Kulturjournalistikken har vært i krise lenge

Men det meste av kulturstoffet som har blitt kuttet, trenger vi ikke å savne.

Publisert   Sist oppdatert

Det er få som leser og vil kjøpe kulturjournalistikk på nett, viser en analyse fra mediekonsernet Amedia i helgen. Klassekampen melder at også Aftenposten og BT erfarer at kulturstoff genererer lite interesse hos lesere.

Når mediehusene har måttet slanke avisene på grunn av færre annonsepenger, har det naturlig nok gått hardest utover de redaksjonene som genererer minst penger, altså kultur:  Aftenposten har for eksempel kuttet seks journalister siden Sara Sørheim overtok som kulturredaktør for tre år siden.

Amedias undersøkelse bekrefter den gjengse oppfatningen om at kuttene har gjort kulturdekningen tynnere og dårligere.

Men stemmer det?

Jeg har gjort en uformell undersøkelse ved å lese kultursidene i Aftenposten, Dagbladet og VG i en vilkårlig valgt uke (17.-23. april) og sammenlikne med tilsvarende uke for fem år siden, altså i 2012. For den uken telte jeg antall anmeldelser i sjangrene teater, musikk, film, tv, bøker og kunst. Tallen ville kanskje vært litt annerledes hvis vi hadde sett på alle årets 52 uker, og det er ingen vitenskapelig studie. Men den gir et innblikk:

Opptellingen bekrefter at det har vært en betydelig nedgang i antall anmeldelser. Mens det i 2012 var 62 anmeldelser på en uke, fordelt på 20 i Aftenposten, 28 i Dagbladet og 14 i VG, var det i 2017 42 anmeldelser, hvorav 16 var i Aftenposten, 19 i Dagbladet og syv i VG. Da har jeg ikke tatt med små notiser og diverse ti-på-topp-lister.

Det innebærer en nedgang på rundt 30 prosent i antallet kulturanmeldelser på fem år.

Det innebærer en nedgang på rundt 30 prosent i antallet kulturanmeldelser på fem år.

Kuttene er altså reelle og store, og de er noenlunde jevnt fordelt på de tre avisene. Men det er verdt å merke seg at det ikke har vært kutt i alle sjangre: Kuttene har først og fremst gått ut over musikk, der det var en nedgang fra 25 til 12 anmeldelser, og bøker, som har hatt en nedgang fra 20 til 11 anmeldelser. For disse sjangrene ser vi altså en halvering.

De andre sjangrene, kunst, teater, film og tv, har omtrent samme dekning som i dag.

Det er heller ikke sånn at de anmeldelsene det var flere av i 2012, var av bedre kvalitet. Tvert imot var mange av anmeldelsene, særlig innen musikk, preget av klisjeer og gjentakelser, slik som disse fra Dagbladet: «Låtene mangler det lille ekstra som får dem til å utmerke seg» og «melankolske popmelodier med et par tær i jazzen» og så videre. De er hverken spesielt grundige eller kritiske, og de er ikke bedre enn dem vi kan lese i dag.

Kulturkuttet har ikke bare gått ut over anmeldelsene. Det har også blitt mindre annen journalistikk, deriblant reklameaktige saker i forkant av premierer og åpninger. De er gjerne  korte og overfladiske og antakelig basert på pressemeldinger eller én enkelt kilde. I 2012 kunne man lese overskrifter av typen “Eventyrene forhekser Hollywood” (forhåndsomtale av en film) og “Brillefint” (forhåndsomtale av tv-serien Brille), begge fra Aftenposten. I 2017 var de sakene så godt som borte, og godt er det.

Aftenposten hadde riktignok flere bredere og samfunnskritiske kultursaker i 2012, så her har det vært et visst tap.

Inntrykket er imidlertid at kulturseksjonene i de store dagsavisene led av noe av det samme i 2012 som i 2017. Det beste stoffet på kulturfeltet, de skarpeste analysene, finner du ikke her, men i mer dedikerte kulturaviser, som Klassekampen og Morgenbladet.

Når dagsavisene gjør dybdeintervjuer og andre mer dyptpløyende kultursaker, faller den jevne leser lett av lasset. Og kulturstoff som er ment for en bred målgruppe, som først og fremst beskriver kulturen og ikke analyserer den, blir stort sett platt og kjedelig.

Skal jeg dømme ut fra min uformelle undersøkelse, burde ikke kuttene medføre noe stort tap hverken for kulturlivet eller for leserne.

Skal jeg dømme ut fra min uformelle undersøkelse, burde ikke kuttene medføre noe stort tap hverken for kulturlivet eller for leserne.

Og det har det heller ikke vært: mitt inntrykk er at kulturlivet stadig finner nye måter å nå målgruppene sine på, gjennom podkaster, dedikerte arrangementer og sosiale medier, helt uavhengig av avisene. Men en bred og kritisk kulturdebatt trenger vi likevel, og da står man igjen med det dilemmaet som Sørheim tar opp i Klassekampen-saken: Kulturjournalistikken må fornye seg.

Sørheim nevner Vigdis Hjorth og virkelighetslitteraturdebatten og ledelsesstriden i Operaen som eksempler på saker som har vekket engasjement i Aftenposten. I BT har kulturredaktør Frode Bjerkestrand overført kulturpolitikk og -næring til samfunnsavdelingen og latt kulturavdelingen komme tettere på kulturlivet, for eksempel med videoanmeldelser.

Begge er inne på noe, men jeg tror Sørheim er nærmest: De store avisene bør ta debattene som angår møtet mellom kulturlivet og samfunnet.

Da er ikke antallet anmeldelser så viktig. Få, men gode, anmeldelser som tar opp temaer i tiden og i verket, er tilstrekkelig, og vil forhåpentligvis engasjere flere lesere. De som ønsker det, vil få mer i dedikerte kulturmedier. At det å beskrive med passelig like adjektiver eller terningkast, er bortkastet, blir overraskende tydelig når jeg går gjennom rekkene med CD- og bokanmeldelser fra 2012.

Når aktører som Fritt Ord, Kritikerlaget og nå sist Kulturrådet bidrar med stipender som skal kompensere for kutt og sikre at vi har en kulturdebatt også i dagsavisene, er det bra. Men før vi vurderer hva slags kulturjournalistikk pengene skal gå til, er det verdt å merke seg at denne journalistikken ikke ser så mye verre ut i dag enn for fem år siden.

Den var sannsynligvis i krise allerede før vi kunne måle lesertall på nett.