Ideer

After You

Høfligheten forvitrer i Norge, og med det fellesskapet av siviliserte mennesker. Dette er ikke fremskritt, men forfall.

Høfligheten forvitrer i Norge, og med det fellesskapet av siviliserte mennesker. Dette er ikke fremskritt, men forfall.

Uteliggeren som sover på en benk langs min daglige joggerute, er som vanlig i stående posisjon når jeg løper forbi: «Good morning, Ma’m, lovely day, isn’t it?», utbryter han begeistret, og jeg svarer, «Thank you so much, very nice indeed!». Noen dager legger han til «Looking smart today, Ma’m» , et kompliment jeg dessverre ikke kan returnere.

Høflighet som standard
Det er en slående forskjell på Norge og Storbritannia: høfligheten. Fra det øyeblikk man ankommer, merker man det. Folk er ikke mutte og reserverte, men snakker villig vekk til fremmede, og utviser den største høflighet som standard. Man sier «how do you do?» og da er ikke svaret en lang utredning om ens indre, men det samme «how do you do?». Man sier mye om været, et felt der nordmenn burde eksellere, og man åpner døren for damer og sier «after you» til begge kjønn. Og ikke minst sier man «Madam» og «Sir» til alle, fra kunden i butikken til dronningen. Dette siste finner vi også i USA.

Men det stopper ikke ved det verbale. På bussholdeplassen står man ikke i klynge, men i lang rekke, ordnet og tålmodig. Rekken går langs hele gaten, og ingen trenger seg på når bussen kommer. Sjåføren er høflig og kommer ut for å lempe inn kofferten. Det er ingen bryskhet å spore noe sted. For en kontrast til norske trikker og busser der mødre med vogn ikke lenger alltid får hjelp og der man trenger seg inn før andre har gått av.

Dette kan man jo gjøre noe med dersom normer for normal høflighet ble innpodet i hjem og skole. Skikk og bruk har alltid vært et tema begge institusjoner har vært opptatt av, for hvilken skam over familien og hjemmet er det ikke om poden kommer ut i verden uten manerer! Slik var det før, da sa oppførsel og påkledning mye om hva slags forhold man var vokset opp under. Det er kanskje bra at sosiale markører ikke er avhengig av foreldres bakgrunn og dannelse, men substansen er jo likevel gyldig: man må lære seg «the social graces», i alle fall hvis man skal ferdes i andre land enn Norge. Men jeg tror at høflighet er en overmoden tematikk også hjemme. Det er ikke hyggelig å oppleve de uhøflige, som dytter på trikken, banner og legger bena på setet, som gir blaffen i eldre og gravide og som er vulgære i all sin fremferd. Det er naturlig for mennesket å finne dette avskyelig.

Så blir man dus
Det sies ofte at høflighet er den ytre form for dannelse. Det dannede menneske er det dydige menneske, det som har øvet seg i å bli rettferdig, måteholdent, modig og klokt, for å nevne de fire kardinaldydene. Slik ekte dannelse er et livsprosjekt, for lastene frister mye mer, men man kan i alle fall lære seg, og praktisere høflighet som en viljesakt. Jeg tenker at det dessverre er liten myndighet og autoritet fra foreldre og skole i dagens Norge som fremmer høflighetens normer. Noen må instruere de unge i hvordan man oppfører seg, men dette er ikke lenger viktig for oss. Men jeg tror det tvinger seg på igjen.

Britene så vel som franskmenn og tyskere er heldige med språket. De har nok av høflige tiltaleformer, og på fransk og tysk er «De»-formen normalen til man blir dus. På norsk er det kun det plumpe «du» i alle sammenhenger, slik at man verken kan vise respekt eller distansere seg ved et «De». Dessuten er alle titler avskaffet, og det gjør at kompetanse verken anerkjennes eller kommuniseres. Det kan være folkelig å være på fornavn med alle man ikke kjenner, men er det egentlig så bra? Er det ikke naturlig å relatere seg til sin lege eller lærer annerledes enn til sine venner? Og er ikke språket veldig fattig når vi ikke kan skjelne mellom intimsfære og profesjonell sfære?

Et annet felt hvor dannelse er tydelig i Storbritannia, er i språket. Da tenker jeg ikke på den klassetilhørighet som signaleres i «the Oxford stutter», men på almenspråket, riksmålet, det som høres på BBC. Det er vakkert engelsk, lett å forstå, og det er ikke dialekt. Kontrasten til NRK er enorm, for der er dialekter nå blitt normen. Det er virkelig et problem for et land, som dertil er lite, for språknormen forsvinner og enhver dialekt, uansett hvor ubegripelig den er – også for nordmenn – er akseptabel i riksmedia. Dette er ikke ultra-demokratisk, men det motsatte, en nivellering av norsk og et krav om at alle skal kunne alle dialekter i landet. Men dialekter har aldri hatt samme status som «Queens’ English» eller korrekt fransk; en slik idé er totalt fremmed i andre land.

Intimitetstyranniet
Hva sier dette om vårt samfunn? De ytre tegn på kultur, høfligheten, er forvitret, og med det fellesskapet av siviliserte mennesker. Dette er ikke fremskritt, men forfall. Alle samfunn i historien har hatt regler for høflighet og dannelse, det er selve tegnet på sivilisasjon. Vi er blitt vant til å tenke på at jo mer uformelt, desto bedre. Det er bra i den forstand at unødvendig avstand mellom folk er borte, men dersom resultatet blir et intimitetstyranni, er det ødeleggende. Vi trenger å ha en privatsfære som ikke er åpen for alle og enhver, og vi trenger å kunne vise respekt gjennom formell tiltale.

Å bruke fornavn som vi aldri har blitt kjent med, enn si introdusert til, er en form for intimitetstyranni. Det er også et tegn på respekt at man tiltaler folk i deres profesjonelle rolle når det er den man forholder seg til – ens lege er normalt Dr. ditt eller datt, ikke Ola eller Kari. At jeg er på fornavn med mine masterstudenter er ok, det er fordi jeg kjenner dem som veileder og lærer, men alle studentene som jeg ikke kjenner er det naturlig at jeg er professor Matlary for. Jeg forholder med til dem i min jobb-kapasitet, som deres lærer, ikke som en venn fra deres privatsfære. Å tiltale spesielt eldre folk med ‘De’ i stedet for ‘du’ synes jeg også er riktig i mange sammenhenger som et tegn på respekt.

Mangelen på respekt sårer mest
Høflighet er som sagt mye mer enn tiltaleformer. De er kun uttrykk for respekt og anerkjennelse, av både kompetanse, stand og alder. Høflighet har med holdning og respekt å gjøre. Blir man behandlet dårlig, er det mangelen på respekt som sårer mest. Å bli sett som menneske er vel det mest fundamentale i et samfunn. Den som tråkkes på gjennom ubehøvlet oppførsel eller som ignoreres, føler at menneskeverdet ikke har noen verdi likevel. Det skal så lite til i hverdagen; en «after you» gir så utrolig mye. Britene har et ord, «pleasant» – det har ikke noen god oversettelse, men noe slikt som «hyggelig» eller «gledelig» kan passe. Høflighet mellom mennesker gjør hverdagen pleasant, verken mer eller mindre.

«Manners maketh the Man», står det over døren til et av collegene her i Oxford hvor jeg er gjesteforsker for tiden. Her legges det stor vekt på å oppføre seg, og livet blir uten tvil mye mer «pleasant».  

Er dette konservativ nostalgi? Jeg vil påstå det motsatte. Jeg er overbevist om at alle samfunn trenger dannelse i form av høflighetsnormer for i det hele tatt å kunne fungere i lengden og at folk flest ønsker å leve med pleasantness fremfor bryskhet og vulgaritet. Derfor spiller manerer selvsagt en rolle også i det norske samfunn, og vil gjøre det i generasjon etter generasjon.

Les også svarkommentaren: God dag, professor Matlary, jeg er Mathias

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden