Kommentar

AFP må avvikles

Dersom NHO og Skogen Lund vil fortsette å betale dyre pensjoner til arbeidsføre middelaldrende må de ta regningen selv, mener Snoen.

Bilde: NHO, Martin Slottemo Lyngstad

Staten bidrar årlig med milliardbeløp til en ordning som har som hovedeffekt at arbeidsføre middelaldrende får rekordinntekter som de kan gi videre til sine arvinger.

Torsdag la LO og NHO frem en evaluering av AFP-ordningen i privat sektor. De to organisasjonene har et klart politisk mål: Å få staten til å fortsette med å subsidiere en avtale de selv har inngått. (Og jeg blir ikke forundret om det kommer krav om mer offentlige penger for å smøre fremtidige lønnsoppgjør). Statens bidrag er i dag 45 prosent, eller 1,6 milliarder kroner i året. Statens utgifter vil uten endringer i ordningen omtrent dobles de neste tyve årene, i faste kroner.

Venstre foreslo i sitt budsjettforslag å begynne å avvikle dette tilskuddet. Skepsisen til avtalefestet pensjon (AFP) er stor også i regjeringspartiene, men de skyver problemet foran seg, og klarer ikke å manne seg opp til å utfordre de mektige organisasjonene her heller.

Det lønner seg å jobbe

De to organisasjonene gjorde ved fremleggelsen av rapporten et stort poeng av at omleggingen av AFP fra 2011 har gjort at flere er i arbeid. Det er ingen overraskelse.

Tidligere var ordningen slik utformet at den bare ga utbetalinger mellom 62 og 66 år, og arbeid av noe særlig omfang kunne ikke kombineres med trygd. Den var altså ment som en overgangsordning inntil Folketrygden slo inn ved fylte 67 år. Etter en vesentlig omlegging i 2011, for å komme mer i takt med reformen i Folketrygden fra samme år, skjer det nå ingen avkorting i trygden om man arbeider, og den utbetales livet ut.

Under den gamle ordningen, der arbeidsinntekt førte til redusert pensjonsutbetaling og ikke var lønnsomt for dem med heltidsstilling eller stor deltidsstilling, var det omkring 60 prosent av 63-åringene som tok ut AFP, og mer enn to av tre av disse sluttet helt å jobbe. Når man nå kan kombinere arbeid og AFP, har det ført til at hele 82 prosent av dem som er omfattet av ordningen tar ut AFP når de 63 år. Snaue 30 prosent slutter å jobbe, mens drøye 50 prosent fortsetter. Andelen som tar ut AFP øker til omkring 92 prosent ved 66 år.

Vi ser altså en betydelig endring. I gamle AFP var det omkring to av tre som sluttet helt å jobbe, i den nye er det omkring en av tre. AFP er blitt en ordning først og fremst for folk med høy arbeidsevne.

Vi har altså endt opp med en ”pensjonsordning” for en privilegert gruppe som jobber i bedrifter som er organisert i de store sammenslutningene (flere enn de to opprinnelige er nå med) og derfor har betydelig lobbymakt, slik at de kan få oss andre til å betale for deler av gildet. I 2016 var 42 prosent av ansatte i privat sektor mellom 20 og 70 år omfattet av AFP-ordningen. Jo større bedrift, desto større andel dekket, slik at i bedrifter med over 100 ansatte er 73 prosent med.

Inntekter på 800.000

For et klart flertall av dem som benytter seg av ordninge, de som fortsetter å jobbe, betyr AFP en gedigen ekstrainntekt på slutten av arbeidskarrieren. En typisk AFP-pensjon utgjør omkring 70.000 kroner på toppen av Folketrygdens utbetalinger, og eventuelle tjenestepensjonsordninger. Man kan bare ta ut AFP sammen med Folketrygden, ikke i forkant.

AFP-mottakere som fortsetter å jobbe har aldri hatt så mye penger å rutte med, og det med stor margin. Og det er i en livsfase der de fleste er vel etablert, gjerne med nedbetalt lån og uten omsorgsutgifter til barn. Det fremgår av evalueringen at gjennomsnittsinntekten til dem som jobber og tar ut AFP var nærmere 800.000 kroner i 2015 (s. 87). Det fremgår også at denne gruppen på forhånd, altså da de var 62 år, hadde en gjennomsnittlig nettoformue på omkring to millioner kroner. Den økte til tre millioner ved 66 år. Dette er det staten betaler for.

En spørreundersøkelse som er gjort i forbindelse med evalueringen viser at hele 87 prosent av dem som har dobbel inntekt – altså jobber samtidig som de tar ut AFP, oppgir at de ”ønsker å disponere pengene, f.eks. til å spare/sikre arvinger.” Det er det klart mest oppgitte motivet. Når vi vet hvor store inntekter de faktisk får i disse årene, er det ikke så rart at de tenker på arvingene. 58 prosent tar ut AFP og jobber fordi de ønsker å øke forbruket sitt. Ikke mer enn 36 prosent sier at de reduserte stillingsandelen og trengte å supplere inntekten. AFP brukes altså i begrenset grad som nedtrappingspensjon, skriver de i evalueringen.

NHO får kalde føtter

Deler av NHO har begynt å få kalde føtter, ikke minst fordi deres egne utgifter vil stige kraftig fremover, og mer enn statens. NHO-sjef Kristin Skogen Lund sa til DN på fredag at det mangler 40 til 60 milliarder kroner for å finansiere ordningen i 2040, men er uten forslag til hvordan gapet kan tettes.

AFP ble solgt inn som en ordning for ”sliterne”, de som var utslitt av et langt arbeidsliv, og ikke kunne jobbe lenger. Slik fungerer den langt i fra. Administrerende direktør Stein Lier-Hansen i NHOs største forening, Norsk Industri sier dette til VG i dag:

”AFP ble innført for å hjelpe de såkalte sliterne til å klare å stå i jobb til de ble 67 år. I dag vet knapt noen hvem disse sliterne er og ordningen er blitt alvorlig utvannet. Det er blitt en dyr ordning for godt betalte menn. De får et påslag på allerede gode pensjonsordninger.”

Sliter-argumentet svekket

Det opprinnelige hensynet til ”sliterne” er ikke lenger så viktig fordi Folketrygden fra 2011 er mer fleksibel, slik at den kan tas ut fra 62 år. De som går av tidlig, får riktignok redusert pensjon, og man må ha hatt en viss lønn gjennom livet for å nå opp til minsteytelsene og dermed kunne gå av ved 62. Men for ”sliterne” finnes det altså nå et alternativ til uføretrygd også uten AFP.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Og hva med det mindretallet som faktisk slutter å jobbe. Er det fordi de er så slitne? For noen vil det være slik, for andre ikke.

I spørreundersøkelsen som Proba har gjort i forbindelse med evalueringen kan man oppgi en rekke grunner til uttaket. Blant dem som sluttet helt å jobbe sier 36 prosent at helseproblemer hadde noe eller stor betydning, og 51 prosent at arbeidet var for belastende. Men 69 prosent svarte at de ønsket mer fritid og 50 prosent at de ikke trengte inntektene fra arbeidet. Vi kan slå fast at det ikke bare er sliterne som slutter å jobbe på grunn av AFP-ordningen, men at det sikkert også finnes en del av dem.

Skru av krana

En ordning der staten betaler for at i hovedsak arbeidsføre middelaldrende får ekstraordinært høy inntekt i noen år, slik at de kan legge en ekstra million til en allerede solid formue før de avslutter sin yrkeskarriere, har ikke livets rett.

Også uten AFP-ordningen beholdes de incentivene til å stå i arbeid som ligger i den nye Folketrygdens mekanismer, og Folketrygden gir langt på vei den fleksibiliteten til å gå av tidligere for dem som trenger det som AFP opprinnelig var ment å gi. En avvikling vil sannsynligvis gi et noe større uttak av uføretrygd, men det er i så fall mer treffsikkert enn en generell ordning som primært går til pengesterke arbeidsføre middelaldrende. Men en avvikling vil også føre til at en del som i dag tar ut AFP og slutter å jobbe, i steden fortsetter i jobben noen år til, fordi de trenger inntekten.

Det kan i teorien tenkes at AFP fortsetter uten statstilskudd. Det er opp til partene. Men det blir tungt å svelge for NHO. VG skriver i intervjuet med Lier-Hansen: ”NHO opplever på sin side at AFP-ordningen står i veien for organisering: Bedrifter kvier seg for å bli organisert og binde seg til tariffavtaler, fordi AFP innebærer en merkostnad de kan slippe.”

Ja, et NHO som ikke tjener arbeidsgivernes interesser er kanskje ikke noe å være medlem av?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden