God, men (for) dyr reform

Det er på sin plass å gi honnør til trepartssamarbeidet, og til det vi gjerne er stolte av i Norge, våre institusjoner og praksiser som evner å finne løsninger på kompliserte spørsmål gjennom gode kompromisser. Partene i offentlig sektor og regjeringen har kommet frem til en avtale om reform av offentlige pensjonsordninger. Foreløpig den reformen regjeringen har gjennomført som får størst betydning for fremtidens statsbudsjetter.

Pensjoner er komplisert, men det er noen enkle forhold som gjelder: Når flere blir eldre og færre arbeider, må de som arbeider sørger for enda større skatteinntekter, både fordi de er færre til å betale de årlige pensjonsregningene og fordi flere skal ha pensjon. Når levealderen øker, skal folk ha pensjon i flere år enn før. Om det bygges opp fond (av staten, bedriften eller deg selv) for å spare til pensjon, blir det nødvendig å spare mer enn før fordi renten og forventet avkastning er lav.

Folketrygden og pensjonsordningene i privat sektor ble reformert i 2009. Da ble pensjonene levealderjustert, det vil i praksis si at man må jobbe lenger om man ønsker samme pensjon som før. Garantipensjon i Folketrygden fungerer som et sikkerhetsnett for alle. Den reguleres i takt med lønnsutvikling, men blir også justert ned når gjennomsnittlig levealder øker. Den forståelsen har også sunket inn hos partene i offentlig sektor og dermed gjort det mulig å forhandle frem en reform av offentlige pensjonsordninger og dermed sluttføre pensjonsreformen fra 2009.