DEBATT

Problematisk tittel fra SLUG

Asle Tojes svar til SLUGs Synnøve Ofte Jakobsen.

Publisert   Sist oppdatert

Synnøve Ofte Jakobsen fra SLUG svarermin spalte med et innlegg med tittel «Refleksjoner rundt et velmenende, men mislykket debattinnlegg om gjeld». Siden innlegget bidrar med ytterligere opplysninger av relevans uten å rokke ved argumentasjonen i min analyse vil jeg nøye meg med å tilføye et par momenter. Først om tittelen. Mitt innlegg var en spalte, ikke et debattinnlegg. Den omhandlet ikke gjeld, men gjeldsslette. Og jeg kan med god samvittighet heller ikke si at innlegget var velmenende.

Bortsett fra det er overskriften treffende. Det interessante med tilsvaret er et poeng jeg ikke fikk godt nok frem: SLUG er villige til å ta æren for det de ikke vil ta ansvar for. Da Norge gikk inn for gjeldslette i 2004 var SLUG selvgratulerende (se deres nyhetsbrev Gjeldsbrevet for 2004 &2006) men nå som verden viste seg å være mer komplisert, etterspør SLUG nyanser, som de selv ikke betonte da de drev frem politikken.

Dette er litt viktig, så la oss se på hva SLUG mente da de fikk gjennomslag for den store gjeldsslettingen. «SLUG har to hovedkrav: 1. Umiddelbar sletting av all illegitim gjeld og all gjeld som ikke kan betjenes uten å legge byrder på verdens fattige. 2. Gjeldsslette må ikke betinges av strukturtilpasning.» Det synes urimelig at de som kjempet mot kondisjonalitet, senere kan peke på at «det var vitterlig kondisjonalitet» når denne viste seg å være dypt mangelfull, i både HIPC og MDRI-initiativene. Det gamle SLUG mente – i praksis – at all gjeld til Afrika er i utgangspunktet illegitim, slik det fremstår i deres spesialnummer på tema fra 2006.

Det er fint at Synnøve Ofte Jakobsen etterspør nyanser, men min spalte var en form for kritikk som ventet på å skje med en organisasjon som kommuniserer i tegneserier og som i stillhet har endret seg uten å ta noe oppgjør med som fordums radikalisme, eller feilsatsingene de var talsmenn for.

Dette henspeiler konstruksjonsfeil i norsk bistandspolitikk: At lobbyister og aktivister gis privilegert tilgang til prosess i kraft av påstått ekspertise. Men hva når ekspertisen er partisk? I Norge faller det på isolerte krefter som uten midler og støtte må stå for en kritisk tilnærming. Dette har ført til et system uten selvkritikk. Når de statsfinansierte ikke-statlige organisasjonene vinner frem, og politikken viser seg å ha betydelige negative sider, føler ikke de samme gruppene eierskap til dette, og de informerer så visst ikke om sin egen rolle i feilsatsinger.

Dette kombineres med en inflatert selvfølelse. Synnøve Ofte Jakobsen mener SLUG representerer «en sentral del av vår demokratiske samfunnsmodell». Intet mindre. Tenk om de hadde vært like villige til å se seg selv som sentrale når skyld skal fordeles for den feilslått politikken de var proponent for? SLUG har i senere år inntatt en mer ansvarlig plattform, men uten å ta noe oppgjør med fortiden. Det er talende at de har byttet navn, fra Aksjon Slett U-landsgjelda, til Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk, men beholdt akronymet fra det forrige navnet.

SLUG før 2006 mente at all gjeld til Afrika i utgangspunktet var illegitim. Derfor måtte all gjeld slettes. Problemet er at det skaper moralsk risiko. Poenget fremstår i klare farger i tilfellet Zambia, som Ofte Jakobsen synes å tro at ikke er et demokrati, på tross at landet ligger på 86. plass på The Economists Democracy Index.

Kanskje burde SLUG kanalisere sitt sterke selvbilde til å føle et ansvar for å også bringe til torgs en kritisk tilnærming til gjeldssletting. I det minste bør vi kunne kreve at man informerer om hvordan det gikk - når de nå engang driftes på ‘informasjonsmidler’ fra fellesskapet.