Folket og forskerne

Det gir ofte bedre samfunnsforskning om samfunnsforskeren interesserer seg litt for hvordan dem som de forsker på, selv ser verden og hvordan de begrepsfester det de ser. Men analysen kan ikke stoppe der.

Dette gjelder i høyeste grad også når vi forsker på oss selv. Heller ikke da kan vi nøye oss med kun å utlegge aktørenes selvforståelse, slik “sånne som oss” gjerne forstår oss selv og snakker om hva vi gjør. Begynne der – jo, gjerne det; men slutte der – da reduseres forskning til ukritisk parafrase.

I et pågående forskningsprosjekt som jeg er med på, prøver vi å forklare hvorfor Norges offentlige utredninger – NOU-ene – blir stadig mer forskningstunge, og hva det innebærer for politikkutformingen, og for demokratiet vårt at forskning – og dermed vi i de akademiske elitene – tilsynelatende stadig får mer å si. Ser vi på NOU-ene fra 1972 og frem til i dag, er mønsteret at det blir stadig flere professorer blant utvalgsmedlemmene og som utvalgsledere. Mens utvalgene på 1970- og 80-tallet gjerne hadde én sekretær, har utvalgene i dag store sekretariater. Og ser vi på litteraturlistene i utredningene, ser det ut til at det er blitt stadig viktigere å referere til internasjonale vitenskapelige publikasjoner.