DEBATT

Debatten om private velferdsløsninger er viktig, men den kan bli bedre

Publisert

Takk til Sigrun Aasland for svar (23.10.) på mitt innlegg 19.10.

Lange og grundige innlegg, som både Aasland og jeg har skrevet i denne debatten, kan være både gode og opplysende. Men forutsetningen er at man forstår og gjengir hverandre på en rimelig måte. Det syns jeg ikke Aasland gjør denne gangen.

La meg ta det punktvis og følge Aaslands disposisjon:

For det første: Det er ikke riktig at jeg løfter «valgfrihet som en verdi over alle andre mål vi har for velferdsstaten». Jeg skrev tvert om i mitt opprinnelige innlegg at «den norske samfunnsmodellen er en (…) finstemt avveining mellom hensynet til likhet og frihet», og jeg kunne føyd til at også andre verdier selvsagt er viktige.

For å ta et konkret eksempel: Jeg syns det er helt fint at en kommune, etter en konkret vurdering, kommer til at den ønsker å praktisere fritt skolevalg i grunnskolen. Men jeg er samtidig tilhenger av at staten setter grenser for hvor fritt skolevalget kan være, for eksempel ved at ingen kommune kan velge bort nærskoleprinsippet. Jeg mener altså at verdien av at små barn skal få kunne gå på nærskolen, som vi vet er svært viktig for mange, er så viktig at valgfriheten for de andre, som ikke tilhører samme skolekrets, må vike.

La kommunene velge

Det er heller ikke riktig at jeg er tydelig på at jeg «ønsker flere private leverandører inn i helse, omsorg, barnevern eller barnehage». Jeg har, tvert om, uttalt meg helt pragmatisk – og sagt at det offentlige, som regel kommunene, skal kunne velge egenregi, ideelle eller private aktører ut fra hva som, i det enkelte tilfelle, er mest hensiktsmessig. Om slike vurderinger fører til få eller mange private aktører er umulig å si. Det vil helt sikkert variere, noe som i seg selv kan være verdifullt, fordi man kan lære av at kommunene velger forskjellig.

Jeg syns heller ikke at det er en rimelig gjengivelse av det jeg har skrevet, at jeg «sidestille(r) valgfrihet med konkurranse mellom offentlige, private og ideelle tilbydere». Jeg har, tvert om, presisert at valgfrihet også kan oppnås ved at det er flere (ulike) offentlige tilbud – og at flere aktører ikke bare konkurrerer, men også utfordrer, lærer av og forbedrer hverandre – og gir et større mangfold av tilbud å velge blant. Men selvsagt kan også konkurranse gi mer valgfrihet.

Aasland har helt rett i at vi i fellesskap har bestemt at vi ikke skal måtte kjøpe helsehjelp, eldreomsorg og barnehageplass i et marked – men at vi finansierer og organiserer dette i fellesskap. Men hun har ikke rett i at vi i fellesskap har bestemt at det offentlige også skal «bemanne» disse oppgavene. Vi har svært lange tradisjoner for at det offentlige, på ulike måter, engasjerer private til å «bemanne» og utføre oppgavene.

Begrunnelsesbyrden ligger hos de som vil begrense friheten

Aasland har heller ikke rett i at mindre valgfrihet fører til økt kvalitet og kostnadseffektivitet. Jeg tror i hvert fall ikke at hun kan dokumentere det. Det kan være riktig i enkeltstående tilfeller, men i så fall kan jo kommunen bare velge det alternativet som er best.

Jeg mener at de som vil begrense vår frihet, har begrunnelsesbyrden. Aasland mener at det er motsatt, fordi vi allerede har bestemt at noe skal skattefinansieres. Jeg er uenig, men jeg er enig i at vi kan leve godt med en slik uenighet.

For å illustrere med et eksempel: Hvis noen veldig gjerne vil velge en annen skole for sine barn – eller et annet sykehjem for sine foreldre – hvem skal da måtte «bevise» at det ikke er mulig?

Jeg syns det bør være kommunen og ikke vedkommende borger som bør forklare hvorfor det ikke er mulig.

Aasland skriver at de som vil ha valgfrihet og velger bort en kommunal løsning, heller vil «kjøpe» tjenester «i et marked», men dette er tilslørende. Aasland vet at det vi diskuterer, er om man skal kunne velge mellom skattefinansierte private, ideelle og offentlige tjenester.

Fritt behandlingsvalg

For det annet: Aasland mener at høyresiden «lar prinsipper og ideologi stå i veien for de beste løsningene». Hvis det er sant, er det veldig dumt.

Hun bruker fritt behandlingsvalg som eksempel og mener at helseminister Bent Høie (H) tar feil i at dette er en god løsning, slik ordningen nå er utformet.

Det er mulig Aasland har rett. En ordning kan være dårlig utformet, enten den regulerer kommunale, ideelle eller private aktører. Men for meg er ikke det et argument for å være mot bestemte aktører, men for å forsøke å endre ordningen eller reguleringen.

Jeg mener dessuten at Aasland risikerer å ta feil på ett viktig punkt. Hun skriver at ordningen fritt behandlingsvalg «risikerer å svekke oppslutning om felles finansiering av offentlig helse». Det kan være, men jeg tror risikoen er enda større, dersom man fjerner all valgfrihet mellom skattefinansierte offentlige og private tilbud. Da gjenstår nemlig bare valget mellom offentlig finansierte og privatfinansierte tilbud. Og den todelingen vil bety at det bare er de velstående som kan velge.

Pragmatisk om private barnehager

For det tredje mener Aasland at jeg misforstår begrepet «pragmatisk», som Store norske leksikon definerer til «fleksibel, praktisk og tilpasningsdyktig».

