Kultur

Akademiske silkehansker på Islam Net

Er det god forskning når man tolker alt i beste mening? Jeg stusser på professor Ulrika Mårtenssons gjengivelse av Islam Nets Nordic Peace Conference 2012.

Er det god forskning når man tolker alt i beste mening? Jeg stusser på professor Ulrika Mårtenssons gjengivelse av Islam Nets Nordic Peace Conference 2012.

Både jeg og professor Ulrika Mårtensson (NTNU) deltok i april på Nordic Peace Conference, arrangert at den omdiskuterte organisasjonen Islam Net.

I den anledningen skrev jeg et essay på Minervanett som Mårtensson nå kritiserer. Hun hevder jeg drar «slutsatsen att detta är en problematisk form av islam karakteriserad av könssegregering och bokstavstro, och att deltagarna är okunniga om implikationerna av vad som predikades under konferensen».

Så forteller Mårtensson om sin egen forståelse av arrangementet. Det er i og for seg ingen feil i poengene til Mårtensson, men hun gjør en slett jobb når hun ignorerer konteksten og kontroversene rundt Islam Net som organisasjon, samt foredragsholdernes virke utover akkurat denne konferansen.

Det er ingen hemmelighet at foredragsholderne til Islam Net har tilknytning til en svært konservativ muslimsk tolkningstradisjon, salafismen.

Tilknytning til salafisme

Mårtensson fremhever at konferansen var «oväntat medryckande», noe jeg for så vidt er enig i, og avslutter artikkelen med en slags appell til andre akademikere om at «kvaliteten på ett konferenspaper är helt avhängig av hur bra föreläsarens skämt är». Jeg håper det var et forsøk på en spøk, for ellers stiller jeg meg svært undrende til hvilke akademiske konferanser islamforskeren Mårtensson deltar på. Å vektlegge innlevelse og evnen til humor som kvalitetssikring  på et arrangement med åpenbart kontroversielle meninger, gir et uheldig inntrykk av en forsker med en ukritisk og isolert forståelse av både konferansen, foredragsholderne og organisasjonen bak.

I mitt essay tok jeg også med en vurdering av hva Islam Net presenterer på sine diskusjonsforum, tidligere erfaringer fra debatter og uttalelser fra informanter i arbeidet med min bok Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet.

Det er heller ingen hemmelighet at foredragsholderne til Islam Net, til tross for sin noe glansbildepregede fremvisning av islam, har tilknytning til en svært konservativ muslimsk tolkningstradisjon, salafismen. En tradisjon hvor verken religionsfrihet eller rettigheter for kvinner står høyt i kurs.

Dialog er ikke bare preken

En av mine påstander var at konferansen ikke innbød til en dialog. Dialog innebærer utveksling av meninger, ikke bare preken. Mårtensson trekker inn Jürgen Habermas’ religionsessays hvor han hevder at religiøse og ikke-religiøse medborgere deler et ansvar for å finne felles berøringspunkter om hva som er det allmenne gode.

“Det förutsätter, enligt Habermas, att religiösa medborgare kan översätta sina religiöst formade argument till termer som kan förstås också av icke-religiösa. Icke-religiösa medborgare har ansvar att ta religiösa medborgares argument på allvar, som bidrag till debatten om ’det allmänna goda’”. Mårtensson mener Islam Net har vilje til å gå inn i en slik oversettingsprosess, men at det mangler vilje fra allmenheten til å gå dem i møte.

Jeg forstår at Mårtensson forsøker å trekke frem de «felles berøringspunktene», men jeg vil hevde at man også må møte de religiøse «oversettelsene» med legitim motargumentasjon og kritisk tenkning. Jeg opplever ikke Islam Net som spesielt velvillige til å finne felles berøringspunkter, tvert imot hevder de ofte å ha funnet det eneste rette svaret, og de er delvis uvillige til å delta på arenaer hvor de selv ikke sitter med regien.

