Redaksjonen blogger

Alle penger lukter

Norske kunstnere synes det er moralsk problematisk å ta imot penger fra Statoil. De vil øyensynlig at pengene skal vaskes rene hos staten først.

Norske kunstnere synes det er moralsk problematisk å ta imot penger fra Statoil. De vil øyensynlig at pengene skal vaskes rene hos staten først.

Mandag fikk kammerorkesteret Ensemble Allegria Statoil-stipendet på en million kroner. Selskapet tar dermed rollen som mesén i et land der det er lite av slikt, og blander den selvsagt i så stor grad som mulig med markedsføring. Dermed er den rituelle diskusjonen blant norske kunstnere om denne type sponsing i gang igjen.

Norske kunstnere er splittet. Kråkesølv, som var nominert til stipendet i 2010, trakk seg. Petter Unstad sier på vegne av gruppen at ”det er ganske skitne pengar. Oljetilsmussa pengar. Det er ikkje pengar vi vil ha.” I år gikk Synne Øverland ut av gruppen Team Me, fordi gruppen ikke ville trekke seg fra nominasjonen. Andre kunstnere, som pianist Christian Ihle Hadland, ser ingen problemer med slik finansiering, og legger til at han er positiv til oljeutvinning.

Finansiering av kultur er en vrien sak. Ulike finansieringsmodeller kommer med ulike styrker og svakheter. Det har lenge vært slik at altfor mange i kultur-Norge helt urimelig oppfatter private penger som mer skitne og mer problematiske enn statlige penger. Det samme synet bidro til i hvert fall deler av kritikken mot Christian Ringnes’ skulpturpark.

Men i dette tilfellet blir det noe ekstra absurd over det hele: Den unikt sterke statlige kultursatsingen i Norge, i en tid der andre land tvinges til å kutte kulturbudsjetter, ville aldri vært mulig uten vår oljedrevne økonomi. Nær en tredjedel av statens inntekter i 2012 – mer enn 400 milliarder kroner – kommer fra petroleumsvirksomhet. Det meste av dette havner i oljefondet, men 111 milliarder kroner ble brukt til å dekke statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd. Statoil er den desidert største operatøren på norsk sokkel. Dertil kommer statens utbytte fra Statoil, som i 2011 utgjorde nesten 14 milliarder. For ikke å snakke om det faktum, altså, at om man mener Statoil er en umoralsk og uverdig sponsor, kan det være greit å huske på at majoritetseieren av denne umoralske og uverdige sponsoren er nettopp staten. Med ansvar for oljesand og hele sulamitten.

Jeg har ikke noe behov for å hevde at det ikke finnes noen problemer med sponsing fra næringsliv generelt eller Statoil spesielt. Poenget er snarere at rene penger, ut i fra en slik tanke som Kråkesølv synes å legge til grunn, neppe finnes. Fra før av har da også for mange norske kunstnere vært for skeptiske til publikum, kanskje ikke enkeltvis, men når det kollektivt antar egenskapen ”markedet”. For markedet verdsetter ikke alltid kunstnerisk verdi, og er ikke villig til å betale for det kunstneren selv føler er verdifullt. Og joda, det finnes selvsagt problemer fra et kulturpolitisk ståsted om alt skulle være avhengig av markedet eller sponsing, uten at det synes som noen overhengende fare i norsk kulturliv idag. Diskusjoner som de vi regelmessig ser i kjølvannet av Statoil-prisen gjør det i hvert fall ikke voldsomt mye mer attraktivt å bli mesén i Norge idag. Det er trist.

Slik sett er norske kunstnere litt som de minst konstruktive klimaaktivistene: De vil gjerne ha penger, slike klimaaktivistene vil ha ren energi. Ikke bare vil de ha penger, men det er kulturpolitisk skandale om det ikke alltid blir mer og mer av dem. Samtidig er det noe i veien med nesten alle pengene, slik de minst konstruktive klimaaktivistene ikke vil ha vindkraft på grunn av fuglefjell, ikke vannkraft av hensyn til vassdragene og ikke atomkraft på grunn av lagringsproblemer.

Foreløbig har kunstnerne falt tilbake på staten som den gode giver. Men det siste året er det endelig blitt noe mer oppmerksomhet om problematiske sider og problematiske bindinger ved statlige penger til kultur. Kulturredaktør Kristian Meisingset intervjuet teatersjef Terje Lyngstad om dette for Minerva. Og det er altså før vi tenker på at staten altså både eier Statoil og velges av et slags velgermarked. Jo skitnere kunstnere synes andre penger er, jo mer avhengig vil de være nettopp av staten, og jo mer problematisk vil de statlige pengene være.

Kunstnere bør lære en omvendt lekse fra keiser Vespasian, som er berømt for utsagnet ”pecunia non olet” – ”penger lukter ikke” – da han ble kritisert for å tjene penger på offentlige urinaler. Poenget er ikke så mye at penger ikke lukter, men snarere at alle penger lukter, hvis man først begynner å snuse. Derfor er jeg glad for at noen kunstnere lar seg kjøpe av Statoil, ikke fordi det er bra at kunstnere lar seg kjøpe, men fordi det ville være bra for norsk kunst om litt færre lot seg kjøpe av staten, og litt flere av andre penger av ulik skittenhetsgrad.

Hver for seg har nemlig alle disse pengekildene et luktproblem. I riktige proporsjoner til hverandre, derimot, kan det danne grunnlag for et velduftende kulturliv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden