Kommentar

Alliansen mellom konservatisme og markedsliberalisme sprekker

Bilde: New America (CC BY 2.0)

Tre år etter Hillbilly Elegy strever J.D. Vance stadig med spørsmålet som gjorde boken så engasjerende: Hvordan skal konservative treffe balansen mellom personlig og politisk ansvar?

J.D. Vance ble et kjent navn i 2016 gjennom et intervju som ble mye spredt i sosiale medier, og memoarboken Hillbilly Elegy, som også ble oversatt til norsk. Vance hadde en gripende personlig historie fra sin oppvekst på den skakkjørte amerikanske landsbygda, med en narkoman mor, Pepsi på tåteflaska og stadig skiftende stefedre.

Likevel gikk han ikke av veien for å kritisere offermentaliteten og mangelen på innsatsvilje som han så blant sine egne. Tre år senere er boken i ferd med å bli filmatisert av Netflix, Vance har vurdert å stille som senatorkandidat i hjemstaten Ohio og strever stadig med spørsmålet som gjorde intervjuet og boken så engasjerende: Hvordan skal konservative finne den rette balansen mellom personlig og politisk ansvar?

Det siste kom frem i en tale han nylig holdt på den årlige gallaen til tidsskriftet The American Conservative. Talen kan, som Vance selv er inne på, ses i lys av at Donald Trumps overrumpling av den republikanske partieliten har åpnet opp for nytenkning blant amerikanske konservative om både utenrikspolitikk, helse, frihandel og innvandring. Ekteskapet mellom konservatisme og markedsliberalisme i USA har begynt å skrante, slik det lenge har gjort i Europa. Tegn på det kan ses ikke bare i Trumps proteksjonisme eller i Steve Bannons korstog mot Davos-eliten, men også på Fox News og hos enkelte republikanske politikere, for eksempel senatoren Josh Hawley.

Jevnt over har likevel mye av nytenkningen stoppet opp i startgropen. Helsereform har så langt bestått i å bygge ned Obamacare; skattelettene har vært av gammelt republikansk merke. Trump er på noen måter blitt en hinder for en ny debatt nettopp på de punktene han snakket om i valgkampen.

Vance har selv kritisert Republikanernes manglende evne til å la staten ta en del av ansvaret for helsevesenet. I den nevnte talen forteller han historien om en ung afroamerikansk mor han traff på toget en gang mens han var student. Han registrerte hvor irriterte alle medpassasjerene ble over å måtte dele plass med henne og toåringen hennes, og benytter det som utgangspunkt for en visjon om at det republikanske partiet også må være et parti for slike som henne, selv om hun statistisk sett tilhører en gruppe som vel nesten aldri stemmer på det. “She was patient, and she was kind, and she was dedicated to that baby. And if we are not for good mothers and the dreams of their children, then what the hell are we doing?”, sier han.

Men Vance og hans likesinnede har et mer ambivalent forhold til velferd enn hva som er vanlig i Europa. Opiatepidemien og det allmenne forfallet på den amerikanske landsbygda er ikke noe man bare kan betale seg ut av. Idealet er fortsatt det gudfryktige og familiesentrerte amerikanske småbysamfunnet. Her skal folk jobbe og stå på, sivilsamfunnet skal være sterkt og man skal helst ikke trenge hjelp utenfra. Ikke minst skal det være et samfunn for alle, ikke bare for «strebere» som ønsker seg karriere i Washington eller Silicon Valley, men også for folk som vil oppnå den klassiske amerikanske drømmen gjennom å bli foreldre og ha en vanlig jobb som ikke nødvendigvis krever høyere utdannelse.

Det er når spørsmålet kommer om hvordan dette skal bli til, at ting begynner å bli vage. Ikke bare har donorene og den tradisjonelle partieliten liten interesse av denne typen konservatisme. I tillegg er det et åpent spørsmål om det finnes politiske tiltak som vil ha noen merkbar effekt i retning av et slikt samfunn. Et tegn finnes i Trumps handelspolitikk, hvis den tolkes som at det nå er viktigere å gi amerikanere industriarbeidsplasser enn at disse arbeidsplassene skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Jeg har tidligere skrevet om Mitt Romneys tidligere rådgiver Oren Cass, som har gått inn for aktiv bruk av subsidier, litt som vi gjorde med deler av industrien i Norge i tilbakelagte tiår.

En årsak til at Trump vant presidentvalget skal ha vært at han tilsynelatende hadde noe annet enn bare verdipolitikk å tilby arbeiderklassevelgere i vippestatene i rustbeltet, stater der innvandring ikke er noe stort tema. Uansett hvordan det går videre, er det fristende å se for seg at dette blir en varig påvirkning på amerikansk konservatisme.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden