Kommentar

Alene i sentrum

Regjeringsdeltakelsen kan utradere Venstre og KrF. Da står Trygve Slagsvold Vedum igjen alene i sentrum.

Bilde: Senterpartiet / CC BY 2.0

Senterpartiet drar nytte av andres problemer og fosser frem på meningsmålingene. De spiser også godt av regjeringspartienes velgergrunnlag, og gjør dermed gjenvalg for Solberg svært vanskelig.

Norstats meningsmåling offentliggjort av NRK i går og Aftenposten i dagens avis gir Senterpartiet rekordhøye 16,9 prosent dersom det hadde vært stortingsvalg i dag. Det er en promille over partiets klart beste valg, i 1993 under EU-striden.

Det ligger an til at partiet går mot sitt beste kommunevalg noen sinne, der 11,6 foreløpig er høydepunktet. Senterpartiet pleier i tillegg å være undervurdert i målingene, særlig til kommunevalget.

AP lekker

Flest velgere kommer det fra Arbeiderpartiet. Det er ikke så rart, siden det partiet sliter både med intern uro og en uklar profil.

Etter en fryktelig start på 2018 hadde oppslutningen etter hvert karret seg over det riktignok dårlige valget i 2017, men så slo det tohodede trollet Giske/VG til igjen, og oppslutningen pekte nedover igjen.

Den positive tolkningen for AP er at det finnes en stor gruppe velgere som partiet kan gjenvinne, dersom de får orden i eget hus. Men APs ledelsesproblem handler ikke bare om Giskes manglende selvkontroll, men at Støre har for liten autoritet til å peke ut en stø kurs. Dermed blir partiet i overkant opptatt av arvefølgen, og striden mellom Tajik og Giske.

AP manglet et klart budskap i valgkampen i 2017, utover at de ville erstatte Erna, og hadde ikke klart sakseierskap til noe som helst. Budskapet er ikke blitt tydeligere senere. Partiet står i en mellomposisjon i alt som har med EU, distriktspolitikk og sentralisering å gjøre. Det gir en enorm åpning for Senterpartiet. AP er i tillegg splittet i viktige saker som innvandring og klima/miljø.

Regjeringspartiene lekker

Senterpartiet nyter også godt av styringsslitasje i Høyre og Frp. Partiet er ikke tydelig innvandringsliberalt og har en nasjonalkonservativ profil som appellerer til mange skuffede Frp-velgere. I det siste har Senterpartiet også appellert til Frp-velgernes skepsis til for sterk miljøpolitikk. Dette er noe som Tesla- og elsykkel-kjørerne i Oslo plager distriktene med, og Senterpartiet markerer seg derfor mot høyere bensinavgifter, mot vindmøller og mot ulv.

Senterpartiet opplever for tiden nærmest perfekte vekstvilkår.

Derfor kommer det også en god slump velgere fra Frp. Målingene tyder også på en betydelig overgang fra Høyre, uten at det her er like klart hvorfor dette skjer. Men ikke alle Høyre-velgere er for kommunesammenslåing der de bor, og kan føle at politireformen ikke har gitt de lovede resultater.

Til slutt er det åpenbart at SP tar en god del KrF-velgere fra den fløyen som tapte kampen om retningsvalget. Senterpartiet var på forhånd partiet som lå KrF nærmest, og Hareide snakket veldig pent om dem i prosessen. Da er det ikke merkelig at mange velgere nå melder overgang.

For Venstre ser det ikke ut til å være netttovandringer av betydning. Men samlet er den betydelige overgangen fra regjeringspartiene veldig viktig, og viktigere enn overgangen fra Arbeiderpartiet. Lekkasje til SP gjør det langt mindre sannsynlig at Solberg-regjeringen blir gjenvalgt.

Konfliktene under teppet

Senterpartiet er for tiden ganske fritt for åpen uenighet og uro. Slik er det gjerne når ting går bra og oppslutningen bare går en vei. Men under ligger det betydelig konflikter. På landsmøtet kom uenigheten om miljøprofilen til overflaten.

Den store underliggende konflikten er det evige dilemmaet for et sentrumsparti – skal det knytte seg varig til den ene siden, eller ha åpning for å velge noe annet?

I lokalpolitikken samarbeider Senterpartiet ganske mange steder med Høyre. På små steder er det få klare høyre-venstre-konflikter. Handlingsrommet oppfattes som lite, og det meste dreier seg om å finne pragmatiske løsninger.

I rikspolitikken har Senterpartiet nå lenge samarbeidet til venstre, og det er ingen tegn til at dette vil endre seg før 2021. Men det står ikke i noen lov at dette må vare til evig tid.

Stortingsvalget kan sette i gang nye prosesser. Selv om mye kan endre seg før høsten 2021, og valgresultatet bli ganske annerledes enn det nå ser ut til, tillater jeg meg noen spekulasjoner.

Bremsekloss i sentrum

SP får tilførsel av mange velgere fra høyresiden. Få av dem ønsker noen radikal venstrekurs. Og skulle Venstre og KrF rett og slett forsvinne som stortingspartier, og SP stå igjen som det eneste sentrumspartiet, kan det tilsi en justering i retning sentrum for å holde på disse velgerne. Det betyr i praksis i retning høyre fra der partiet i dag står. Dersom FrP fortsetter å krympe, kan et samarbeid til høyre dessuten fremstå som mindre avskrekkende.

Dernest ligger det an til at Senterpartiet blir en langt tyngre del av regjeringen etter 2021 enn i 2005-13, mens SV forblir lite. I en slik situasjon vil SPs naturlige rolle være å bremse de radikale forslagene fra et SV som er presset av Rødt. Særlig gjelder det dersom en ny regjering blir avhengig av ett eller begge av Rødt og MDG, som begge vil dra politikken langt unna det Sp står for.

Senterpartiet vil legge vekt på gjennomslag for sine viktige distriktssaker, men ellers ikke gå for noen tydelig venstrekurs. Her er det grunnlag for mye strid internt i regjeringen (eller med Stortinget, dersom SV skulle velge å være utenfor).

Senterpartiet opplever for tiden nærmest perfekte vekstvilkår. Det vil ikke vare evig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden