Spaltist

Det har aldri vært bedre å være barn enn nå – også med eggdonasjon

Det har mest sannsynlig aldri vært bedre å være et norsk barn, uavhengig av om man vokser opp med genetiske eller ikke-genetiske foreldre, skriver Mats A. Kirkebirkeland.

Bilde: Pixabay / CC0

Et forsøk på å svare på de «konservatives» argumenter mot eggdonasjon.

I et innlegg i Minerva 15.februar hevder Civita-kollega Lars Kolbeinstveit at tilhengere av å tillate eggdonasjon ikke tar motstanderne av eggdonasjon seriøst. Dette går blant annet utover Dagbladet-kommentator Ola Magnussen Rydje, som i en kommentar i Dagbladet 12.februar mener at motstanderne er «fryktelig konservative», og Eirin Eikefjord, kommentator i Bergens Tidende, som hevder at «morsmyter fortrenger prinsipper».

Jeg skal gi Kolbeinstveit litt rett i at enkelte av tilhengerne av eggdonasjon kanskje ikke alltid forstår hvor vanskelig verdispørsmål er for mange, uten at jeg nødvendigvis da peker på Rydje og Eikefjord som eksempler på slike. Noen på det man for enkelthets skyld kan kalle den «liberale» siden, har også – til tider – en litt for svak argumentasjon for å tillate eggdonasjon.

På Høyres landsmøte i fjor, hvor jeg deltok som delegat, valgte for eksempel en delegat å trekke frem et tvillingpar som ble til ved hjelp av eggdonasjon, og som kunne fortelle at dette ikke hadde påvirket deres oppvekst eller forhold til foreldrene. De mente derfor at eggdonasjon burde tillates.

At noen som eksisterer på grunn av nye teknologiske muligheter, er positive til å tillate den samme teknologien som har gitt dem liv, er ganske selvsagt. Det blir likevel for enkelt å trekke frem de nevnte tvillingene som en form for trumfkort i debatten.

Det er også påfallende at mange på den «liberale» siden som selv er oppvokst med å kjenne sitt biologiske opphav, uanfektet postulerer at biologisk og genetisk opphav ikke er relevant for foreldre-barn-relasjonen, slik denne delegaten på Høyres landsmøte gjorde.

Teknologi har alltid forandret den menneskelige biologien og kulturen.

Og jeg kan forstå frustrasjonen den «konservative» siden kan oppleve, når «de liberale» ikke vektlegger menneskets biologiske historie eller kulturelle og sosiale forståelse av hvem mor er, i like stor grad som dem selv. Det er et gyldig argument at når eggdonasjon skaper et skille mellom den biologiske og genetiske moren, er dette et historisk brudd med menneskets mange hundretusen år lange historie. Eller som KrFs Olaug Bollestad skrev i Aftenbladet i fjor:

«Å åpne for dette vil bryte med et viktig biologisk prinsipp, nemlig at den som føder, er mor til barnet.»

Teknologisk utvikling er menneskets natur

Dette prinsippbruddet fortjener selvfølgelig en vektlegging i diskusjonen om hvorvidt man skal tillate eggdonasjon eller ikke. Men det betyr ikke uten videre at dette historiske bruddet er alvorlig eller tungtveiende nok til ikke å tillate eggdonasjon.

Mennesket har alltid tatt i bruk teknologi som har hatt en direkte eller indirekte effekt på utviklingen av mennesket som biologisk art.

Fangstredskaper og «temming av ilden» muliggjorde et kjøttrikt kosthold, som igjen gjorde at vi utviklet en mye større hjernekapasitet enn våre arts-søsken. Det var en stor bioteknologisk endring, kunne man si, men det hadde ikke vært riktig å forby ild av den grunn.

En større hjernekapasitet muliggjorde språk og samarbeid – utover egen blodsslekt – som bidro til utvikling av større og mer avanserte menneskesamfunn. Mer avanserte samfunn skapte igjen avanserte kulturer og institusjoner, som blant annet muliggjorde den industrielle revolusjonen. Fra den industrielle revolusjonen fikk vi velstand og medisin som ga enorme reduksjoner i barne- og mødredødelighet. Fra den moderne medisin har vi nå muliggjort at infertile kvinner kan føde barn som ikke har den fødende mors genetiske opphav.

Dette er naturligvis en forenklet fremstilling, men poenget er at teknologi alltid har forandret den menneskelige biologien og kulturen. Tidligere biologiske og kulturelle prinsipper er blitt brutt som følge av teknologisk utvikling. Forskjellen på da og nå er at teknologien er blitt såpass avansert at man ikke kan bare gjøre store bioteknologiske sprang på kort tid; mennesket kan også ta full kontroll på egen evolusjonsprosess. Det er det som er det virkelige historiske prinsippbruddet.

Slike perspektiver krever naturligvis en mye større varsomhet ved bruk av teknologi – spesielt når det kommer til utvikling av teknologi som muliggjør direkte inngrep i menneskets DNA. Men et barn som kommer til verden ved hjelp av eggdonasjon, har et DNA som er skapt gjennom naturlig evolusjon, ikke menneskestyrt evolusjon. Det faller derfor utenfor denne kategorien. Eggdonasjon er etter min mening derfor heller et nytt teknologisk verktøy – i en lang rekke – som mennesket alltid har tatt i bruk for å forbedre våre liv her og nå.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Skal tilhengerne av eggdonasjon vinne frem, bør de ta motstanderne seriøst

Den svakeste part

Men hovedargumentet mot å tillate eggdonasjon fra «de konservative», slik jeg også leser Kolbeinstveit, er hensynet til den svakeste part, altså barnet, og dets rett til å vokse opp og kjenne sitt genetiske opphav.

Genetisk opphav er viktig for å forstå hvem du er og hvor du kommer fra. «Tore på sporet»-argumentasjonen til Kolbeinstveit er definitivt et gyldig argument. Det er også liten tvil om at barn som vokser opp med to biologiske foreldre, statistisk sett gjør det bedre enn barn av aleneforeldre. Men hvor avgjørende er det at dine foreldre også er din genetiske mor eller far?

En vanlig hypotese blant evolusjonsbiologer er at man behandler barn som ikke er ens biologiske avkom, annerledes – i negativ forstand – enn «egne» barn. Forskningen som tar for seg den psykososiale utviklingen blant barn som er unnfanget med eggdonasjon, er for begrenset til å trekke sikre konklusjoner. Likevel finner de studiene som eksisterer, få eller ingen forskjeller mellom barn født ved eggdonasjon og andre barn når det gjelder psykososial utvikling og relasjonsforhold til mor og far (side 4-5).

En meta-studie av 64 artikler på den mentale helsen til adopterte barn viser riktignok at adopterte barn oftere har atferdsproblemer – men denne effekten er svært liten. Andre studier viser at adopterte barn og fosterbarn ligger på samme nivå som biologiske barn, dersom man trekker ut et lite antall «problem-caser». Forskning peker også mot tidlig mor-barn-relasjon, snarere enn genetikk, som den avgjørende faktoren for hvordan det går med de adopterte barna senere i livet.

Spørsmål om å tillate surrogati vil nok komme dersom man tillater eggdonasjon.

Og selv om forskning skulle vise at barn med ikke-genetiske foreldre skulle ha en liten økt risiko for negativ helse, er ikke dette tilstrekkelig til at storsamfunnet ikke skal tillate eggdonasjon. Staten styrer ikke hvem som blir født etter sannsynlighet for at det går dem bra i livet. Det samme bør selvfølgelig gjelde for barn født ved hjelp av eggdonasjon.

I debatten kan det også synes som om mange på den «konservative» siden, mener at den «liberale» siden ikke vektlegger barnets rettigheter, men kun ser på eggdonasjon som et likestillingsspørsmål.

Det er riktig at eggdonasjon og sæddonasjon er ulikt. Den viktigste forskjellen er det genetiske og biologiske mor-prinsippet. Riktignok krever eggdonasjon et større inngrep enn ved donering av sæd, noe som kan skape lavere tilbud av egg og større rom for «press». Slikt press er imidlertid sannsynligvis en marginal problemstilling i Norge, og det bør være mulig å regulere eggdonasjon på en måte som minimerer risikoen for dette. Helserisikoen er uansett veldig lav.

Også liberale er opptatt av barns rettigheter

Og også mange på den «liberale» siden er opptatt av barnets rettigheter. Forslaget som blir diskutert, gir barnet som ble til ved eggdonasjon, rett til å kjenne sitt biologiske opphav ved fylte 18 år (noen mener 16 år). Dette er samme rettigheter som barn av sæddonorer har i dag.

Dersom rettigheten til å vite sitt biologiske opphav i voksen alder ikke er tilstrekkelig, bør motstanderne av eggdonasjon være konsistente, ved også å gå inn for å reversere det offentlige tilbudet om sæddonasjon.

Å ha rett til å vite om sitt biologiske opphav ved fylte 18 eller 16 år er etter min mening en god nok ivaretagelse av dette hensynet til at man kan tillate denne teknologien.

En mulighet som ytterligere kan øke sannsynligheten for at disse barna får et godt liv, kan for eksempel være å ha kriterier som økonomi, helse og så videre – en lignende prosess som adoptivforeldre må igjennom – som et ekstra sikkerhetsmoment.

Dette er ikke et særlig liberalt standpunkt, all den tid storsamfunnet da har kriterier for hvem som er «egnede» foreldre eller ikke Men dersom staten skal tilby eggdonasjon som en del av det offentlige helsevesenet, har staten også et ansvar for å sikre rettighetene til barnet. Slik sett er jeg mer skeptisk til offentlig finansiert assistert befruktning til enslige, uten at jeg nødvendigvis er imot assistert befruktning av enslige av den grunn.

Et siste argument mot eggdonasjon handler ikke om eggdonasjon i seg selv, men hvor det kan lede. Både Olaug Bollestad (KrF) og Kjersti Toppe (Sp) har brukt slike  «slippery slope»-argumenter; at det å tillate eggdonasjon kun er et skritt på veien til surrogati, til kommersialisering av egg og sperm og til embryoadopsjon (eller kjøp og salg av mennesker, ifølge Toppe).

Argumentet er gyldig, men kan misbrukes. Spørsmål om å tillate surrogati vil nok komme dersom man tillater eggdonasjon. Eggdonasjon og surrogati er prinsipielt likt, bare snudd rundt. Og der retten til å kjenne sitt genetiske opphav er det mest tungtveiende argumentet mot eggdonasjon, forsvinner dette argumentet ved surrogati.

Men å vise til for eksempel embryoadopsjon – som knapt har blitt diskutert i den norske offentligheten – er å trekke «slippery slope» for langt.. Det samme kan sies om faren for kommersialisering: Når man knapt ønsker å tillate at private barnehager og sykehjem skal ha profitt, er profitt på kjøp og salg av egg, sæd og surrogati langt unna en norsk virkelighet.

Ansvaret bør overlates familien

I et liberalt samfunn bør man ha som utgangspunkt at individer selv vet hva som er best for eget liv. Det kan være at de vil gjøre valg som man aldri selv ville gjort, men også valg som rent normativt er gale valg. I et liberalt samfunn bør man likevel som utgangspunkt legge bevisbyrden på de som ikke vil tillate en handling. I spørsmål om bioteknologi og mange andre verdispørsmål er dette prinsippet ofte snudd på hodet.

Friheten bør i utgangspunktet strekke seg helt til der andres grunnleggende rettigheter krenkes eller skadepotensialet for samfunnet eller individet er såpass alvorlig at handlingen kan ha store negative eksternaliteter.

Spørsmålet blir da om å tillate eggdonasjon er tilstrekkelig alvorlig til falle inn under noen av disse kategoriene, slik at staten må gripe inn med vold gjennom et forbud?

Det har mest sannsynlig aldri vært bedre å være et norsk barn, uavhengig av om man vokser opp med genetiske eller ikke-genetiske foreldre.

Hvis retten til å kjenne sitt genetiske opphav kan ivaretas og forskning viser at barn som vokser opp med ikke-biologiske foreldre, ikke nødvendigvis har økt risiko for uheldige konsekvenser, kan jeg ikke se at det foreliggertungtveiende nok grunner til at staten skal gripe inn mot eggdonasjon ved et forbud.

Det finnes åpenbart sterke argumenter både for og mot donasjon, og i slike situasjoner er det ikke mulig å finne gode kompromisser, utover for eksempel kravet om kjent donor. Da bør ansvaret overlates til hver enkelt familie, mens dilemmaene diskuteres i offentligheten slik at familiene er mest mulig opplyste.

Fortsatt mamma

Et siste argument for eggdonasjon kan mer være et bredt svar på kulturpessismismen som ligger i «slippery slope»-argumentene mot: Det er rett at synet på foreldre og barn har endret seg mye over tid. Men ikke bare har de valgte relasjonene (vennskap) blitt viktigere enn før; foreldre-barn-relasjonen er også blitt mye sterkere bare de siste 20-30 årene. Et barn som vokser med en ikke-genetisk mor eller far i dag, vil med all sannsynlighet ha en bedre relasjon til foreldrene enn barn som vokste opp med biologiske foreldre for  bare en eller to generasjoner siden. I tillegg må vi ta i betraktning økt velstandsnivå, endrede normer rundt barneoppdragelse og utviklingen av institusjoner i samfunnet som i mye større grad ivaretar rettighetene til barn.

Det har mest sannsynlig aldri vært bedre å være et norsk barn, uavhengig av om man vokser opp med genetiske eller ikke-genetiske foreldre.

Ja, ny teknologi påvirker  nye familiekonstruksjoner. Slik jeg ser det, er dette en fortsettelse av en eldgammel tradisjon for samspillet mellom ny teknologi og organisering av menneskelige samfunn. For eksempel i tilfeller hvor biologisk mor ikke er genetisk mor.

Hun er fortsatt mamma.

Les også Ida Lindtveits kritikk av Høyres standpunkt:

Stortinget vil løsrive barn fra det forpliktende samlivet

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden