DEBATT

Argumentene taler for at en miks av offentlige, private og ideelle leverandører samlet sett gir oss et bedre og/eller billigere tilbud over tid, skriver Kristin Clemet.
Argumentene taler for at en miks av offentlige, private og ideelle leverandører samlet sett gir oss et bedre og/eller billigere tilbud over tid, skriver Kristin Clemet.

Hva er du uenig i, Sigrun Aasland?

DEBATT: Det er rart at ikke venstresiden bruker kreftene sine på å forbedre styringen og reguleringen av både de private, kommunale og ideelle aktørene fremfor å ekskludere en av dem.

Publisert

Sigrun Aasland i tankesmien Agenda er uenig i noe jeg skrev i en kronikk i Aftenposten 4. oktober. Det skriver hun om i Minerva 13. oktober. Hva hun er uenig i og hvorfor hun er uenig, fremstår likevel som uklart. Så la meg prøve å gjøre diskusjonen litt enklere ved å sortere litt i egne resonnementer.

Jeg mener at valgfrihet er en verdi i seg selv. Det er verdifullt at vi har en mulighet til å velge, ikke bare når vi velger mellom lite viktige ting, som f.eks. olivenoljer, men også når vi skal velge mellom viktigere ting. Det er for eksempel veldig verdifullt at vi selv kan velge hvilket sykehjem vi vil bo på, hvilken hjemmehjelp eller personlige assistent som skal komme hjem til oss, hvilken skole vi vil gå på eller hvilken barnehage vi ønsker at barna skal gå i. Det kan være mange gode og aktverdige grunner til at vi vil velge noe foran noe annet eller til å velge noe bort.

Jeg mener også at det bør være det offentlige som har ansvaret for å tilby borgerne offentlig finansierte og likeverdige velferdstjenester av høy kvalitet. Det er, så vidt jeg har registrert, ingen uenighet om at utdanning, omsorgs- og helsetjenester i all hovedsak skal være skattefinansiert i Norge.

Hvem som produserer og leverer disse tjenestene er i seg selv ikke viktig. Hvis tjenestene kan leveres bedre og/eller billigere av andre enn kommunen selv, for eksempel av ideelle eller private aktører, bør det vurderes. I noen tilfeller er det også prinsipielt viktig at det finnes alternative tilbydere, mens det i andre tilfeller er prinsipielt viktig at det kun er staten som utfører oppgavene. Et eksempel på det første kan være alternative skoler, fordi det i menneskerettighetene er slått fast at foreldre har rett til å oppdra og velge skole for egne barn, mens et eksempel på det andre kan være en frihetsberøvelse som ligger i det å domfelle og sperre noen inne i fengsel.

Det offentlige har ansvar for å forvalte skattepengene våre så effektivt og omsorgsfullt som overhodet mulig. Det er ikke alltid lett. Både når tjenester produseres og leveres av kommunen eller staten selv, og når de leveres av private eller ideelle aktører, kan det skje feil. Det er lett å peke på eksempler på ineffektivitet, sløsing, rene lovbrudd og dysfunksjonelle reguleringer. Men det er ingenting som tyder på at det skjer færre slike feil når det offentlige produserer og leverer alle tjenester selv. Generelt pleier det å skjerpe aktører når de kan konkurrere, sammenligne seg og lære av hverandre.

Mangfold i tilbudet

Der det er flere aktører, blir det også et større mangfold i tjenestetilbudet. Mangfoldet kan bli mindre ved at det offentlige stiller veldig mange likeartede krav til aktørene, men det er vanskelig å fjerne alle forskjeller. Menneskene som yter tjenestene, vil aldri kunne bli helt like. Leverandører som konkurrerer, og/eller som er avhengige av å gå med overskudd for å overleve, har dessuten en tendens til å komme opp med nye ideer. Forskjellene gjør muligheten til å velge mer meningsfull.

Siden befolkningen har krav på likeverdige tjenester, må det offentlige sørge for at alle har den samme muligheten til å velge. Heller ikke det er lett. Det er riktig nok lett å sørge for at ikke lommeboken avgjør, siden alle tjenester er offentlig finansiert. Men også på andre måter må køen av barnehagebarn, elever, sykehjemspasienter og folk som har behov for hjemmetjenester, ordnes. Heldigvis har det vist seg at det er mulig. Systemet kan dessuten vanskelig bli mer urettferdig enn et system som avhenger av den enkeltes personlige økonomi, eller et system der man ikke har noen valgmuligheter overhodet. Ingenting er verre enn å være låst til en barnehage, en skole, et sykehjem eller en hjemmehjelper som man hverken trives med eller får tilstrekkelig hjelp fra.

Valgmulighetene vil ikke være like store der befolkningsgrunnlaget er lite enn der det er stort. Slik er det med alle offentlige og private tjenester. Det er færre kinoer, restauranter, butikker, skoler og sykehjem der det bor få enn der det bor mange. Men slik må det nesten være. Politikere kan fjerne eller redusere mange forskjeller, men ikke alle.

Det er riktig at spørsmålet om private innslag i velferdstjenestene nå er blitt en viktig skillelinje i norsk politikk. Men ytterpunktene i debatten er ikke helt symmetriske. På venstresiden mener man at det offentlige selv og ideelle aktører skal produsere og levere alle tjenester – på høyresiden mener man at det bør være en «miks» av offentlige, ideelle og private leverandører, og at det må være opp til kommunene å bestemme hva som, i det enkelte tilfellet, er mest hensiktsmessig. Forskjellen mellom høyre- og venstresiden er større enn mange tror, siden de ideelle aktørene betyr lite i det større bildet. Det er vanskelig å vokse og bli stor, hvis man ikke kan være kommersiell og tiltrekke seg kapital eller få muligheten til å låne. Venstresidens posisjon vil derfor i praksis lett bli en situasjon med et offentlig (nesten-)monopol.

Velferdsmiks

Vi som er for såkalt velferdsmiks – med både offentlige, private og ideelle aktører – hevder ofte at det, samlet sett, bidrar til å øke kapasiteten, kvaliteten, kompetansen og kreativiteten. Har vi rett, eller er det feil?

At det bidrar til å øke kapasiteten, virker åpenbart. Vi hadde aldri oppnådd full barnehagedekning så raskt eller håndtert flyktningkrisen såpass godt, dersom ikke private hadde bidratt. Private kan agere raskere enn det offentlige kan, og de er villige til å ta høy risiko. Asylmottakene er et veldig godt eksempel: Det ville vært veldig kostbart, dersom det offentlige skulle ha permanente asylmottak som i lange perioder står tomme, bare for å ha beredskap, dersom det oppstår en krise. Alternativet er å kjøpe kapasitet fra private når det trengs. Problemet i debatten er at mange da henger seg opp i at de private tjener veldig godt i en kort periode, mens de «glemmer» at de ikke tjener noen ting i alle de årene det ikke er krise.

At «velferdsmiks» bidrar til å øke kvaliteten, virker også åpenbart, selv om det er klart vanskeligere å dokumentere. Å måle kvalitet er aldri lett, hverken i privat eller offentlig sektor. Men vi vet noe: Vi vet at brukerundersøkelser år etter år rangerer de private tilbudene som like gode eller bedre enn de offentlige tilbudene. Mange vet at ryktene går om at private sykehjem, som er «tvangssolgt» til kommuner eller ideelle aktører, var bedre på alle punkter enn kommunens eller den ideelle aktørens egne sykehjem var. Vi vet at den offentlige skolen aldri hadde vært så bra som den er, uten at den hadde lært noe av Montessori- og Steinerskolene – og omvendt. Og vi vet at barnehagene i Norge sannsynligvis er mye bedre enn SFO, og at det ikke er usannsynlig at det skyldes det store innslaget av private barnehager, mens SFO nesten utelukkende er kommunal.

Velferdsmiks bidrar også, samlet sett, til økt kompetanse og kreativitet. Eiere, ledere og ansatte i de private virksomhetene er hverken dumme eller inkompetente. De har like god utdanning som ansatte i offentlig sektor har, og i tillegg har de andre erfaringer. Samtidig føler nok mange av dem et ekstra og som regel positivt press om hele tiden å forbedre seg. Det er vanskelig å forestille seg at den samlede kompetansen vil forbli like god eller bli bedre av at alle blir (re)kommunalisert. Dessuten trenger også arbeidstakere valgfrihet, altså muligheten til å velge mellom flere forskjellige arbeidsgivere.

Vanskelige regnestykker

Det er ikke lett å regne ut og sammenligne det samlede regnestykket for samfunnet med og uten bruk av private tilbydere. Rådgivningsselskapet Agenda Kaupang har forsøkt og funnet ut at det offentlige har spart 2,3 milliarder kroner årlig på å tilby barnehageplasser i privat regi. Årsakene til at det er vanskelig å gjøre slike regneøvelser er blant annet at øyeblikksbilder forteller lite om hva som skjer, for eksempel med et kommunalt monopol, over tid, at vi har en tendens til å «glemme» at bare lønnsomme private selskaper betaler skatt, at det er svært vanskelig å avdekke hva kommunen bruker av blant annet «overhead-kostnader» på den enkelte virksomhet, at et eventuelt utbytte ikke per definisjon er bortkastede penger, og at store ideelle virksomheter også drives temmelig kommersielt – for å nevne noe. Men generelt vet vi at de private virksomhetene ofte får mindre og aldri mer enn de kommunale virksomhetene får fra det offentlige.

Sigrun Aasland og andre på venstresiden har rett i én ting: Det å slippe til private på det offentliges regning fungerer ikke alltid perfekt. Som nevnt foran, kan reguleringen være dysfunksjonell. Noen av de som driver private barnehager, fikk kanskje i sin tid litt for billige tomter av kommunen, hvilket har vist seg å være lønnsomt for dem. Men kunne det offentlige, samlet sett, bygget ut de private barnehagene like raskt på en billigere måte? Jeg tror det ikke.

Jeg mener at argumentene taler for at en miks av offentlige, private og ideelle leverandører samlet sett gir oss et bedre og/eller billigere tilbud over tid – og at kommunale (nesten-)monopoler vil stivne og bli dyre over tid. Bare å (re)kommunalisere eksisterende tilbud er svært kostbart.

Jeg syns derfor at det er rart at ikke Aasland og andre på venstresiden bruker kreftene sine på å forbedre styringen og reguleringen av både de private, kommunale og ideelle aktørene fremfor å ekskludere en av dem.