Aasland viser til at hun mener at reguleringen av private barnehager har vært feil og mener at det da er mest pragmatisk å slutte å bruke private barnehager. Etter min mening er det mer pragmatisk å endre reguleringen. Her må jeg likevel bemerke at det er litt uklart hva Aasland mener. Hun viser til at Arbeiderpartiet og SV har gått inn for «en langt strengere regulering», men faktum er vel at både SV og Arbeiderpartiets nye programforslag bare vil tillate kommunale og ideelle barnehager, og at det vil bety kroken på døra for de private, som i dag utgjør cirka 50 prosent av tilbudet.

Når dette er sagt, så er jeg heller ikke enig med Aasland i at den historiske reguleringen har vært så feil eller hatt så negative effekter som hun påstår. Men det er en annen debatt, så den skal jeg la ligge her.

Aasland blander for øvrig hele tiden sammen «høyresiden», «Høyre», «Civita» og «Clemet». Det får blant annet den konsekvens at hun ikke har fått med seg at mine medarbeidere i Civita har uttrykt sterk uenighet med regjeringen og Høyre om hvordan private barnehager skal reguleres og finansieres.

Aasland skriver at vi vet «svært lite» om hvorvidt private barnehager gir bedre kvalitet. Hun har delvis rett. Vi vet for lite om kvalitet, så det er bare fint hvis vi kan finne ut mer. Selv har jeg både gode og dårlige erfaringer med sånt: Jeg etablerte et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem for skolene da jeg var utdanningsminister. Det skjedde til protester fra store deler av venstresiden den gangen, og systemet er i ferd med å skrotes av den samme venstresiden nå.

Likevel: Vi vet litt. Agenda Kaupang har funnet ut at de private barnehagene driver billigere enn de kommunale. Telemarksforskning har funnet ut at kommuner uten private barnehager i gjennomsnitt har høyere kostnadsnivå enn de kommunene som har private barnehager. Private barnehager skårer gjennomgående like godt eller bedre på de aller fleste brukerundersøkelser. Og det ser også ut til at brukerundersøkelser blir bedre over tid der det er private barnehager. Rent anekdotisk kan det også tilføyes at mange private barnehager føler at de må vise at de presterer godt, fordi de hele tiden lever med trusler om å bli nedlagt eller «uthengt» av store deler av det politiske miljø.

Venstresiden vil ekskludere private leverandører

For det fjerde: Aasland skriver at et problem med konkurranse også kan være at «ulike organisasjoner ikke lærer av hverandre, men tvert imot holder kortene tett til brystet nettopp for å være best i konkurransen».

Aasland har rett i at det kan være slik. Men er det mye som tyder på at det er slik?

Jeg tror ikke at noen aktører, enten de er kommunale, ideelle eller private, uten videre deler alt. Men hvis vi ser oss omkring: Har kommunale aktører lært mer eller mindre av at det også har vært noen private skoler, barnehager, sykehjem og omsorgstilbud å lære av? Er det gode eksempler på at kommunale monopoler har hatt en bedre kvalitetsutvikling enn kommunale tilbud som lever side om side med alternative tilbud, som kanskje er etablert av folk som har nye og gode ideer til hvordan tilbudene kan bli bedre?

Aasland skriver at hun ikke har sett noen partier på venstresiden som vil frata kommunene muligheten til å velge mellom offentlige, ideelle og private leverandører. Det er overraskende. Både SV og Rødt har lenge ønsket nasjonale bestemmelser eller at det føres en politikk i kommunene som ekskluderer private (kommersielle) leverandører på mange områder, også langt utover velferdsfeltet. Det er det som nå skjer blant annet i Oslo. Og Arbeiderpartiets programforslag går i samme retning: Skulle forslaget som gjelder barnehager bli vedtatt, vil private barnehager bli forbudt – eller for å være mer presis: Vi får ingen private barnehager som er skattefinansiert og tilbyr barnehageplasser til samme pris som de kommunene tilbyr. Men det vil selvsagt fortsatt være tillatt med helprivate tilbud som ikke får offentlig støtte – men som til gjengjeld kan ta de prisene vil. Det er, etter min mening, en sikker vei tilbake til en todeling av barnehagetilbudet, som da blir avhengig av den enkeltes lommebok.

Bedre kunnskap

Til slutt: Aasland skriver: «Det kan være lurt av offentlige etater å kjøpe tjenester fra, og samarbeide med private leverandører. Dette gjøres jo også i stor utstrekning. Men før vi gjør det, bør vi stille noen spørsmål om hva vi vil oppnå. Vil det gjøre tjenesten billigere eller raskere tilgjengelig? Eller vil det svekke helheten og kvalitetskontrollen? Snakker vi om spisskompetanse som det ikke gir mening å bygge opp i offentlige etater? Eller er det tvert imot risiko for at kompetanse og ansvar pulveriseres når vi stykker opp i for mange enheter som hver bare har ansvar for en liten bit?»

Dette er jeg helt enig i. Disse og mange andre spørsmål bør stilles før kommunene bestemmer seg for hvilken leverandør de vil bruke. I tillegg bør vi samle erfaringer, slik at kommunene kan lære av hverandre. Vi trenger også bedre kvalitetsvurderinger, godt tilsyn og større innsyn i kommunenes reelle ressursbruk. Vi trenger rett og slett bedre kunnskap om kostnader og kvalitet for å føre en mer kunnskapsbasert politikk på feltet og for å kunne regulere bedre, uansett eierform.

Samtidig må alt dette skje innenfor rimelighetens grenser. Vi bør aldri etterspørre så mye kunnskap og kontroll at dette i seg selv undergraver kvaliteten og effektiviteten.