DEBATT

Talibans løfter til USA er umulige å verifisere i praksis. Det å tro at de skulle være villige til å godta demokratiske valg, kvinners rettigheter og en fredelig sameksistens med sine fiender er ren utopi, skriver forfatteren.
Talibans løfter til USA er umulige å verifisere i praksis. Det å tro at de skulle være villige til å godta demokratiske valg, kvinners rettigheter og en fredelig sameksistens med sine fiender er ren utopi, skriver forfatteren.

På tide å skrote forhandlingene med Taliban

DEBATT: Det trengs grunnleggende endringer i hvordan Vesten forsøker å løse konflikter i den tredje verden.

Publisert

Kai Eide, tidligere spesialutsending for FN i Afghanistan, publiserte 21. januar en meget velskrevet kronikk i NRK Ytring om USA og forhandlingene med Taliban. Bakgrunnen er at USA og Taliban i februar 2020 undertegnet en avtale som innebærer at USA og NATO skal trekke alle sine styrker ut av Afghanistan innen april 2021. Til gjengjeld lover Taliban at de ikke vil tillate at al-Qaida eller andre terrorgrupper skal bruke Afghanistan som en base for å true sikkerheten til USA og landets allierte (Afghanistan ikke inkludert). Etter at alle allierte styrker er trukket ut, er det meningen at Taliban skal fremforhandle en «comprehensive peace agreement» med Afghanistans regjering og andre uspesifiserte parter i konflikten. Afghanistans regjering er ikke part i den første avtalen.

Avtalen mellom USA og Taliban kan sammenlignes med Paris-avtalen i 1973 mellom USA og Nord-Vietnam. 1973-avtalen gjorde at USA trakk seg ut av Vietnam i bytte mot en «varig» fredsavtale, som skulle sikre at det USA-støttede regimet i Saigon overlevde. USAs forsøk på å «vietnamisere» krigen ved å bygge opp Sør-Vietnams hær til en slagkraftig styrke som kunne stå imot kommunistene, var en gedigen fiasko. Det til tross for at Sør-Vietnam mottok ufattelige mengder militærhjelp fra USA. Henry Kissinger og Le Duc Tho, den kommunistiske forhandleren, fikk Nobels fredspris, men sistnevnte nektet å motta den. Årsaken var at Nord-Vietnam aldri hadde til hensikt å holde fredsavtalen og oppgi sitt mål om å erobre hele Vietnam, noe de greide to år senere i 1975. Taperne var det USA-støttede regimet i Saigon og millioner av sivile vietnamesere som hadde stått på den tapende siden i krigen.

Nå er historien i ferd med å gjenta seg. Donald Trumps «America First»-politikk har blant annet hatt som mål å få amerikanske styrker hjem. Problemet er at det ikke er sikkert at Afghanistans regjeringsstyrker vil greie å holde stand mot Taliban, IS og andre ekstreme grupper når USA er borte. Taliban har alt å vinne på å undertegne en slik avtale, men vil neppe være særlig interessert i reelle forhandlinger etter at amerikanerne har trukket seg ut. I det øyeblikket USA sier at de vil trekke seg ut, er det bare for Taliban å sette seg ned og vente. Det er det dårligst mulige utgangspunktet for forhandlinger, fordi Taliban har tiden på sin side, de vil bli sterkere for hver dag som går, mens motstanderne svekkes og splittes. De kan trekke forhandlingene ut i det uendelige og bruke tiden til å styrke seg militært. Talibans løfter til USA er umulige å verifisere i praksis. Det å tro at Taliban skulle være villige til å godta demokratiske valg, kvinners rettigheter og en fredelig sameksistens med sine fiender er ren utopi. Sluttresultatet kan bli at Taliban vinner militært og tar makten i Afghanistan.

I mellomtiden har Taliban valgt strategien å angripe afghanske styrker, men ikke amerikanerne. Dette viser tydeligere enn noe annet at Talibans hensikt er å fortsette krigen når eller hvis utenlandske styrker trekkes ut. Samtidig skaper det splid mellom USA og Afghanistans regjering og demoraliserer begge, noe som for Taliban er en seier i seg selv.

Dette burde være åpenbart. Hvorfor er USA og vestlige land villige til å støtte en slik prosess og hva er Norges rolle i alt dette? For Donald Trumps del vet vi svaret. USAs allierte ønsker seg også ut av krigen, men later i alle fall som om de ser for seg en fredsavtale som vil gi et fredelig og samlet Afghanistan, med demokrati og kvinners rettigheter. Norges rolle har vært å være en tilrettelegger.

Det er et paradoks at i tillegg til Taliban er også Norge en vinner i denne fredsprosessen. Årsaken er at norske myndigheter i fire år har lykkes i å føre en utenrikspolitikk som har greid å hindre at Norge kom i konflikt med Donald Trump. Regjeringen har levert noe den gale mannen i Washington gjerne ville ha, noe som har bidratt til å holde ham rolig mot Norge. Hvordan det går med Afghanistan er mindre viktig.

Jeg har tidligere kritisert fredsprosessen i Colombia og den norske modellen med å forhandle kun med to likeverdige parter i konflikter som er består av veldig mange flere aktører. Den afghanske regjeringen var ikke invitert i de første forhandlingene, for ikke å snakke om alle krigsherrene og et mylder av fraksjoner som faktisk utgjør konflikten i Afghanistan. Dette kan aldri gå bra og det er verre enn Colombia. Her gjør Norge både Afghanistan, USA og våre allierte en bjørnetjeneste.

Kai Eide stiller spørsmålet om Joe Biden nå bør fortsette tilbaketrekningen av amerikanske styrker eller ta et skritt tilbake og kanskje revurdere avtalen med Taliban. Eide antyder at det siste er det riktige. Det har Kai Eide helt rett i, men jeg vil gå lenger enn ham. Denne avtalen med Taliban må skrotes og Norge må gå bort fra sin modell om å megle fred mellom to likeverdige parter, én gang for alle! Den vestlige forståelse av krig, fred og diplomati stemmer ikke lenger med virkeligheten i den tredje verden i det 21. århundre. Dessverre befinner vi som vestlige land oss fanget i kriger som aldri tar slutt, som følge av de feilgrepene som ble gjort da USA gikk inn i Irak og Afghanistan. Krigen i Afghanistan kan pågå i all evighet. Det er et valg mellom onder, evig krig og/eller å få Taliban tilbake til makten. Vesten trenger å tenke nytt. I tillegg bør det skje en uavhengig evaluering og fundamental revurdering av norsk fredsdiplomati. Kan det finnes en mellomting mellom krig og fred, f.eks. en de facto oppsplitting av Afghanistan langs etniske linjer i flere politiske enheter, som ikke nødvendigvis er stater? Jeg vet ikke, men håper at denne kronikken kan være en spore til debatt.