DEBATT

2021-valget kan bli et brudd med den pragmatiske tilnærmingen til private velferdstilbydere

DEBATT: De rødgrønne partiene går inn for å stramme inn på eller fjerne kommunenes adgang til selv å bestemme om de vil drive velferdstjenester i egenregi eller ideell regi, eller om de også vil benytte seg av kommersielle aktører.

Publisert

Takk igjen til Sigrun Aasland for hennes svar til mitt forrige innlegg om bruken av private velferdsleverandører.

Det er vel en viss risiko for at vi nå begynner å gjenta oss selv. Men la meg, for å presisere hva som er mitt eget ståsted, likevel komme med noen kommentarer til Aaslands siste innlegg.

Aasland legger til grunn, nærmest som et utgangspunkt, at fellesfinansierte oppgaver som eldreomsorg, helse, barnehager, barnevern, arbeidstrening og skole også utføres i offentlig regi. Men dette er ikke utgangspunktet, hverken historisk eller nå – selv om det gradvis har blitt mer vanlig at det offentlige har overtatt ikke bare ansvaret, men også driften av mange av velferdstjenestene. Historisk finner vi et mangfold av ulike typer ideelle og kommersielle private innslag i velferden. Vi har i dag skattefinansierte ordninger, som er drevet av kommersielle aktører, både innen eldreomsorg, helse, sykehjem, barnehager, barnevern, BPA, rehabilitering, botilbud og hjemmebaserte tjenester – for å nevne noe. Spørsmålet er derfor ikke om de kommunale tjenestetilbudene «i tillegg (eller i stedet) skal utføres av andre», slik Aasland skriver, men om de private fortsatt skal kunne være med, dersom kommunen ønsker det. Og dette handler om mer enn valgfrihet og «konkurranse som virkemiddel for å øke kvaliteten». Det handler også om kapasitet og kreativitet, det vil si innovasjonsevne og institusjonell læring. Vissheten om at man må konkurrere eller kan gå konkurs kan hjelpe, men dette er selvsagt ikke de eneste driverne for forbedring.

Valgfrihet, åpenhet og kunnskap

«Hvor mye ansvar skal vi legge på individet», skriver Aasland – men hvem er «vi» her? «Vi» må vel da være velgerne, som kan stemme på partier som vil gi oss mer valgfrihet fremfor partier som vil gi oss mindre valgfrihet, eller omvendt. Jeg foretrekker partier som vil strekke seg langt i å gi meg valgfrihet, selv om jeg selvsagt er innforstått med at jeg ikke alltid fullt ut kan bedømme hvor god en tjeneste er. Men jeg tror jeg får vite mer om dette i et system der vi velger litt forskjellig og har stor grad av åpenhet og kunnskap om de ulike tilbudene. Og det er selvsagt ikke slik, som Aasland skriver, at vi ikke kan vite at den grunnleggende kvaliteten er ivaretatt. En betingelse for å motta offentlig støtte eller for å få inngå en kontrakt med kommunen, er at tilbudet kvalitativt holder mål. Det stilles derfor en lang rekke krav (kanskje for mange krav) til private tjenestetilbydere som er helt eller delvis offentlig finansiert.

Aasland skriver at «din valgfrihet» kan «gå utover meg», for eksempel fordi den «svekker kvaliteten på mitt og andres helsetilbud». Ja, det kan tenkes – men i så fall har jo Aasland her gitt et godt eksempel på det jeg har etterlyst, nemlig en begrunnelse for eventuelt å stramme inn på eller fjerne valgfriheten. Generelt vil argumentene for ikke å frata borgerne valgfrihet (eller for å gi dem (økt) valgfrihet) stå sterkest der brukeren selv betaler en stor del av kostnaden (f.eks. på sykehjem), der brukeren har gode muligheter til å ta informerte valg (f.eks. når det gjelder hjemmehjelp), og innenfor sektorer der myndighetene har stilt grunnleggende kvalitetskrav, slik de stort sett gjør (f.eks. til barnehager).

Konkurranse

Jeg mener ikke, som Aasland skriver, at «konkurranse alltid er ønskelig», og at det «i seg selv bidrar til bedre kvalitet». Det er nok ofte slik, men selvsagt ikke alltid. Men motsatt kan jeg heller ikke se at hun har belegg for å hevde at det «er mange eksempler på at konkurranse kan svekke kvalitet i offentlige tjenester». Hvis det fins mange slike eksempler, må disse eventuelt veies mot ulempene ved å ha et monopol. Det er jo heller ikke trivielt. Dessuten må vi legge til: Jo lenger bakover vi kommer i verdikjeden, for eksempel innen helse, jo viktigere er og har konkurransen vært for kvaliteten på det tilbudet vi får.

Aasland virker å være veldig opptatt av at konkurranse fører til at aktørene ikke lærer av hverandre, men, tvert om, holder kortene tett til brystet. Men det er vanskelig å se at dette har vært tilfellet, hverken for fastlegene, som i stor grad er offentlig finansiert, men må konkurrere om pasienter som har valgfrihet – eller for tannlegene, som i stor grad er privat finansiert og må konkurrere om klientene. Mitt inntrykk er at det har vært en rivende utvikling, og at det ikke er mulig å se store forskjeller som følge av at konkurrentene har holdt kortene tett til brystet. At myndighetene stiller krav til kvalitet, har selvsagt også stor betydning.

Jeg syns Aasland karikerer når hun fremstiller det som om mennesker med barn eller gamle foreldre «shopper» rundt og flytter barn fra den ene barnehagen til den andre, og de gamle mellom ulike sykehjem. Ingen har påstått at dette er vanlige markeder, eller at vi oppfører oss som om vi kjøper olivenoljer. Det som er viktig, er at det fins alternativer, og at barnehagen, skolen eller sykehjemmet du blir tilbudt, ikke er det eneste tilbudet du kan få. Mennesker kan ha helt legitime grunner til å ønske seg bort fra noe eller til noe annet.

Hverken Aasland eller jeg kan spå om fremtiden. Hun mener at det å bruke skattefinansierte private tilbud vil bane veien for større bruk av privatfinansierte private tilbud. Jeg mener at det mest sannsynlig er omvendt: Det vil være flere som tyr til rene privatfinansierte private tilbud, dersom det ikke finnes alternativer til et kommunalt monopol med liten eller ingen valgfrihet. Den daværende sosialdemokratiske utdanningsministeren i Storbritannia fortalte meg en gang at det var dette som hadde skjedd der: Fordi de, en gang på 1980-tallet, hadde sluttet å finansiere alternative skoler (omtrent det vi kaller friskoler i Norge), hadde flere valgt helprivate skoler, mens den offentlige skolen hadde blitt dårligere. Det må finnes en «ventil» i systemet, som gjør at mennesker kan velge annerledes.

Det offentlige har ansvaret

En av mellomtitlene i Sigrun Aaslands siste artikkel om private velferdstilbydere lyder: «La kommunene bestemme».

Hvis Aasland mener det, hvilket det er mye som tyder på at hun gjør, så er vi i grunnen enige om det viktigste og mye av det prinsipielle: Det offentlige (som regel kommunene) har ansvaret for å tilby borgerne kvalitativt gode og likeverdige offentlig finansierte tjenester. Det er et prinsipp som har stor oppslutning blant velgerne og i alle partier. Om kommunene velger å utføre oppgavene selv, eller om de vil overlate til ideelle og/eller kommersielle aktører å gjøre det, må være opp til kommunene selv å bestemme. Og selvsagt kan de politiske partiene i de enkelte kommuner gå til valg på ulike prinsipper – for eksempel at det kun skal være kommunale tjenestetilbydere, at man kan bruke kommunale og ideelle tjenestetilbydere etter en konkret vurdering, eller at man kan bruke både kommunale, ideelle og kommersielle tjenestetilbydere etter en konkret vurdering. De to første alternativene kan innebære at man også bør gå til valg på rekommunalisering. Hvordan slik rekommunalisering skal skje, er selvsagt også interessant og viktig, blant annet fordi det kan bli veldig dyrt, slik vi nå ser i Oslo.

Men selv om Aasland og jeg er enige om at kommunene bør ha selvstyre på dette området, er det ikke alle som er enige med oss. Når temaet private velferdstilbydere kommer opp, er ikke svaret fra Moxnes, Lysbakken og Støre at «det er opp til kommunene». Nei, de snakker stadig mer negativt om de private aktørene, blant annet ved å omtale dem som «velferdsprofitører», og de kommer med utsagn og forslag som åpenbart skal legge nasjonale føringer på den politikken som skal føres i kommunene.

Aasland skriver som om partiene på venstresiden ikke har sendt ut noen signaler som vil overstyre kommunene og frata dem selvstyre, og hun antyder at jeg må ha lest feil. Men det tror jeg ikke.

Rødt: «forbud mot profitt i velferden»

La oss se på Rødt først.

For Rødt er det en hovedsak å kjempe for «et nasjonalt forbud mot profitt i velferden», som defineres som «alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester».

Fra Rødts side vil dette også være et helt sentralt krav for å kunne støtte en rød eller rødgrønn regjering.

I forslaget til program for 2021 – 25 heter det blant annet:

«Våre skattepenger skal gå til felles velferd, ikke til privat profitt. Kommersialisering av våre velferdstjenester må derfor stoppe, og tjenester som allerede er overtatt av kommersielle interesser, må tas tilbake under offentlig eierskap og drift.

Alle offentlige tilskudd til velferdstjenester skal komme brukerne til gode og tilbakeføres sektoren ved eventuell nedleggelse. Ved eventuelle salg av velferdsinstitusjoner må eierne ha meldeplikt til kommunen, og kommunen må ha forkjøpsrett. Offentlige tilskudd skal ikke følge institusjonen ved eierskifte.

(…)

Der konkurranseutsetting er brukt som privatiseringsmetode, eksempelvis sykehjem, renhold og renovasjonstjenester, skal kommuner og fylker ta virksomhetene tilbake i offentlig eie og drift når kontrakten går ut, eller ved mislighold.

Forbud mot profitt i velferden. Kommersielle aktører skal ikke ha adgang til å drive velferdstjenester.»

SV: «velferd uten profitt»

La oss så se på Sosialistisk Venstreparti.

SV vil «sikre velferd uten profitt gjennom offentlig tilbud og ideelle aktører – ikke kommersielle». Det kan være litt uklart hvilke oppgaver dette skal gjelde, men det som sto i strategien for 2019-valget, var at «kommunale og fylkeskommunale oppgaver primært (skal) gjøres i egen regi», det vil si at det i all hovedsak ser ut til å gjelde alle oppgaver.

I programforslaget som nå er lagt frem, står det mye. Noe av det som står, er dette:

«Avvikle kommersiell drift i velferdstjenestene og bestiller-utfører modeller, målstyring og forretningsbaserte regnskapsmodeller.»

«Stoppe velferdsprofitører og stanse utbyggingen av nye kommersielle barnehager, trappe ned videreføringen av kontrakter med kommersielle drivere og sørge for at kommunene har, og bruker, forkjøpsrett til private barnehager.»

«Jobbe mot kommersielle krefter i helsevesenet og redusere kommersielle helseaktørar.»

«Derfor må vi ta tilbake tjenester og oppgaver som er konkurranseutsatt og privatisert og sikre demokratisk styring til flertallets beste. At oppgaver løses av det offentlige og finansieres av fellesskapet er en viktig forutsetning for å kunne sikre velferd uten profitt og at velferdstjenestene organiseres med mål om tid og tillit framfor markedstenkning.»

«Forby profitt på velferdstjenester, og stanse all profitt innen alle velferdstjenester som er finansiert eller delfinansiert av det offentlige.»

Også SV vil stille krav til en ny rødgrønn regjering som i praksis vil stoppe bruken av kommersielle velferdsleverandører.

Arbeiderpartiet: «reduser bruken av markedsmekanismer i velferdsstaten»

Arbeiderpartiets ståsted er mer uklart.

Partiet har sagt at det står for «Profitt-nei: Omsorgstjenester, men også oppgaver som rengjøring, kjøkken og renovasjon bør bli utført av kommunalt ansatte», og det har sagt «nei til profitt på velferd».

I en større reportasje og intervju i Vårt Land sa Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, at hun vil hive ut all kommersiell eldreomsorg. Når for eksempel kontraktene med kommersielle sykehjem løper ut, vil Arbeiderpartiet fjerne dem og sette inn ideelle og kommunale drivere i stedet.

I programforslaget til Arbeiderpartiet heter det blant annet:

«At asylmottak som hovedregel skal drives av det offentlige eller ideelle aktører som har kvalitet i fokus, ikke profitt, som mål.»

«Arbeiderpartiet mener at barnevernet ikke er egnet for stykkpris, anbud, kommersiell drift og fortjeneste.»

«Redusere bruken av markedsmekanismer i alle deler av velferdsstaten, slik om bestiller-utfører-modeller, outsourcing, internfakturering, konkurranseutsetting, privatisering og markedsbasert finansiering av velferdstilbudet.»

Arbeiderpartiet vil også stramme inn overfor ideelle skoler, altså friskoler:

«Si nei til etablering av nye kommersielle privatskoler og stramme inn privatskoleskoleloven. Innføre en lokal vetorett slik at kommuner og fylkeskommuner selv kan styre omfanget av private skoler og ta hensyn til det totale lokale skoletilbudet.»

(I parentes bemerket: Å sin nei til kommersielle privatskoler er neppe mulig, men jeg skal la det fare her.)

Det viktigste utelates

Aasland nevner ikke noe av dette. I stedet prøver hun å overbevise meg om at partiene på venstresiden fortsatt vil overlate til kommunene å bestemme hvem som skal drifte velferdstilbudene, og det gjør hun ved å sitere Arbeiderpartiets forslag til program for private barnehager. Problemet er bare at hun utelater det viktigste, nemlig at Arbeiderpartiet vil

«Innføre et tydelig og strengt økonomisk regelverk for private barnehager slik vi har for private skoler, for å sikre at skattepengene går til bedre barnehager og ikke uakseptable verdiuttak av eiere.»

Et regelverk som det vi har for private skoler, innebærer at det offentlige ikke kan kjøpe plasser eller gi støtte til private barnehager som er kommersielle. (At programforslaget når det gjelder barnehager (som når det gjelder skoler) er uklart og inkonsekvent, er en annen sak.)

Jeg går ikke nærmere inn på MDGs og Senterpartiets programforslag her, men det er klare indikasjoner på innstramninger også i disse programmene.

Derfor kan det ikke være noen tvil om konklusjonen:

De rødgrønne partiene går inn for å stramme inn på eller fjerne kommunenes adgang til selv å bestemme om de vil drive velferdstjenester i egenregi eller ideell regi, eller om de også vil gjøre bruk av kommersielle aktører, altså velferdsmiks.

Det er blant annet derfor dette er et politisk tema nå.

Den andre årsaken er at rekommunaliseringen rent faktisk skjer i flere store kommuner – uten at det er klart hva begrunnelsen er utover temmelig uklare prinsipper eller ideologi – og uten at kostnadene, både i økonomisk og annen forstand, er tydelige for borgerne.