Kultur

Adam Smith på norsk

To nye utgivelser viser opplysnings-filosofen Adam Smiths betydning for samfunnsøkonomisk tenkning i Norge.

Adam Smith
Nasjonenes velstand
bok I og II
Sonstad Forlag 2007, 231 sider

Vidar Ringstad Samfunnsøkonomi og sunn fornuft Cappelen 2007, 404 sider




Smiths velkjente klassiker Nasjonenes velstand foreligger…

To nye utgivelser viser opplysnings-filosofen Adam Smiths betydning for samfunnsøkonomisk tenkning i Norge.

 

 Adam Smith
Nasjonenes velstand
bok I og II
Sonstad Forlag 2007, 231 sider

Vidar Ringstad
Samfunnsøkonomi og
sunn fornuft
Cappelen 2007, 404 sider

Smiths velkjente klassiker Nasjonenes velstand foreligger endelig på norsk, mer enn 200 år etter at dette verket snudde opp ned på hvordan vi ser på samfunnet og dets økonomiske fundament. Samtidig har den norske samfunnsøkonomen Vidar Ringstad skrevet boken Samfunnsøkonomi og sunn fornuft, som viser Smiths relevans for norsk økonomisk politikk i dag.

FOLKETS MANN
Adam Smith (1723-1790) bærer navnet sitt med rette: Adam – en av mange – og Smith – arbeidskar. Før Smith dreide den rådende politiske og økonomiske tenkningen seg i stor grad om behovene til herskere og deres privilegerte grupper. Smith på sin side hadde en visjon om et samfunn med høy levestandard for alle landets innbyggere, også for de svake og fattige.

I Nasjonenes velstand (1776), utformet Smith et system som han mente ville føre til allmenn velstand – «universal opulence». Han tok til orde for en økonomisk politikk som ville fjerne alle privilegier og andre hindre for en økonomisk utvikling i allmennhetens interesse.

Smiths folkelige mål på velstand, hans oppvurdering av den jevne mann og kvinne og hans kritikk av makteliter, har ledet Kalle Moene, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo, til å betrakte Smith som en slags tidlig sosialdemokrat (Morgenbladet) og «de fattiges forkjemper» (Dagens Næringsliv).

Moene er ikke alene om dette synet. Gordon Brown, leder av det britiske arbeiderpartiet og sittende statsminister, mener at Smith sto for et egalitært samfunnssyn, og at han må regnes som en sterk talsmann mot undertrykking og for sosial rettferdighet.

DEN MISFORSTÅTTE SMITH

Det er derfor ironisk at Smith har blitt framstilt som en ukritisk forsvarer av industrialister og kapitaleiere. Som det står i det norske forordet til Nasjonenes velstand: «Den som tror at Adam Smith var en talsmann for kapitalistene, kan ikke ha lest Nasjonenes velstand.»
 
Smith var svært mistenksom overfor alle næringsdrivendes motiver. Han mente de hadde en tendens til å manipulere det politiske systemet og det rettslige rammeverket til sin egen fordel på bekostning av resten av befolkningen. Som han skrev, forretningsmenn møtes sjelden uten å konspirere mot samfunnsinteressene.
 
Det som ville forhindre slik opportunistisk adferd var samfunnsinstitusjoner, herunder lover og regler, som ville kanalisere næringsdrivendes virksomhet i produktiv og samfunnsøkonomisk optimal retning.
 
SMITHS KRONJUVEL
For Smith er markedet en slik disiplinerende institusjon eller samfunnsmekanisme. Markedets frie konkurranse, prissystem og mulighetene til profitt og tap, styrer ressursbruken på en slik måte at man oppnår best mulig ressursutnyttelse, lavest mulige priser og høyest mulige lønninger.
 
Synet på markedet som en selvregulerende og ressursoptimaliserende mekanisme er de økonomiske implikasjonene ved Smiths doktrine om den ”usynlige hånd” — en innsikt som har blitt kalt ”økonomifagets kronjuvel” av Chicago-økonomen George Stigler. Begrepet dukker bare opp én eneste gang i Nasjonenes velstand, men ideen om en sosial orden som ingen har designet eller siktet mot, gjennomsyrer Smiths forståelse av samfunnet og er utvilsomt Smiths viktigste bidrag til samfunnsvitenskapen
SMITHS NORSKE VENNER
Nasjonenes velstand ble en umiddelbar salgssuksess, både i Storbritannia og store deler av Europa. Dette gjorde Smith til litt av en superstjerne i sin samtid. Den første oversettelsen til et annet språk var den danske utgaven som kom allerede i 1779. Denne skulle få stor betydning for Norges politiske og økonomiske utvikling i århundret som fulgte. Faktisk var det slik at flere av de menn som møttes på Eidsvoll i 1814 hadde lest Smith, og noen hadde til og med møtt ham og bidratt til den danske oversettelsen.
 
Det store gjennomslaget for Smiths ideer kom imidlertid med den liberale reformpolitikken som ble iverksatt av en av norgeshistoriens mest kjente nasjonsbyggere – Anton Martin Schweigaard (1808-1870). Fra 1840-tallet ble næringsprivilegier og andre statlige økonomiske reguleringer gradvis avviklet i Norge samtidig som Smiths hjemland Storbritannia innførte ensidig frihandel.

SMITH OG SOSIALISMEN

Også arbeiderbevegelsen har mye å takke Smith for. For det første slo Smith fast at målet for den økonomiske politikken var høyest mulig levestandard for folk flest. Dette var et mål sosialister gjorde til sitt eget. For det andre la Smith og senere hans etterfølger David Ricardo (1772-1823) grunnen for Karl Marx (1818-1883) sine økonomiske teorier.
 
Inspirert av Smith utformet Ricardo den såkalte arbeidsverdilæren som fastslo at all verdi — og dermed all verdiskapning — kom fra arbeid alene. Både Smith og Ricardo så videre for seg at samfunnet var delt inn i klasser — arbeidere, kapitaleiere og grunneiere — som kjempet om utbyttet av det som ble produsert. Både arbeidsverdilæren og synet på fordelingskamp og klassekonflikt ble sentralt for Marx’ utbyttingsteori.
 
Smith var gjennomgående mistenksom overfor klassen av kapitaleiere og direkte fiendtlig innstilt til godseierne, klassen som ”elsker å høste der andre har sådd”. Godseierne fortsatte å dominere britisk politikk i mange tiår etter Smiths død. Et sentralt privilegium landaristokratiet hadde tilrevet seg var vernetoll på korn. Både liberalister og arbeidere var tilhengere av frihandelslinjen til Smith, fordi dette medførte billigere mat for arbeiderne. I 1846 sikret en koalisjon av bedriftseiere og arbeidsfolk at de forhatte kornlovene ble avskaffet.

STATENS SYNLIGE HÅND TAR OVER

Både i Storbritannia og i Norge besto frihandelslinja både blant liberalere og sosialister fram til 1930-tallet. Men på grunn av de økonomiske krisene som satte inn i kjølvannet av første verdenskrig, ble troen på frihandel og det frie marked stadig mer svekket. I 1926 erklærte den innflytelsesrike britiske økonomen John Maynard Keynes (1883.1946) at den uregulerte kapitalismens periode var over – «the end of laissez-faire«.
I mellomkrigstiden mistet ledende politikere og økonomer troen på markedet. Britiske sosialistiske økonomer bidro til å utvikle teorier om hvordan staten kunne ta full kontroll over det økonomiske liv. Den såkalte ”markedssosialismen” gikk ut på at staten fastsatte alle priser gjennom en eksperimentell prøve- og feilemetode for slik å etterligne markedslikevekten og oppnå optimal ressursutnyttelse. Ironisk nok mente flere teoretikere at dette bare var mulig ved en sosialistisk organisert økonomi og ikke oppnåelig i et faktisk fritt marked.

SOSIALISTENES RETRETT
Denne planøkonomiske tankegangen fikk stort gjennomslag da både det britiske og det norske arbeiderpartiet kom til makten i 1945 med overveldende flertall. Staten skulle fastsette priser, styre investeringene og sørge for en rasjonell organisering av det økonomiske liv. Det viste seg imidlertid langt vanskeligere å gjennomføre en slik økonomisk politikk i praksis enn det teorien tilsa. De britiske sosialistiske økonomene gjorde retrett og kom fram til at markedet og dets prismekanisme – Smiths «usynlige hånd» – var en langt mer effektiv måte å koordinere økonomien på.
 
Unntaket var der markedet var utilstrekkelig. Såkalt «markedssvikt» oppstår når Smiths forutsetninger ikke er til stede. Det vil si når det ikke er fullkommen konkurranse. Mange økonomer tok dermed til orde for statlig eierskap av såkalte ”naturlige monopoler”, slik som kommunikasjonsmidler, elektrisitetsforsyning og tungindustri.
 
Markedssvikt kunne også oppstå på makronivå, når markedet var ute av stand til å sikre full sysselsetting og kapasitetsutnyttelse, slik Keynes mente depresjonen på 30-tallet hadde vist. Også her skulle staten inn å styre ved bruk av finanspolitisk ”stabilisering”.
 
GJENOPPDAGELSEN AV SMITH
Også i Norge ble den økonomiske politikken lagt om rundt 1950 og frihandelslinjen delvis gjenopprettet. Likevel sto den planøkonomiske tenkningen fortsatt sterkt, spesielt blant de norske fagøkonomene ved økonomisk institutt på Blindern under ledelse av Ragnar Frisch (1895-1973) og senere Leif Johansen (1930-1982). Begge økonomene skrev artikler på 60-tallet der de tok til orde for sosialistisk markedsøkonomi med administrativ prisfastsettelse som nøkkelen til effektiv ressursallokering. Johansen var i tillegg sentralstyremedlem i NKP og blant de norske økonomer som lengst forfektet en sterk tro på statlig styring.

Det var i dette fagmiljøet Vidar Ringstad fikk sin opplæringstid. Han fant etter hvert ut at disse tankene var virkelighetsfjerne og at det var på tide for økonomifaget å finne tilbake til sine røtter – Nasjonenes velstand.

Det er nettopp dette som har preget utviklingen av både økonomisk teori og politikk de siste tiårene. Dermed har Smiths tanker på nytt fått stor innflytelse. Et godt eksempel er den norske konkurranselovgivningen. På 30- og 40-tallet gikk prisdirektoratet under ledelse av venstremannen Wilhelm Thagaard i bresjen for størst mulig markedskonsentrasjon. Pris- og konkurransemyndighetene oppfordret og la forholdene til rette for sammenslåinger og kartellisering av økonomien. Og planstyringen i tiårene etter krigen favoriserte store selskaper som ble gitt ulike næringsprivilegier. I 1993 ble imidlertid konkurranseloven endret, og i dag kan vi lese at målet med loven «er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukerne.» Begge setningene kunne vært formulert av Adam Smith.

ØKONOMISK SUNN FORNUFT

Også andre sider ved Smiths tanker er hentet fram i dagen igjen. Hans vektlegging av det rettslige og politiske rammeverket for all økonomisk aktivitet hadde, i følge Ringstad, gått tapt for økonomifaget som hadde blitt stadig mer opphengt i formelle modeller og matematisk analyse. Dette er hovedkritikken vi finner av etterkrigstidens økonomer i boken Samfunnsøkonomi og sunn fornuft.
 
Ringstad mener vi må gå tilbake til utgangspunktet for faget som Smith formulerte i Nasjonenes Velstand, for å forstå hvordan det økonomiske liv fungerer og for å finne svar på kanskje det mest sentrale spørsmål en økonom kan stille seg: Hvorfor er noen land rike mens andre er fattige?
 
Som tittelen på Smiths storverk tilsier, var det nettopp dette han ville undersøke. For å finne fram til svar, anla Smith en bred tilnærming der han trakk inn historie, rettslære, politikk og moralfilosofi, i tillegg til ren økonomisk analyse av slikt som tilbud og etterspørsel, arbeidsdeling og spesialisering. Dermed lå Smith mye nærmere opp til det ideal for samfunnsanalyse som vi finner i andre samfunnsfag i dag enn etterkrigstidens økonomifag med sine snevre og ofte virkelighetsfjerne modeller.

Nå har riktignok økonomifaget stadig utvidet sitt interessefelt siden Ringstads studietid, og flere fagretninger legger stor vekt på å undersøke rammebetingelsene for økonomisk virksomhet og vekst. Med dette er Adam Smith aktuell som aldri før, og samfunnsøkonomi og sunn fornuft på vei til å gjenforenes.
 
  • Marius Gustavson er masterstudent i historie ved Universitetet i Oslo.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden