SPALTIST

Pride-paraden i Oslo 2018.
Pride-paraden i Oslo 2018.

Problemet med Prides kulturelle hegemoni

Det må være lov å ikke ta del i feiringen, å ha et konservativt syn på kjønn og seksualitet, og å stille seg kritisk til at Pride tas inn i skolen og retter seg mot barn.

Publisert Sist oppdatert

Det er juni og «Pride month». Etter to år med pandemi er det igjen klart for gatefest og parade. Årets feiring har en ekstra klangbunn, ettersom det er 50 år siden avkriminaliseringen av homofili. Dette er verdt en feiring, ingen ønsker seg tilbake til et samfunn der homofili er forbudt, slik det fortsatt er i en del land utenfor Vesten.

Som biblioteksjef har jeg tatt del i markeringen av «skeivt kulturår». Det er ikke vanskelig å erkjenne uretten homofile har vært utsatt for gjennom historien, og fortsatt opplever i enkelte minoritetsmiljøer. Likevel klarer jeg ikke å la meg rive med i feiringen av Pride. Kanskje er jeg bare en fordomsfull festbrems, men la meg forklare hvorfor Pride vekker motstand i meg.

Umiddelbart er det lett å la seg irritere over dydsposeringen, den moralske selvtilfredsheten og kommersialiseringen som følger i kjølvannet av Pride. Men en seriøs kritikk må trenge dypere inn i materien ved å analysere Pride som et kulturelt fenomen og de ideologiske forutsetningene som utgjør fundamentet for feiringen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS