Politikk

Alle skal få

Når pressen er mer opptatt av ansvarlig økonomisk politikk enn regjeringen og etterspør kutt, er det på tide å etterlyse en ansvarlig, borgerlig regjering.

Når pressen er mer opptatt av ansvarlig økonomisk politikk enn regjeringen og etterspør kutt, er det på tide å etterlyse en ansvarlig, borgerlig regjering.

I min spalte i Aftenposten varslet jeg forrige onsdag at regjeringen ville legge frem et budsjett praktisk talt uten kutt og med mer penger til det meste: ”Her skal det smøres etter et dårlig valg” var min overskrift. Og slik ble det.

NRKs Lars Nehru Sand skrev i går ettermiddag om ”tidenes blåeste regjering og tidenes største offentlige sektor” under overskriften ”alle skal med”:

”I den grad det måtte være et budsjett for omstilling, er det et budsjett nær blottet for omprioriteringer. Særlig ikke for offentlig sektor, hvor man bare øker forbruk, vekst og politiske forventninger.”

Jeg ba i går mine twitter-følgere hjelpe meg med å finne kutt av betydning. Venstres Sveinung Rotevatn hadde funnet ett: Karenstiden for dagpenger når du blir arbeidsledig og det er ditt eget ansvar, for eksempel fordi du selv har sagt opp din jobb, eller ikke vil ta en tilbudt stilling, utvides fra 8 til 12 uker. Det sparer 236 millioner kroner.

Aftenposten spurte finansministeren på gårsdagens pressekonferanse om hun kunne presentere en kuttliste. Det kunne hun ikke, men etter seks timer oversendte hun svar til Aftenpostens Sigurd Bjørnestad. Hun hadde funnet tre kutt:

Den viktigste posten er såkalt ”avbyråkratisering og effektivisering”, som går ut på at alle departementer skal spare 0,5 prosent. Slike ostehøvel-kutt er den aller feigeste form for kutt. Politikerne slipper å peke på noe konkret, som de kan få skylda for, og sparker isteden ballen nedover i systemet til sine ansatte. Regjeringen gjorde dette i fjor, og de gjør det igjen.

Den andre er å overføre skatteoppkrevingen fra kommunene til Skatteetaten (staten). Dette er beregnet å spare 350 millioner. Problemet er at mellompartiene har stemt ned dette tidligere, og nok kommer til å gjøre det igjen.

Det tredje er et reelt kutt – 240 millioner mindre til distrikts- og regionalpolitiske formål. Kuttet må ses i sammenheng med store økninger i andre bevilgninger som nå går til næringsutvikling i distriktene. Eller som regjeringen skriver: ”Dette bidrar til å gi rom for satsinger på vekstfremmende skattelettelser, forskning og fysisk infrastruktur.”

For egen regning kan jeg legge til at barnetrygden, som vanlig, ikke prisjusteres. Det innebærer en reell nedgang. Jordbruksoverføringene øker også mindre enn inflasjonen (men det er før mellompartiene har sagt sitt). Siden det blir stadig færre bønder, medfører dette likevel økt realinntekt for de som er igjen.

Leserne oppfordres til å ta kontakt dersom de har oppdaget andre kutt av betydning (- og da snakker jeg titalls millioner, og som ikke bare omfatter flytting til lignende utgiftsposter).

Tillegg 10. oktober: Jeg har funnet to halvstore kutt til. Regjeringen forsøker igjen å kutte informasjonsstøtten til bistandsorganisasjoner med 50 millioner. Det er lite trolig at de får flertall for dette. (Jeg har skrevet om hvorfor det er riktig kutte denne før, og Haakon Riekeles gjorde det i går). Det kuttes 40 millioner i alderspensjonen til innvandrere med kort botid. Dette er jeg for. Familiegjenforening er ment for dem som kan forsørges av egen familie, ikke for å få tilgang til norske velferdsgoder.

I norsk politikk defineres ”prioritere” som: Hvem skal få det samme som sist, hvem skal få litt mer, hvem skal få mye mer, og hvem skal få vanvittig mye mer.

Ikke betalte skattelettelser
Regjeringer med Høyre har riktignok en liten vri, der skattebetalerne også tas med. Mens rødgrønne regjeringer holder skattenivået fast, gir blå regjeringer noe lettelser. Denne gangen er nettolettelsen 9,1 milliarder kroner – trolig litt mindre når mellompartiene har gjort sitt. (Mens utgiftene øker med 53 milliarder).

Men å gi skattelettelser innebærer ingen reell prioritering for denne regjeringen, men mer «i pose og sekk»-politikk. Det er ikke slik at disse pengene balanseres av kutt. Hvorvidt de balanseres av mindre utgiftsøkninger enn en rødgrønn regjering ville ha foreslått, er vanskelig å fastslå. Vi kan ikke se på Arbeiderpartiets forslag til endringer til den blå regjeringens budsjett, siden de delvis er taktisk begrunnet og relaterer seg til regjeringens forslag. Ap vil sannsynligvis bare bruke en del av pengene de ikke gir i skattelettelse, for å gni inn et poeng om at de bruker mindre oljepenger. Men vi vet ikke hva AP hadde foreslått dersom de selv satt i regjering.

Jeg har en sterk mistanke om at skattelettelsene, i hvert fall brorparten av dem, kommer på toppen av utgiftsøkningene, ikke istedenfor dem – altså at de tas direkte fra oljefondet.

En indikasjon på dette er at offentlige utgifter har steget mer under denne borgerlige regjeringen enn i de foregående fire årene – hvert eneste år. Den såkalte underliggende utgiftsveksten fremgår av figuren. Det er riktig som regjeringen skriver at veksten var kunstig lav i 2010, siden motkonjukturtiltak for å møte finanskrisen i 2009 da ble trukket inn, men det er vanskeligere å bortforklare økningen fra 2011-13 til 2014-16. Og det er tvilsomt om anslaget for 2016 holder. Da statsbudsjettet for inneværende år ble langt frem, ble utgiftsveksten beregnet til 2,3 prosent. Nå er anslaget 2,6 prosent.

utgiftsvekst 2010-16

Den beleilige motkonjukturpolitikken
Jamen, nå som det går dårligere i norsk økonomi er det riktig å bruke mer penger, vil mange innvende. Først vil jeg påpeke at de oljedopede politikerne plukker de argumentene som passer dem. I gode tider, når statskassen flommer over, vil det selvsagt være urimelig gjerrig å ikke øke bevilgningene til alt og alle. Vi kjenner alle frasen, som særlig Frp elsker: ”I verdens rikeste land …” Var det dårlige tider i Norge i 2014, da offentlige utgifter økte dobbelt så mye som under Stoltenbergs fire siste år?

Dernest: Norsk økonomi går litt saktere, men dette merkes nesten bare på Vestlandet. Arbeidsledigheten har økt, men er fremdeles lav i internasjonal sammenheng. De svært høye boligprisene fortsetter å stige, om enn saktere. Regjeringen anslår at fastlandsøkonomien vi vokse med 1,75 prosent neste år. Nordmenn som drar til utlandet og snakker om ”krise” vil bli ledd av.

Og hvor midlertidig er egentlig disse utgiftene? Lars Nehru Sand skriver:

”Spørsmålet er om politikkens natur vil gjøre det naturlig, mulig og ønskelig å justere ned ambisjoner for vedlikehold om et år. Og vanskeligere: Hvorfor det om ett år skal være så veldig mye enklere å ikke holde oljepengebruken på et høyt nivå, for å få med seg resultater inn i et valgår. Poenget er at et nivå på oljepengebruken som regjeringen foreslår, neppe er bærekraftig over tid. Noen andre politikere enn Siv Jensen vil sammen med kommende generasjoner få den tunge belastningen med å gjøre statsbudsjettet mindre avhengig av oljepenger.”

Og til slutt: Ja, det er riktig med noen ekstra, midlertidige stimulanstiltak nå. Men dette forklarer bare en del av utgiftsveksten i statsbudsjettet. Tiltakspakken mot arbeidsledighet er på 4 milliarder kroner, mens statens utgifter utenom petroleumsvirksomhet øker med 53 milliarder kroner i alt. Når regjeringen forslår å gi mer penger til den gruppen som minst trenger det – nemlig pensjonistpar, vil det få virkning hvert eneste år fremover. (Tiltaket har en årsvirkning på 2,7 milliarder fra 2017).

Pressen mer ansvarlig enn Høyre?
Borgerlige kommentatorer, som Kristin Clemet, har lenge etterlyst at mediene skal stille spørsmål også ”fra høyre”. Det vanlige i budsjettdekningen er at alle som bare har fått litt, får slippe til med sine krav om enda mer, og regjeringen fremstilles som gjerrig.

Som vi har sett, finnes det nå tegn til at dette mønsteret brytes, både gjennom konkrete spørsmål om hvorfor det ikke er noen kutt, og mer generelt gjennom fokuset på rekordartet bruk av oljepenger, i den grad at det ikke lenger betales inn friske penger i fondet.

Et annet eksempel på dette er at Bjørn Myklebust i gårsdagens Politisk Kvarter konfronterte Siv Jensen ganske aggressivt med at regjeringen ved hver eneste korsvei bare blåser opp offentlig sektor med stadig mer oljepenger. Hun ble også konfrontert med de ekstra pengene til pensjonistpar, med en argumentasjon som tilsvarer min egen. ”Hva med å kutte?”, spurte Myklebust. Tillegg: Politisk Kvarter fulgte opp fredag morgen, med samme kritiske vinkling.

Pressen begynner å fremstå som mer økonomisk ansvarlig enn en Høyre-ledet regjering. Det stiller Solberg-regjeringens feighet i et enda dårligere lys.

Denne regjeringen har nå hatt tre muligheter til å vise at de kan føre en ansvarlig økonomisk politikk, og det innebærer å ta hensyn til de langsiktige finansielle utfordringene norsk økonomi står overfor. En slik ansvarlig økonomisk politikk har alltid vært viktig for partiet Høyre, mindre for deres samarbeidspartnere. Vi kan nå slå fast at Erna Solbergs regjering ikke er i stand til å levere på dette området.

Vi får håpe på en ansvarlig borgerlig regjering som fortjener denne betegnelsen i 2021.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden