Abrahams offervilje
Noen kristnes omtolkninger av Bibelen fremstår som apologetiske bortforklaringer. Som når Elisabeth Thorsen skal forklare Abrahams vilje til å drepe sin sønn.
Noen kristnes omtolkning av Bibelen er så urimelig at det fremstår som apologetiske bortforklaringer. Som når Elisabeth Thorsen skal forklare Abrahams vilje til å drepe sin sønn.
Jeg har tidligere skrevet om de abrahamittiske religionenes dyrking av blind lydighet overfor gud, symbolisert gjennom fortellingen om Abraham og Isak. Mest levende er dette i islam, der historien danner selve grunnlaget for feiringen av Eid al-adha, og pilgrimsferden til Mekka.
Les også Warsan Ismails forståelse av dette spørsmålet.
Men jeg har også sett Svein Tindbergs skuespill Abrahams barn, der fortellingen gjentas uten problematisering av dens sentrale innhold, viljen til å ofre sitt eget barn, helt uten rasjonell grunn. Det virker ikke som om det har falt Tindberg inn at denne vilje til total religiøs underkastelse har betydning for hans anliggende, nemlig at jøder, kristne og muslimer ikke makter å skape fred i Israel/Palestina.
Når jeg igjen skriver om dette, er det fordi sogneprest Elisabeth Thorsen i Oslo Domkirke på Minervas frokostmøte på onsdag leverte en tolkning av historien som jeg mener er totalt urimelig, og et godt eksempel på at mange moderne kristne har et behov for å omtolke Det gamle testamentet til det ukjennelige.
Her er det Thorsen sa om dette, etter at historien om Abraham og Isak ble trukket frem i et spørsmål fra salen (ca 32.30 inn i opptaket – debattdelen):
"Hvis vi forutsetter at Gud er en sånn som ber en far om å drepe sin sønn, da er det klart at jeg også er ateist.
Det som er bra for meg i denne historien er at Isak får det siste ordet. Barnet taler, og mordet skjer ikke. (…)
Gjennom denne fortellingen kunne folk begynne å tenke, de fikk bilder og begreper på at:
- Gud vil redde livet- Gud vil at barn skal få tale- Gud vil ikke ha barneofringer. Det skal det være slutt på. ”
Men dette er helt urimelig. For å være bekvem med å kalle seg kristen, benekter presten det som står i Bibelen. Da har jeg mer sans for den alternative strategien – å si at Det gamle testamentet må ses i historisk kontekst og uansett erstattes av Det nye testamentets kjærlighetsbudskap, selv om jeg også finner den forklaringen litt vel bekvem.
La oss gå til teksten, og jeg gjengir den i sin helhet nedenfor, slik at alle kan sjekke dette selv – 1. Mosebok, 22:1-18.
Ja, Isak talte og spurte hva faren drev med (7). Abraham beroliget ham med utflukter (8), etter at han først hadde servert en ren løgn (5), men var akkurat like villig til å ofre ham som før. Alt var klart for mordet, og nå som Isak åpenbart måtte skjønne at det er han som var det tiltenkte offeret, der han lå fastsurret og faren løftet kniven, sa han absolutt ingen ting (9-10). Han var jo lydig må vite, akkurat som sin far. Men så ble det ikke nødvendig å drepe ham likevel. Guds hensikt med øvelsen var ikke å ta livet av barnet, men å teste Abrahams lydighet (12). Han skulle uten å mukke, og uten å stille spørsmål eller be om noen rasjonell grunn, være villig til å ofre det kjæreste han hadde (1-2). For denne viljen til å ofre, blir både han selv og hans ætt belønnet, inkludert et løfte om å vinne krig over sine fiender (16-17 – og vi vet hvor humant det foregikk i GT). Jeg vet ikke om Tindberg har tatt vers 17 inn over seg.
Thorsen vil ha det til at mordet stoppes fordi Isak taler. Det er ikke riktig. Ingen av Thorsens tre tolkninger har basis i teksten. La meg summere opp.
For et annet kreativt forsøk på å ro seg unna innholdet i historien, se denne fra Sturla J. Stålsett, generalsekretær i Kirkens Bymisjon og den tidligere biskopens sønn. Stålsett legger også vekt på at Isak tar til motmæle.
Alle de abrahamittiske religionene har et tekstgrunnlag der blind lydighet mot Gud har stått sentralt. Det finnes andre tradisjoner, og Det nye testamentet har et annet budskap. Men kristne bør ikke forsøke å bortforklare at denne lydigheten ligger som et grunnlag i Det gamle testamentet. Man kan akseptere i hvert fall kjernen i lydighetsidealet (som Espen Ottosen i noen grad gjør her); man kan si rett ut at dette tror vi ikke noe på (som min redaktør Nils August Andresen antyder her); eller så får man i hvert fall være ærlig om det dypt problematiske i teksten.
For å si det i Det nye testamentets språk: Historien om Abraham og Isak er en bjelke i kristendommens øye. De bør ta den ut før de begynner å lete etter fliser andre steder.
**
Gud setter Abraham på prøve 1 En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.»
2 Da sa han: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.»
3 Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham.
4 Den tredje dagen så Abraham opp og fikk øye på stedet i det fjerne.
5 Da sa Abraham til tjenesteguttene: «Slå dere til her med eselet. Jeg og gutten vil gå bort dit og tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.»
6 Abraham tok offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to.
7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min.» Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?»
8 Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min.» Og så gikk de sammen, de to.
9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden.
10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin.
11 Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!»
12 Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.»
13 Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin.
14 Abraham kalte dette stedet « Herren ser». Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.» 15 Da ropte Herrens engel til Abraham fra himmelen for andre gang
16 og sa: «Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,
17 vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal innta fiendens porter.
18 Ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsigne seg fordi du hørte på meg.»