Haramister

Jeg er enig med Mårtensson i at «Norska muslimer har [ett] ansvar att förklara och leva islam så att allmänheten förstår att muslimer är goda människor som bidrar positivt till samhället», men jeg er uenig i neste påstand: «Konferensens föreläsningar bidrar till detta genom att förklara vad rätt islam är.» Mange muslimer og ikke-muslimer vil være sterkt uenige i at det faktisk finnes en «riktig islam», for ikke å snakke om at det var «riktig islam» som ble presentert på konferansen.

Her er også noe av problemet til Islam Net. Man trenger ikke surfe lenge på diskusjonsforumet deres for å oppleve at medlemmene hevder å sitte inne med «riktig islam» og slår kraftig ned på meningsmotstandere, både muslimer og ikke-muslimer. De som er uenige, blir ofte stemplet som «kafir» – frafallen og ikke-troende. Et eksempel er denne tråden (som også startet en lengre og svært fruktbar debattrekke på Minervanett).

De googler vekk sitt eget moralske kompass.

Prosjektkoordinator i tenketanken Minotenk, Amin Elfarri, kaller denne type debattdeltakere «haramister» (begrepet ble lansert da han deltok som informant i Maren Tvetereids masteroppgave). Haramister er mer opptatt av hva som til enhver tid er galt å gjøre i følge islam, enn å bruke sin egen rettighetsforståelse eller fornuft. De argumenterer ved å søke opp videoer og sitater fra ulike nettsider – noen fundamentalistiske – for å finne svar på helt hverdagslige dilemmaer. De googler vekk sitt eget moralske kompass.

Finnes ingen «riktig islam»

I mitt arbeid med boken Søstre intervjuet jeg leder for Islam Net, Fahad Qureshi (han trakk seg senere). Jeg ønsket å snakke om hvordan man som ung muslim skal kunne orientere seg i alle kildene som blir lenket til. Hvordan kan man vite at noen har rett fremfor andre, hvis noen er farlige, eller hvis ens egen samvittighet forteller en noe annet enn det nettsidene oppfordrer til?

Han mente at leserne ikke gjør noen form for tolkning gjennom seleksjonen av sitater. Heller ikke gikk han med på at det å være født og oppvokst i Norge med norsk utdannelse og kultur kan gi en annen moralforståelse enn den for eksempel en pakistansk ung mann har. En annen informant fikk problemer med å svare på helt enkle ting om rettferdighet og demokrati fordi vedkommende ikke hadde satt seg inn i hva islam mener.

Mårtensson kommenterer at Islam Net beskyldes for å ha fundamentalistiske tendenser. De tolker ikke islamske skrifter mer bokstavelig, men «de tolkar dem för vägledning i situationer där andra muslimer inte bryr sig om att göra det». Det er en farlig påstand. Den kan tas til inntekt for at muslimer som mener man må styre livene etter andre prinsipper enn de religiøse – for eksempel demokratiske eller humanistiske – verken er gode muslimer eller praktiserer islam riktig.

Når Mårtensson flere steder bruker begrepet «rett islam» om det som ble presentert på konferansen, lurer jeg på om hun impliserer at andre muslimer med andre tolkninger og praksiser ikke praktiserer riktig islam?

Hjerter fulle av tomme kalorier

I et innlegg på opplystemuslimer.no beskriver Nils-Inge Graven intoleransen i islam: «De største utfordringene med islam er forbundet med det håpløst intolerante synet på homofili og apostasi, samt utbredt kvinneundertrykkelse. Dette er noe man finner hos langt flere muslimer enn de som tradisjonelt kalles ’fundamentalister’».

Så stiller Graven det retoriske spørsmålet: «Skal vi takke islam, eller har humanismen lokket frem mer spiselige religionsvarianter?» Det er et godt poeng i møte med ungdom. Det er når man lærer å tenke kritisk og selvstendig, at endring kan skje.

Jeg kritiserte i mitt essay foredragsholder Abdur-Raheem Greens bruk av en metafor knyttet til tomme hjerter og junk food. Mårtensson påpeker, med rette, at valget av metafor ikke er tilfeldig. «Forskning visar att vissa grupper med bakgrund i muslimska länder lider mer av hjärt-kärlsjukdomar och diabetes som följd av dåligt kosthåll och dålig förebyggande hälsovård än befolkningsgenomsnittet». Hun mener mange blant publikum kan relatere seg til metaforen, og at Greens budskap om at rett islam gir en følelse av indre fred, hjelper individer i en pågående kamp mot skadelig avhengighet. Bedriver Green kostholdsrådgivning?

Ifølge Green har alle som ønsker å høre på musikk, drikke alkohol eller se på filmer, hjertene fulle av tomme kalorier.

Det Green også gjorde med lignelsen var å svartmale en «vestlig» livsstil med påstanden om at alle som ønsker å høre på musikk, drikke alkohol eller se på filmer, har hjertene fulle av tomme kalorier. Han ønsket kanskje å lokke med fred i hjertet, men samtidig skapte han et skille som isolerer tilhengerne fra samfunnet ellers.

Få barn tidlig

Mårtensson trekker frem som en positiv tolkning at foredragsholderne hevet ekteskapsaldersgrensen til 16 år, og ikke ni som islam ofte blir kritisert for å regne som grensen.

Men da er det også nødvendig å trekke frem foredragsholdernes klare oppfordring til de unge jentene i salen om å gifte seg og få barn tidlig. Det er ingen vits i å vente særlig lenger enn 18 år, hevdet Hussain Yee. For det er flott å være ung mor og bestemor. Yees oppfordring hindrer både likestilling og integrering. Unge kvinner uten utdannelse bør altså tilbringer livet i hjemmet som husmor og reproduksjonsansvarlig. Dette er et trekk vi kjenner igjen fra innvandrerfamilier.

I en kronikk i dagbladet skriver lærer Assad Nasir om den lave sysselsettingen blant innvandrerkvinner: «Altfor mange norskpakistanske kvinner står utenfor arbeidslivet og dermed det norske samfunnet.» Det er ikke en trend vi ønsker at skal fortsette i neste generasjonsledd. Det kan skape familier som risikerer fattigdom og kvinner som ender opp i økonomisk uføre hvis mannen enten mister sin inntekt eller går fra dem. Kanskje får man også en økning i gruppen kvinnelige minstepensjonister.

Den varianten av islam som ble presentert på konferansen, har elementer som står i åpenbar konflikt med humanistiske og demokratiske prinsipper.

Ta av silkehanskene

Ja, det skjer en ending i islam. Muslimer tolker og tenker annerledes om religionen sin i Norge enn i Saudi-Arabia, og jeg er den første til å ønske det velkommen. Men vi er ikke fremme enda. Den varianten av islam som ble presentert på konferansen, har elementer som står i åpenbar konflikt med humanistiske og demokratiske prinsipper.

Som Mårtensson hadde jeg det kjempegøy på fredskonferansen. Jeg lo av foredragsholdernes vitser. Jeg snakket med tøffe, smarte jenter. Jeg smilte og ble varm inni meg når alle i salen gav en klem til sidemannen.

Men å ensidig trekke frem det positive, og hele tiden legge godviljen til, vil aldri føre til et nyansert bilde av virkeligheten. Flere og flere muslimer står frem og oppfordrer det norske samfunnet til å ta av silkehanskene i møte med islam. Det er nedlatende å mene at man ikke skal kunne stille seg prinsipielt kritisk til religionen.

Jeg er ikke overbevist av Mårtenssons argumentasjon og stiller meg undrende til at artikkelen er skrevet av en fagperson hvis forskningsfelt er islam. Mårtensson sier selv i et intervju at samtale er viktig: «Dialog tyder ikkje at ein gir etter, men at ein byr på motstand, og syner til alternativ.» Det er det jeg har forsøkt å gjøre. Så jeg avslutter med å gjenta min påstand fra mitt forrige essay: Forståelse er ikke det samme som ukritisk aksept. Dialog er ikke det samme som misjonering.

Innlegget er først publisert på PluRel-bloggen (Religion i pluralistiske samfunn ved UiO).

Fra forsiden