jeg et slikt kunnskapskrav vil være avgjørende i bekjempelse av antisemittisme. Gjennom aktivt å engasjere unge mennesker gjennom tiltak som Jødiske veivisere, er vi med på å bidra til opprettholdelsen av det lille, men like fullt levende jødiske miljøet vi har her i landet. Engasjement på vegne av jødene finnes, noe markeringen Fredens ring viste i 2015. For å markere motstand mot jødehat og antisemittisme tok åtte unge muslimer initiativ til at man skulle danne en ring rundt synagogen i Oslo.  Dette resulterte i at 1.300 mennesker møtte opp – og tilsvarende fredsringer ble også dannet i Stockholm og København.

Bare slik kan lærdom knyttes til opplevelse. Slik kan vi være med på å bidra til at det jødiske Norge overlever.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden