NYHET

Tysklands ambassadør til Norge, Alfred Grannas, mener en lærdom av koronakrisen er at vi i et lengre perspektiv i større grad må være i stand til å klare oss selv.
Tysklands ambassadør til Norge, Alfred Grannas, mener en lærdom av koronakrisen er at vi i et lengre perspektiv i større grad må være i stand til å klare oss selv.

– Tyskland har sendt tonnevis av materiell til Italia uten å lage et stort pr-opplegg om dette

Den tyske ambassadøren til Norge snakker med Minerva om Tysklands håndtering av koronakrisen, Kinas fremvekst og europeisk samhold.

Publisert Sist oppdatert

Idet Europa har blitt et episenter for koronaepidemien, synes hovedlinjen i håndteringen av krisen å ha vært nasjonal alenegang.

I noen tilfeller har EU-land til og med blokkert og konfiskert forsendelser av livsviktig utstyr til andre land. Samtidig som det har vært pinlig stille fra EU, har Kina vært raskt på banen med tilbud om medisinsk bistand og materiell.

Ett unntak i dette nye Europa, der gamle festtaler om solidaritet plutselig synes å ha gått i glemmeboka, er Tyskland, som både har sendt medisinsk utstyr til – og tatt imot, akuttpasienter fra Italia og Frankrike, som hittil har vært hardest rammet av krisen.

Vi har snakket med Tysklands ambassadør i Oslo, Alfred Grannas, om hva han tenker om veien videre for et Europa i det som ligger an til å bli den dypeste krisen på kontinentet siden andre verdenskrig.

Tysk respons

– Vi har allerede hentet ut nesten 200 akuttpasienter fra Italia og Frankrike med spesialutrustede militærfly som egentlig i seg selv er små intensivsykehus, og vi har fortsatt plass til flere.

Om vi tidligere har latt oss imponere av Tysklands respons på koronakrisen, så blir vi ikke mindre imponerte idet den tyske ambassadøren, riktignok med en lavmælt tone, forteller om bistanden de har gitt til sine hardest rammede naboer på kontinentet.

– Tyskerne forventer at de får det beste av helsetjenester, er den enkle forklaringen fra ambassadøren på hvordan Tyskland har kunnet være såpass godt forberedt på en krisesituasjon som denne, og at landet har klart å holde koronadødsfallene på et imponerende lavt nivå.

– Vi har jo også våre hotspots, forklarer han videre. Og selv med en smittespredningsrate nå nede på mellom 1.2-1.4 (i motsetning til våre 0.7), understreker ambassadøren at det er for tidlig å senke skuldrene over de fortsatt – relativt sett – lave dødstallene.

Ambassadøren understreker dessuten at den første smittebølgen i Tyskland, i likhet med i Norge, i hovedsak var av unge og friske skiturister. Og at det kan ha gitt en lite representativ dødsrate.

Tysk motstand mot et koronafond

Da forbundskansler Angela Merkel nylig ble applaudert i Financial Times for sin tilnærming til koronakrisen på hjemmebane, ble hun samtidig løftet frem som den lederen Europa behøver i møte med den verste krisen i fredstid på kontinentet.

Bildet ambassadøren gir av hjelpen levner liten tvil om at Tyskland, i motsetning til mange andre, tar sitt ansvar overfor sine EU-allierte på dypeste alvor.

Derfor er det mange som har blitt overrasket over at det nettopp er Tyskland, og Merkel, som sammen med sin kollega i Nederland, Mark Rutte, stod i front for motstanden, da de kriserammede Italia og Frankrike bad om å opprette et såkalt koronafond (coronavirus bonds) for å gjøre EU bedre rustet til felles å svare på de økonomiske utfordringene av krisen.

Tonen i den virtuelle EU-konferansen som ble avholdt om temaet forrige uke skal ha vært opphetet. I etterkant av møtet gikk Spanias statsminister Pedro Sánchez så langt som å si at man, ved å unnlate å møte krisen med en felles, kraftig og effektiv respons, vil kunne risikere hele det europeiske prosjektet.

Han advarte videre mot å gjenta «..De samme feilgrepene som ble gjort under finanskrisen i 2008 – som sådde frøene for misnøye og splittelse med det europeiske prosjektet». Diskusjonene har fortsatt, og landene ble sist torsdag enige om en låneordning som ikke omfatter utstedelse av den typen fond som Italia og Frankrike etterspurte.

– Hva ligger bak den tyske motstanden mot et slikt koronafond?

– Utgangspunktet er at vi trenger et solidarisk Europa. Det er ikke bare snakk om å være solidarisk for å være hyggelig, men også av egeninteresse. Og det er viktig at vi alle kommer godt ut av det sammen.

Det ambassadøren viser til er at avhengigheten EU-landene imellom på mange måter er gjensidig. Europeiske land utgjør tross alt blant annet en stor andel av markedet for tysk næringsliv.

– Når det kommer til koronabonds, vet imidlertid også de som krever det at dette ikke kan gjøres raskt.

– Det er snakk om en helt ny struktur som må settes opp. Man må i så fall endre på EU-traktater og grunnlover i flere land, forklarer han.

Grannas viser til at det blant annet gjelder i Tyskland, og at tidligere redningspakker i EU har blitt vurdert av den tyske grunnlovsdomstolen til å være helt på kanten av landets forfatning.

Og at dette gjør at Tyskland i stedet har foreslått en koordinert felles respons fra EU i form av en utvidelse av støtteordninger gjennom allerede eksisterende mekanismer, som ESM, som lar EU-kommisjonen utstede midler garantert av medlemsland til en rekke tiltak.

– Det innebærer for eksempel 100 milliarder euro til et permitteringssystem etter en særskilt tysk modell (Kurzarbeit), som gjør at folk ikke blir arbeidsledige og slik faller helt ut av arbeidslivet, samt støtteordninger til små og mellomstore bedrifter.

– I praksis gir det til sammen over 500 milliarder euro som man kan bruke umiddelbart. Dette er noe man kan gjøre for å støtte land nå, når det er lav økonomisk aktivitet slik at man holder landene gående gjennom krisen.

– Vi er solidariske og ønsker å gjøre det vi kan nå. På et senere tidspunkt trenger vi også et stimuliprogram i tillegg. Opprettelsen av et koronafond vil ifølge flere økonomer kunne være økonomisk hensiktsmessig.

– Men hvordan man eventuelt gjør det, og innretningen må man diskutere videre. Det er ikke umulig, men det tar tid. Og det vet også de som krever et slikt fond veldig godt.

Nord-sør-skille?

I diskusjonen om et slikt koronafond ser man tydelige konturer av et Europa som er delt mellom nord og sør. Det synes å følge et skille vi har sett tidligere, mellom gjeldstyngede land i sør og et nord med mer balanse i budsjettene.

I 2015 var det da også Merkel og Tyskland som ledet an i EUs krisepakker til et gjeldstynget Hellas. Store forskjeller i smitte- og dødsrater fremhever også bildet av et Europa med store kulturelle forskjeller – i dette tilfellet med tanke på familiestrukturer og hvor tett på hverandre folk lever.

– Tyder ikke bare dette på at vi europeere er altfor ulike til å måtte ta ansvar for hverandre? Og at grensen for europeisk solidaritet er i ferd med å nås, selv for tyskere?

– Tvert imot. Vi skal være glade for at vi har et stort mangfold i Europa. Vi kommer fra forskjellige fiskale tradisjoner og med ulike tilnærminger til politiske prosesser. Det har alltid vært diskusjoner innad i EU.

– Men nå er ikke tiden for å diskutere hva man burde ha gjort, eller om ting som har vært. Det er ingen som har skyld i denne krisen, og vi må prøve å komme oss ut av dette sammen. Det vi behøver nå er kompromisser.

– Så når vi nå ser et tilsynelatende handlingslammet EU, så er det altså ikke slik at vi samtidig står overfor en union som knaker i sammenføyningene?

– Nei. Jeg vil beskrive det litt annerledes. Jeg har jobbet i mange år med krisehåndtering, og i alle kriser er det vanlig med en kaosfase de første dagene. Det er heller ikke så overraskende at land, på instinkt, handler alene i begynnelsen av en slik krise som vi står ovenfor nå.

– Men i de neste fasene vi går inn i kan vi løse ting i fellesskap. Nyhetsoverskriftene hittil beskriver bare krisen i de første dagene.

Grannas viser til at det er en rekke initiativer på gang for å koordinere den europeiske responsen til krisen. Det gjelder blant annet en felles innkjøpsordning for medisinsk utstyr.

– Jeg er glad for at også Norge er med på dette. Det gir oss alle større handelsmessig muskelkraft, legger ambassadøren til.

Europa mot Kina?

De bredere trendene i senere år, har vært fremveksten av nasjonalisme og politisk populisme. En trend som forøvrig også har vært gjeldende hos vår nærmeste allierte USA, og som har bidratt til å gjøre det transatlantiske forholdet mer uforutsigbart. Og ikke minst fremveksten av Kina, en utvikling som det ikke synes å ha vært en enhetlig europeisk respons på.

Disse trendene har til felles at de, på ulike vis, synes å utfordre det europeiske fellesskapet, som det har vært, og som man har ønsket at det skal utvikle seg.

– Hvordan tenker du at koronakrisen kan spille inn på disse trendene?

– Når det kommer til fremveksten av nasjonalisme og populisme, synes det å være en litt ulik reaksjon på krisen: Selv om det er vanskelig å si hvordan dette blir på lengre sikt, går høyrepopulismen nå tilbake på meningsmålingene i Tyskland. Dette varierer nok fra land til land, og det kan nok også slå begge veier.

– Det viktigste her handler nok om hvorvidt tilliten til de institusjoner vi har øker eller ikke i håndteringen av koronakrisen, legger Grannas til.

Når det kommer til Kina så sier den tyske ambassadøren at han tror den synligheten Kina hittil har hatt i krisen i stor grad handler om at landet har svært effektive propagandainstrumenter, og at bistanden som har kommet også gjøres for politiske formål.

– Tyskland har sendt tonnevis av materiell til Italia uten å lage et stort pr-opplegg om dette. Her står klart solidaritet i sentrum og ikke noe annet.

Grannas vil imidlertid heller ikke trekke noen endelige konklusjoner om hvorvidt krisen blir samlende eller splittende for Europa overfor Kina.

Det krisen imidlertid har vist er hvor avhengig Europa har blitt av Kina, i dette tilfellet når det kommer til smittevernutstyr og medisiner.

Det mener ambassadøren vekker spørsmål om hvordan man skal tenke om beredskap i tiden fremover.

– Vi har sett gjennom økonomiske briller, og organisert ting på en så kostnadseffektiv måte som mulig. Jeg tror det kan være en lærdom av krisen, at disse leverandørkjedene er for sårbare på viktige områder.

– Men når vi snakker om selvforsyning av samfunnskritiske varer, så må man snakke om en europeisk, og ikke nasjonal selvforsyningsgrad, understreker han.

– Med hensyn til det transatlantiske partnerskapet så vil det bestå, og vi vil holde sammen. Vi står tross alt nærmest USA når det kommer til felles verdier, i forhold til mange andre deler av verden.

– Men en lærdom er likevel at man kan ikke organisere seg slik at man er totalt avhengig av noen – heller ikke en partner som USA. I et lengre perspektiv må vi i større grad være i stand til å klare oss selv, avslutter han.