Utenriks

Aktive tiltak, før og nå

KGB mente at «massiv produksjon av propaganda og desinformasjon over en lengre periode vil ha betydelig effekt». Lærdommen ser ikke ut til å være glemt i Russland i dag, mener Håvard Simensen.

Bilde: Tony Bowden/Flickr, CC BY-SA 2.0

Stadig mer tyder på at målet med russiske tiltak under den amerikanske valgkampen i fjor var å fremme splittelse. Metodene minner om dem KGB benyttet under den kalde krigen.

På slutten av én av de sytten rapportene fra Christopher Steele om samhandlingen mellom Trump-kampanjen og Putin-regimet, dukket det opp en pirrende setning:

Trumps medarbeider innrømmet at det var en betydelig grad av sinne og avsky innen teamet mot at Putin skal ha gått ut over målsettingen om å svekke Clinton og støtte Trump, ved å forsøke å utnytte situasjonen for å undergrave amerikanske myndigheter og det demokratiske systemet generelt.

Steele gjenga en konfidensiell samtale som en etnisk russisk medarbeider av den republikanske kandidaten skal ha hatt den 9. august 2016. Steeles mappe har blitt avvist som falske nyheter av både Trump og russerne.

Kan russerne ha hatt andre planer med sin skjulte informasjonskampanje enn å bidra til å Make America Great Again? Hva var i så fall deres målsettinger? For å finne motiver kan det være nyttig å gå noen tiår tilbake i tid.

KGBs aktive tiltak i Norge

I etterretningsoffiserenes håndbok for KGB ble såkalt aktive tiltak – aktivnyje meroprijatija – definert som «tiltak i den hensikt å utøve formålstjenlig innflytelse på det politiske liv i et land som er pekt ut som et mål, innflytelse på utenrikspolitikken, løsninger på internasjonale konflikter, villedning av motstanderen, undergravning og svekking av hans beslutningstakning, forstyrring av hans fiendtlige planer, samt innfrielse av andre målsettinger» (KGB Lexicon: The Soviet Intelligence Officer’s Handbook).

Mikhail Butkov arbeidet fra 1989 som major i KGB i Norge, under dekke av å være journalist for Rabotsjaja Tribuna. Han hoppet av i mai 1991. I sin bok fra 1992, KGB i Norge – det siste kapittel, skrev Butkov om aktive tiltak: «Metodene er: positiv påvirkning, det vil si å tilskynde noen til handlinger som er til fordel for sovjetledelsen; desinformasjon; kompromittering: demoralisering; avledning.» Det var sentralt at tiltakene ikke kunne spores. En av Butkovs oppgaver var å få nordmenn til å skrive innlegg i norsk presse som fremmet fordelaktige synspunkter for Sovjetunionen. Men Butkov ønsket i første rekke å få norske makthavere til å ta russernes argumenter inn over seg. De pleiet et vidt nettverk av kontakter i norsk samfunnsliv.

(Saken fortsetter under lenken.)

Demokratiets akilleshæl

Butkov samordnet KGBs påvirkningstiltak i Oslo. I boken beskriver han gjennomføringen av et aktivt tiltak for å påvirke diskusjonen i Stortinget om Norges forhold til Vestunionen. Russerne ved ambassaden ble først enige om en dekkhistorie. Deretter kontaktet de sine norske ressurspersoner. Kreml ønsket at utfallet av Stortingsdiskusjonen skulle bli negativt og Butkov skrev at de kunne «bruke medarbeidere som bearbeidet ‘Ron’ i Stortinget og ‘Viking’ i et av forskningsinstituttene.» Det skulle se ut som om det var nordmennenes egne ideer som ble lagt frem i offentligheten. Sovjetunionen måtte selvsagt ikke nevnes. «Deretter gjaldt det å følge nøye med i stortingsdebattene.»

I 1989 skal KGB ha gjennomført 75 slike tiltak i Norge, ifølge boken. Etter at Butkov ble debriefet i London, utviste norske myndigheter åtte personer ved Sovjets Oslo-ambassade. Politiinspektør Ørnulf Tofte forklarte under sitt vitnemål i Treholt-saken at Overvåkningspolitiet hadde hatt rundt femti persona non grata saker de siste årene. Det forteller litt om aktivitetsnivået til KGB.

