Mediekritikk

Æres den ..

I Aftenpostens verden var det de som stoppet blasfemiparagrafen i 2009.

I Aftenpostens verden var det de som stoppet blasfemiparagrafen i 2009.

I et ellers godt og interessant intervju med Heidi Nordby Lunde i dagens Aftenposten presenterer avisens journalist Robert Gjerde følgende påstand om hva som skjedde rundt regjeringens forslag til endret  blasfemiparagraf vinteren 2009, etter at Nordby Lunde har begynt et resonnement om at loven ble stanset fordi bloggerne tok opp kampen:

– ”Nei, ærlig talt, det var faktisk Aftenposten som påviste at Sp og Liv Signe Navarsete presset gjennom straff for religionskritikk, som en kompensasjon for flere tapte ”kristne” slag. Etter en ukes skriverier i Aftenposten snudde både Sp og Regjeringen”.

Med fare for å bli en Kåre Willoch som til evig tid kjemper om historieskrivningen, har jeg visse innvendinger mot denne måten å se saken på. For at ikke Aftenpostens selvforståelse skal bli stående, kommer derfor min versjon her.

Dersom Robert Gjerde hadde latt intervjuobjektet sitt snakke ut, ville Vampus ha forklart at saken er et godt eksempel på hvordan bloggere og hovedstrømmedier virker sammen. Det har hun skrevet og sagt før, og hun får også si litt om det etter Gjerdes avbrytelse.

Bloggerne var først ute med å plukke opp saken, etter at NTB hadde sendt ut en pressemelding der essensen var litt kamuflert 19. desember 2008. Her ble det fokusert på at selve blasfemiparagrafen ble fjernet, mens det viktige politiske grepet var at rasismeparagrafen skulle utvides til å omfatte også visse angrep på religionen. Jeg og mange med meg så dette som en reaksjon på striden om Muhammed-karikaturene i 2006. Hvorfor skulle man ellers koble denne innskrenkningen i ytringsfriheten til rasismeparagrafen?

Jeg var den første som skrev om dette i de store mediene, i min faste spalte i Dagsavisen 5. januar 2009. (De har klart å sende artikkelen inn i minnehullet – den er ikke lenger tilgjengelig på nett hos Dagsavisen, så jeg republiserer den nedenfor. ) Selv var jeg på ferie i Dubai (vekket av bønnerop) da saken kom på trykk, og fulgte den ikke opp da.

Jeg var også med på et opprop publisert 18. januar, organisert av Lars Gule og document.no’s Nina Hjerpset-Østlie (samme dame som var først på ballen for å avsløre NRKs romkvinnesak). Først da VG plukket opp dette 23. januar, ble det fart i hovedstrømsmediene, formodentlig fordi det var noen kjendiser bak oppropet. Aftenposten markerte sin motstand mot den nye paragrafen på lederplass 27. januar.

Olav Anders Øvrebø står bak denne tellingen av oppslag i A-tekst og Twingly i den relevante perioden. Det var rimelig stille både i vanlige medier og blogger frem til oppropet ble offentliggjort. Det var altså ikke noe massivt trykk blant bloggere heller, snarere var det noen få som holdt saken varm. Men da oppropet kom, tok det først av i bloggosfæren, mens avisene reagerte tregt.

Gjerde skal ha det til at det var Aftenposten (tilfeldigvis saker skrevet av ham selvog her) som snudde regjeringen. Gjerde påviste at det var Sp som var drivkraften bak, ikke AP og justisminister Storberget. Det skal han ha. Men Gjerde kom banen 28. januar – seks uker etter at saken ble kjent.

Ingen bloggere har påstått at det var de alene som stoppet loven. Men saken er et interessant eksempel på at bloggerne kan bidra til at saker blir løftet opp av flere. De store mediene har selvsagt en nøkkelrolle i de senere faser.

Et relevant spørsmål er om Gjerde og Aftenposten hadde tatt tak i saken i det hele tatt uten det arbeidet som ble gjort av bloggere og andre i den drøye måneden da avisen ikke var interessert i saken. Et annet, og mer dystert, er om det hadde skjedd noe dersom det ikke hadde vært kjendiser med på oppropet i midten av januar. Et tredje er om koblingen til Senterpartiet var det som avgjorde. Jeg tror ikke det. En bred opinion var allerede i ferd med å danne seg mot forslaget. Gjerde kan tro noe annet.

For et samtidig blikk på mekanismene og kronologien vil jeg anbefale Are Slettans gjennomgang av saksgangen på E24 straks etter at regjeringen hadde kapitulert, eller Gunnar Thorenfeldts gjennomgang i Dagbladet samme dag, eller Fri Tankes kronologi. Pussig at ikke Aftenposten er nevnt med et ord her.

**

Publisert i Dagsavisen 5. januar 2009.

Forby Bibelen?

Regjeringen vil i forbindelse med revideringen av straffeloven fjerne blasfemiparagrafen, men ”utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.”

Dermed går vi glipp av en glimrende anledning til å kvitte oss med denne foreldede innskrenkningen i ytringsfriheten.

Mange muslimer vil mene at det er hatefullt når jeg trekker frem at deres religionsstifter ikke bare giftet seg og flyttet sammen med 9-årige Aisha, men også hadde sex med henne, i henhold til Bukhari og andre hadith-samlinger. Noen forskere og liberale muslimer mener Aisha var eldre, men skal det være forbudt å kalle Muhammed pedofil? Ayatollah Khomeinys forsvar for sex med 9-åringer var nettopp begrunnet i Muhammeds livsførsel, og det er ikke tilfeldig at nedre grense for giftemål i Iran er 9 år.

Kristne, jøder og muslimer vil muligens finne det hatefullt dersom jeg kaller fortellingen om Abraham og Isak barbarisk. Men Abraham er en stor helt i alle tre religioner blant annet fordi han uten å mukke var villig til å drepe sin sønn Isak/Ishmael – av den eneste grunn at Gud påla ham det. Når religionen lærer oss at vi uten å nøle plikter å ta livet av uskyldige vi elsker, hvor mye lettere er det ikke da å massakrere våre fiender når vår Fører, Rwandas prester eller Allahs talsmenn pålegger det?

Den mest hatefulle ytring mot en religion man kan tenke seg er vel ”drep jødene”, ”drep de kristne”, ”drep muslimene”. Når trusselen er konkret nok kan den med rette rammes av andre paragrafer i straffeloven. Men de farligste allmenne oppfordringene til å drepe annerledes tenkende finner vi nettopp i ulike ”hellige skrifter”. Skal vi derfor forby Bibelen og hadithene?

Det gamle testamentet er fullt av pålegg om å slakte de vantro og til regelrette folkemord. Les 4. Mosebok kap. 31. Denne guden, som må være en av de største drittsekker i litteraturhistorien, ville utvilsomt ha blitt dømt i Nürnberg.

Dødsstraff for gudløse og frafalne finner vi både i Mosebøkene og hadithene. Kan det finnes en mer ”kvalifisert hatefull ytring” enn dette, særlig når vi vet at islamsk straffelov og frilans islamister følger opp den dag i dag?

Veldig mye av verdens ondskap og barbari er inspirert av gudetro. Religionen er ofte hatets kilde. Det hjelper lite at religionen også har inspirert mye godhet og skjønnhet. Hvorfor vil justisministeren straffe oss for å bruke vår rett til å forbanne og håne gudsdyrking og gudsdyrkere som fortjener det?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden