- Demokratiet er i fare

Schibsted må bli mer bevisst sitt samfunnsansvar som aviseier, sier avtroppende Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle til Minerva.

Publisert   Sist oppdatert

Åpne kontorlandskap og ryddige skrivebord har for lengst blitt normen i norske avisredaksjoner, men det finnes ingen regler uten unntak. Avtroppende redaktør Harald Stanghelles berømte kontor er befriende fritt for minimalismens og de sterile overflaters doktrine. Det lille kontor er tapetsert med pressehistorie og hauger med bøker. Det kler mannen, som tross alt trolig er den viktigste stemmen i moderne norsk presse i dag.

Da det nylig ble kjent at Stanghelle går av som redaktør i Aftenposten i november, benyttet han samtidig muligheten til å rette kraftig kritikk mot Schibsted-konsernets måte å drive avis på.  

- Ikke i tråd med hvordan en god og samfunnsbevisst eier skal opptre, sa han til egen avis da hans avgang ble kjent.

- I Aftenposten har vi redusert den redaksjonelle staben med over 40 prosent på seks år. I samme tidsrom har vi bært over 800 millioner kroner over til Schibsted. Kraftige nedbemanninger til tross for solide overskudd gir et sprik mellom det som blir sagt om vår viktige samfunnsrolle og de rammevilkårene vi får for å oppfylle den, sa han da.

Dette har også vekket Minervas nysgjerrighet.

Kritikk mot Schibsted

- Du har pekt på et voksende sprik mellom hva som blir sagt om pressens viktigste samfunnsrolle og de rammevilkårene som Aftenposten har fått for å fylle dem. Hva konkret mener du er galt?

- Det siste tiåret har vi gjennomgått den største medierevolusjonen verden har sett siden Gutenberg oppfant trykkpressen. I det minste i den vestlige verden, legger Stanghelle til.

- Vi er i ferd med å få en situasjon der noen amerikanske gigantselskaper får et monopol som undergraver inntektsgrunnlaget til de norske avisene. Samtidig har den digitale revolusjonen ført til at leserne går over til andre flater, mens avisenes inntekter tradisjonelt har kommet fra papir.

- Og omstillingen til den nye mediehverdagen har vært for krevende?

- Aftenposten har gjort en formidabel oppgave med å omstille seg. Det aller mest gledelige er at vi ved en god utenriksjournalistikk har klart å høste nye digitale abonnementer. For Aftenposten har det å gå over til en digital flate har vært en læringsprosess, men jeg mener at vi har klart å møte denne på en svært god måte.

- Men altså; Digitalisering gir mer måling og dermed også mer “klikk-journalistikk”?

Tja, sier Stanghelle og drar på det.

- Det er lett å skryte opp fortiden og si at alt var så mye bedre før, men selv om vi utsettes for konstant måling er vi fremdeles opptatt av og produserer allmennjournalistikk. Formen og presentasjonen betyr kanskje mer i dag, men hovedlinjen er fortsatt den samme, utdyper Stanghelle.

Mange vil likevel si at glorete forsider, overselgende click-bait-titler og følelsespregede debattseksjoner rokker ved pressens troverdighet i sitt samfunnsoppdrag som samfunnsrefser og vaktbikje. Der pressen tradisjonelt sett i større grad har påtatt seg en allmenndannende rolle, kan det synes som at denne oppdragende funksjonen i økende grad blir erstattet av en mer lettbeint underholdningsjournalistikk.

- Har kombinasjonen av ny teknologi og en kommersiell eier med økt tilgang til konstant å måle lesertall gjort at den sære, men likevel allmenndannende journalistikken forsvinner?

- Tvert imot, sier Stanghelle.

- I dag har man mulighet til å være enda særere enn før.

- Samtidig langer du jo ut mot Schibsted for å ikke ta sitt samfunnsansvar som aviseier på alvor. Du peker på at Aftenposten for første gang siden 1860 er ikke representert med sin sjefredaktør i ledelsen av Schibsted Media. Og har sagt at det er uttrykk for "...en manglende forståelse for Aftenposten og abonnementsavisenes betydning". Kan du utdype kritikken?

- Jeg mener at Schibsted har vært bevisst sin rolle. Schibsted har på mange måter vært en bedre eier enn mange andre. Det er snakk om en svært spesiell eierkonstellasjon, der Tinius-stiftelsen ivaretar avisens interesser. Så selv om halvparten av eierne i selskapet er utenlandske investorer, ser jeg ikke på det som et problem.

Så hva står bak den beslutningen som du har kritisert om å endre på den årelange praksisen, der Aftenpostens sjefredaktør er representert i ledelsen?

- Det kan jeg ikke spekulere i. Det får du nesten spørre Schibsted om.

Bredere linjer

Mer har Stanghelle åpenbart ikke tenkt å si om den saken.

Mens Minerva aller helst hadde ønsket seg et kraftig utfall mot den internasjonale finanskapitalen og en eier som melker landets viktigste avis for innhold og penger, står nå Stanghelle fast på at journalistikken har aldri vært bedre og Schibsted er en bedre eier enn andre, kanskje til og med den beste i hele verden?

Vi bestemmer oss for å rygge ut av blindveien og heller snakke om de litt bredere linjene.

I tillegg til at medierevolusjonen har gitt liv til Facebook, Twitter og Google, har fremveksten av internett også direkte påvirket journalistikken ved at norske lesere nå likeså gjerne kan lese internasjonale aviser som New York Times eller The Guardian som norske aviser. Eller de kan finne informasjon på blogger eller alternative nettsteder. Hvordan mener Stanghelle at dette har påvirket pressens vilkår? Vi bestemmer oss for å høre.

 - Det er helt klart kvalitetshevende å bli utfordret. Vi ser tydelig mer krav om korreksjoner enn tidligere. En slik demokratisering har også bidratt til å senke terskelen for å delta i samfunnsdebatten, noe som er positivt, mener Stanghelle.  

Men når vi kommer til de såkalte alternative mediene blir tonen en litt annen. Det er tydelig at dette er et tema Stanghelle har reflektert mye over.

- De redaktørstyrte mediene har vært demokratiets infrastruktur.

- Når nye medier truer nyhetsformidling med et alternativ som gir seg ut for å være nyhetsformidling, men som ikke lener seg på fakta og som fremmer konspirasjonstenkning skader det demokratiet.

Vi lurer likevel på om ikke mediene har seg selv å takke for det. Pressen har jo en tendens til å gå i flokk. Under for eksempel flyktningkrisen var det ingen i hovedstrømspressen som utfordret narrativet om at det var millioner av kvinner og barn som flyktet fra slagmarken i Syria, når realiteten var at det i hovedsak var at det var unge menn som hadde råd til å betale menneskesmuglere. Og de aller mest sårbare flyktningene ble sittende igjen i flyktningeleire i Libanon og Jordan.

- De som opplevde at den "offisielle" fortellingen skrurret, ble jo i praksis kastet i fanget på blogger og alternative medier. Har ikke mediene, etter mange år med monopol på "sannheten", vært for kjepphøye?

- Det finnes mye god arroganse i mediene. Og i dekningen av flyktningebølgen så endret riktignok narrativet i pressen seg gradvis. Samtidig er det et problem at de alternative mediene har en fragmenterende virkning.

- Dette styres av en følelsesstyrt lik-og-del-kultur, som bidrar til å polarisere politisk debatt og ordskifte, for eksempel ved å utgi seg for å representere “folket” i motstand mot “elitene”.

- Hva er konsekvensen av dette?

- Det gjør at vi beveger oss bort fra den leirbålfunksjonen som mediene tidligere har hatt. Sånn sett har Norge vært tjent med en midt-på-treet-journalistikk. I motsetning til mange andre land der folket og elitene ikke leser samme aviser, har vår presse vært felles og samlende. Det har gjort oss til et bedre samfunn.

Stanghelle legger til at det er nytt for oss når folk roper og kaster skjellsord til hverandre, samtidig som at hovedstrømsmediene bygges ned. Hva konsekvensene blir gjenstår å se. Det vet vi først om kanskje om fem, ti eller tjue år. Men at det er en demokratisk utfordring, er helt åpenbart for meg, utdyper Stanghelle.

- Så det er altså her problemet ligger? At Schibsted ikke forstår (omfanget av) utfordringene man står overfor i vårt samfunn, samtidig som at nye aktører kommer til som fragmenterer samfunnet og utfordrer demokratiet?

- I praksis kan det se ut som at Schibstedt ikke tar denne utfordringen på alvor, ja.    

Avslutningsvis tilføyer den avtroppende redaktøren:

- Jeg har konstatert et gap mellom festtalene om vår samfunnsrolle og de rammevilkår Schibsted har gitt oss til å fylle den. Slike tall taler for seg selv. Jeg er imidlertid svært positiv til den rykende ferske omsorganiseringen av Schibsted.

Med Kristin Skogen Lund får vi endelig en toppleder med dyp samfunnsforståelse og en like dyp innsikt i kvalitetsavisenes betydning. Jeg vet ingen som har bedre forutsetninger enn henne for å lede landets viktigste mediekonsern i en turbulent tid. Det gir håp for utviklingen i Schibsted.