I Toftes bok Spaneren (1987) omtalte han aktive tiltak. Målet var «å plante falske eller villedende opplysninger i et land for å kunne påvirke den politiske beslutningsprosessen til fordel for Sovjet». Én enkelt slik operasjon spilte ingen stor rolle fra eller til, men russerne mente at «massiv produksjon av propaganda og desinformasjon over en lengre periode vil ha betydelig effekt.» Hensikten var å svekke samfunnet fra innsiden.

Den sovjetiske ettpartistaten forsøkte under Den kalde krigen å transformere amerikanernes syn på sitt eget samfunn. Folk skulle føle at demokratiet var et kaos, et dysfunksjonelt system.

I vestlige land ble aktive tiltak blant annet brukt til å støtte nedrustningsbevegelser og kritiske røster som dømte demokratiet nedenom og hjem. Sovjet rustet opp militært på hjemmebane, naturligvis, og tillot ingen slike nonsens ytringer hjemme.

I Butkovs beskrivelse av sovjetiske påvirkningsaksjoner i Norge på denne tiden ser man hvor utfordrende det var å snike russisk informasjon inn i opinionen: Man måtte oppmuntre de norske forbindelsene til å ta skrivemaskinen fatt, formulere en kronikk og postlegge den til en avisredaksjon eller få budskapet inn i offentligheten på annet vis.

I en rapport fra 1992 om aktive tiltak, belyste U.S. Information Agency sammenhengen mellom det autoritære sovjetiske systemet og tiltakenes karakter. I motsetning til frie samfunn, hadde Sovjet kontroll over alle sivile organisasjoner, inkludert den ortodokse kirke, mediene, akademiske institusjoner, fagorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner, sport- og kulturforeninger. Alle disse organisasjonene kunne anvendes i utenriksøyemed. I Vesten hadde ikke frivillige organisasjoner oppdrag på vegne av myndighetene. I internasjonalt samarbeid representerte de ingen andre enn seg selv. Men i en ettpartistat var organisasjonene instrumenter for å nå langsiktige mål for partiet. I et totalitært land kan alle landsmenn – advokater, artister, forretningsfolk, akademikere – gis oppgaver som i frie land er forbeholdt diplomater (Soviet Active Measures in the “Post Cold War” Era, 1992).

Bezmenovs advarsler

En annen avhopper som på åttitallet holdt foredrag og skrev bøker som advarte mot sovjetiske aktive tiltak og undergravende virksomhet, var russeren Jurij Aleksandrovitsj Bezmenov. Han ble gitt en ny identitet («Tomas Schuman») i Canada i 1970.

USA må være på vakt mot moralsk forfall, advarte Bezmenov. Han fremmet det som må kalles reaksjonære holdninger: Han var motstander av offentlig aksept for homofili og han forfektet idéer om kulturell renhet. I tillegg mente han at amerikansk næringsliv var drevet av grådighet. Selskapene hjernevasket forbrukerne gjennom kynisk reklame. Bezmenov oppfordret amerikanerne til å slå ring om religionene.

Protestanter mot katolikker, streikende mot arbeidsgivere, politifolk mot minoriteter: Alle aktører som kunne bidra til demoralisering, som egget opp til vold eller bidro til å spre mistillit, forsøkte KGBs å støtte opp om.

Bezmenov hadde jobbet for KGB i India. Offisielt var han pressesekretær ved ambassaden i New Delhi. Han skulle forsøke å rekruttere agenter fra «etablerte konservative medier, rike filmskapere, intellektuelle; kyniske, egosentriske folk som kan lyve mens de ser deg i øynene med et salig åsyn», som han forklarte i et intervju. KGB var mindre interessert i å ha sosialister som ressurspersoner. De foretrakk folk som «manglet moralske prinsipper, som enten var for grådige eller for selvopptatte» til å ha sperrer mot å tjene Sovjets interesser, ifølge Bezmenov.

Når Sovjetunionen hadde utpekt et land som et mål for aktive tiltak, forsøkte KGB først å spre frustrasjon og oppgitthet i befolkningen, deretter forsøkte de å bidra til destabilisering og fremprovosere en krise, før man til slutt skulle forsøke å «normalisere» landet under en formålstjenlig leder. Alternativt kunne en krise gi Sovjet et påskudd til å invadere landet. Bezmenov viste til hendelser i land som Nicaragua, Grenada, Bangladesh og Afghanistan.

Forutsetningen for at aktive tiltak skulle lykkes, var at KGBs lokale ressurspersoner var i stand til å uttrykke seg fritt. De måtte få sine meninger fremmet i publikasjoner. Derfor var også ytringsfrihet og en fri presse avgjørende verktøy i fasen hvor man forsøkte å destabilisere et land. Men personene som hadde vært nyttige aktører for å skape mistro og kaos, slik som aktivister, dissidenter, kulturfolk eller akademikere, hadde man ikke lenger bruk for i normaliseringsfasen, hvor det var om å gjøre å samle landet rundt en ny, pro-sovjetisk leder.

For å skape et sug etter et annet styresystem, eller en lengsel etter en sterk leder som kunne rydde opp, måtte man først skape masse rot. For å destabilisere, trengte man infrastrukturen til frie samfunn. For å normalisere, gikk man tilbake til den autoritære oppskriften for undertrykkelse.

KGB forsøkte å nøre opp under allerede eksisterende konfliktlinjer i blant befolkningen. Hva disse motsetningene gikk ut på, var i grunnen uviktig, sa Bezmenov. Motsetningene var ulike i fra land til land. Noen steder var konfliktene økonomiske, andre steder religiøse. Protestanter mot katolikker, streikende mot arbeidsgivere, politifolk mot minoriteter: Alle aktører som kunne bidra til demoralisering, som egget opp til vold eller bidro til å spre mistillit, forsøkte KGBs å støtte opp om. «Til slutt blir utsynet til din fiende så forskrudd at han ikke lenger ser deg som sin fiende. Han kan se på [angriperens samfunnssystem] som et mulig alternativ til sitt eget.»

Sosiale medier

Hvis russerne i dag skulle ha ønsket å sette i verk aktive tiltak mot et land, hadde de ikke nødvendigvis trengt å utstasjonere operative spioner. De hadde ikke vært nødt til å pine seg gjennom timesvis med lunsjmøter med lokale narsissister for å lokke de til å fremme synspunkter i opinionen på Russlands vegne. Ja, russernes ressurspersoner hadde ikke engang trengt å være ekte mennesker.

I et innlegg på Being Patriotic i april 2016, skrev russerne at folk som ikke respekterte det amerikanske flagget, «burde skytes umiddelbart».

Millioner av kontoer på dagens sosiale medier er automatiserte kontoer, roboter, såkalte «bots». For eksempel anslås det at Donald J. Trump har 18 millioner «bots» som sine følgere, av 42 millioner følgere totalt (twitteraudit.com). Disse robotene kan dirigeres til å følge eller «like» visse personer, innlegg eller emneknagger, og de kan også dirigeres til å sverte de man er uenige med. Vestens sosiale medier er som et stort kommentarfelt. Ingen ting forhindrer utenlandske aktører fra å fjernstyre dagens aktive tiltak fra såkalte trollfarmer i hjemlandet.

Selskaper som Facebook, Twitter og YouTube har opplevd en eksplosiv brukervekst. De har vunnet en unik tilgang til millioner av brukere. Kommersielle og offentlige aktører kan gjennom sosiale medier nå millioner av mennesker gjennom reklame, propaganda, falske kontoer, bots og manipulasjon. Selskapene tar seg godt betalt.

Russlands aktive tiltak fra 2015 til 2017

Rick Stengel jobbet under John Kerry i State Department som undersekretær for Public Diplomacy fra 2013 til 2016. Han ble først oppmerksom på russernes informasjonskampanje rettet mot USA da Russland tok Krimhalvøya og begynte sin krigføring i Øst-Ukraina. Stengel fikk ansvaret for å motarbeide russisk manipulasjon under fjorårets presidentvalgkamp, en oppgave han må ha sies å ha mislykkes med. (Tidligere jobbet Stengel som journalist, og i 2006 intervjuet han faktisk Russlands president Vladimir Putin. Sovjetunionens sammenbrudd hadde vært den største tragedien i det tyvende århundre, sa Putin.)

Stengel skrev om Russlands aktive tiltak i nettavisen Politico:

[Målet] for ‘aktive tiltak’ er større enn bare å påvirke et valg. Tiltakene benytter desinformasjon, propaganda og cyberkrig for å svekke Vesten, spre splittelse i Nato og undergrave Amerikas anseelse i verden. De aksjonene i sosiale medier som akkompagnerte anneksjonen av Krimhalvøya, hadde ikke utelukkende som hensikt å støtte Russlands ståsted, men å så tvil om ethvert forsøk på å forstå hva det var som skjedde. Russisk digital desinformasjon er postmoderne: Det handler mindre om å spre løgner, og mer om å spre følelsen av at det ikke finnes noen sannhet. Til syvende og siste forsøker ‘aktive tiltak’ å undergrave selve konseptet om at det finnes empiriske fakta.

La oss se på noen eksempler på russiske påvirkningsaksjoner på internett under fjorårets presidentvalgkamp som har blitt omtalt i amerikansk presse de siste ukene. Vi kan starte med å se på hvordan russerne anvendte aktive tiltak for å påvirke den amerikanske venstresiden.

(Saken fortsetter under lenken.)

Skrekkens hjelm

Reelle historier om diskriminering mot muslimer ble i 2016 samlet på en Facebook-side kalt United Muslims of America. Men denne siden var verken driftet av amerikanere eller muslimer. Det var et russisk selskap som stod bak. En av videoene som Facebook-siden spredte, var en reell video av et sosialt eksperiment hvor en muslimsk mann med tradisjonelle, vide klær gikk gjennom Union Square og fikk slengt kommentarer etter seg. Videoen ble delt 150 000 ganger, ifølge New York Times.

En annen nettside som russerne opprettet het Blacktivist. De utga seg for å være svarte amerikanere som samlet stoff om politivold mot minoriteter. Følgerne ble oppfordret til å ta loven i egne hender, slik som i dette innlegget: «Svarte folk må gjøre noe. Et øye for et øye. Politiet fortsetter å trakassere og drepe oss uten at det får konsekvenser.» (CNN).

En annen nettkampanje på Facebook kalt BlackMattersUS var drevet av russere. Få dager etter presidentvalget i 2016 fikk denne gruppen samlet seks tusen mennesker til demonstrasjon mot Trump på Manhattan: «Stopp Trump! Stopp rasismen! Bli med på demo på Union Sq. lørdag klokken 12.» Demonstrasjonen ble dekket av Daily News. De som deltok, visste ikke at arrangørene satt på et kontor i Russland.

I juli 2016 var det stor frustrasjon blant svarte amerikanere etter politiskudd i Dallas og Minneapolis. Russere som drev en «amerikansk» Facebook-gruppe, greide å samle folk til en demonstrasjon i Minneapolis, hvor rundt tre hundre mennesker samlet seg til støtte for en mann som hadde blitt skutt av trafikkpolitiet der. Samtidig arrangerte en annen russisk gruppe – Blue Lives Matter – en demonstrasjon til støtte for politiet i Houston.

En russisk konto ved navn LGBT United stod i juni 2016 bak et arrangement til ære for ofrene etter nattklubbskytingen i Orlando. Et par dusin personer møtte opp.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Tiltak mot høyresiden

En amerikansk Facebook-side ved navn Being Patriotic var også styrt av russere. Den skal ha blitt lest av 750 000 brukere. Gruppen oppfordret amerikanere til å si nei til flere flyktninger. I Florida forsøkte russerne å organisere over et dusin demonstrasjoner til støtte for Trump, ifølge en artikkel i The Daily Beast. Disse demonstrasjonene hadde riktignok ikke blitt noen stor suksess. I et innlegg på Being Patriotic i april 2016, skrev russerne at folk som ikke respekterte det amerikanske flagget, «burde skytes umiddelbart».

En Facebook-side ved navn Secured Borders, som utga seg for å være opprettet av konservative amerikanere, var driftet av russere. Denne siden spredte en falsk video som hevdet at Michigan ga muslimske innvandrere rett til å heve trygd for opptil fire koner. I et innlegg fra mars 2017, lenge etter presidentvalget, skrev russerne at den eneste måten å hanskes med farlige, illegale innvandrere var «å drepe dem alle sammen». Facebook-innleggene på Secured Borders og Being Patriotic som oppfordret til vold, ble først omtalt av CNN i oktober. Disse innleggene var for øvrig i strid med Facebooks retningslinjer. Selskapet fjernet dem noen måneder senere.

En annen russisk konto kalt Heart of Texas fikk i mai 2016 samlet folk til demonstrasjon foran et islamsk senter i Houston. Dette var Facebook-gruppen for dem som ønsket at Texas burde forlate De forente stater, en form for aktivt tiltak som også ble brukt under KGB-perioden. (Russiske troll støttet for øvrig også Leave-siden før folkeavstemningen om Brexit i Storbritannia, ifølge CNN. Og russernes foretrukne publisist, Julian Assange, har gjort sitt beste for å fremme katalansk separatisme.)

Innleggene på Facebook-gruppene ble spredt videre av intetanende amerikanere. En video som de russiske nettverkene hjalp med å spre, var for eksempel en video som feilaktig hevdet at Michelle Obama hadde 214 personlige assistenter, alle betalt av skattebetalerne. Den videoen fikk til slutt over én million klikk.

Slike innlegg ble noen ganger spredt «hundrevis av millioner av ganger», ifølge forsker Jonathan Albright ved Columbia University. Under høringene i Kongressen sa Facebook at 126 millioner av deres brukere kan ha sett innlegg og reklamer skapt av én av de russiske trollfabrikkene. Det kan ha vært over hundre slike fabrikker.

Støtten til Trump var bare et delmål i den russiske operasjonen. Den overordnede målsettingen ser ut til å ha vært å undergrave tilliten til myndighetene i USA og demokratiets appell på verdensbasis.

I en grundig gjennomgang i Wall Street Journal mener avisen å ha funnet dekning for at kontoer drevet av russiske troll provoserte frem 22 demonstrasjoner på venstre- og høyresiden i 2016, og at de falske profilene hadde forsøkt å initiere 38 andre.

Forsterket av kringkasting og reklame

Den statsstøttede, russiske nyhetskanalen Russia Today, eller «RT» som den nå kaller seg, har siden 2013 hatt en stor følgerskare på YouTube. Amerikansk etterretning har beskrevet RT som Kremls viktigste internasjonale propagandakilde, en sentral aktør i Russlands informasjonskampanje.

En artikkel i New York Times gjennomgikk hvordan RT systematisk produserte YouTube-innhold til skade for kandidat Hillary Clinton. Kanalen lastet stadig opp nye videoer, på flere språk, iblandet virale videoer for å få flere klikk og lengre engasjeringstid. YouTube svarte med å belønne RT med høyere plassering på søkeresultater og flere anbefalinger. De som klikket seg inn på RTs nyhetsvideoer, endte etter hvert opp med å bli presentert videoer med politisk innhold som Kreml ønsker å fremme. RT brukte dessuten 271 000 dollar på å kjøpe reklameplass på YouTube i 2016. Twitter suspenderte alle reklame fra RT og en annen russisk nyhetskanal, Sputnik, i oktober 2017, da de fant ut at russerne hadde brukt deres plattform til å forsøke å påvirke presidentvalget.

RTs omtale av konfliktene i det amerikanske samfunnet fungerte som en forsterker. De russiske Facebook-gruppene som hisset til demonstrasjoner og vold, kunne bli omtalt på RT. Kanalens innslag ble deretter «resirkulert» tilbake til Facebook, Twitter og YouTube, ofte gjennom kjøpt reklame. Russiske aktører hadde brukt titusener av dollar på politiske annonser som ble spredt på søkesiden til Google, på Gmail, YouTube og DoubleClick-nettverket. I annonsene på Facebook ble både kandidaturene til Donald Trump, Bernie Sanders og Jill Stein fremmet. Andre annonser forsøkte å spre innvandringsmotstand og hat mellom folkegrupper.

Mange av annonsene som russerne la inn på Facebook skal ha vært såkalte «dark ads», skreddersydde politiske reklamer pushet til bestemte segmenter av velgermassen. Slike reklamer dukket opp på Facebook-veggen til folk flest, uten en klart angitt kilde, og uten lenke til en offentlig nettside. Påvirkningsaksjoner av denne typen fikk ikke offentlig oppmerksomhet under presidentvalgkampen med mindre enkeltpersoner tok skjermbilder av sin egen konto for å slå alarm.

Støtten til Trump var bare et delmål i den russiske operasjonen. Den overordnede målsettingen ser ut til å ha vært å undergrave tilliten til myndighetene i USA og demokratiets appell på verdensbasis.

Det var dette Trump-medarbeideren i Steeles rapport fryktet.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden