Kommentar

Alliansen Trump-Dagsavisen

Photo: Bildet av Exxon-sjef Rex Tillerson og Putin er fra 2012 og er hentet fra nettsiden til Prime Minister of the Russian Federation. Licensed under the Creative Commons Attribution 4.0.

Vesten er i ferd med å akseptere Russlands annektering av Krim. For å gjøre det lettere for oss selv, sluker vi Putins løgn om at befolkningen der ønsket dette.

Da Russland okkuperte og senere annekterte Ukrainas Krim-halvøy i mars 2014, utløste det sanksjoner fra vestlige land. Donald Trump ønsker etter alt å dømme å oppheve disse. Lignende signaler har kommet fra favoritten i vårens franske presidentvalg, Francois Fillon.

Krim er ikke den eneste grunnen til sanksjoner mor Russland. Russiske styrker og russiskstøttede separatister driver en lavintensitetskrig i Øst-Ukraina. Menneskerettighetsbrudd, konkret knyttet til Magnetskij-saken ligger bak andre sanksjoner, og USA har nylig utvist 35 russiske diplomater, satt i gang visse andre sanksjoner og varslet flere som svar på hackingen av det demokratiske partiet. Russlands terrorbombing i Syria kunne vært nok en grunn, men aksepteres stilltiende av Vesten.

Men Krim er en særlig hard nøtt å knekke for de mange som nå vil ”normalisere” forholdet til et aggressivt Russland. Her har et europeisk land med militær makt rappet en betydelig del av et annet land. Et helt glassklart brudd på Folkeretten. Er det da greit å si at nå har vi protestert i to år – det får rekke, og verden må gå videre som før?

Erik Sagflaat, tidligere utenriksredaktør og nå utenriks-kommentator i Dagsavisen mener det. Han skriver i dag: ”Det er i ferd med å bre seg en erkjennelse av at Krim aldri kan tvinges tilbake til Ukraina med fredelige midler.”

Kanskje er det dessverre slik. Men for å underbygge et slikt knefall, er det også ønskelig med en omskrivning av historien. Den kommer i neste setning:

”Dette er også gammelt russisk område med en overveiende russisk befolkning som ønsker å tilhøre Russland, selv om metoden – militær annektering – er og blir forkastelig.”

Dette med ”gammelt russisk område” kan diskuteres. Området har ført en uvanlig omskiftende tilværelse, dominerte av mange forskjellige folkegrupper, men var en del av det russiske imperiet fra 1783, og en del av den russiske Sovjet-republikken frem til 1954. (Et stort antall Krim-tartarer og andre minoriteter ble deportert under Stalin, noe som det etnisk russisk flertallet må ses i lys av). Men historisk tilhørighet er et farlig prinsipp. Det åpner opp for all verdens revansjisme.

”Overveiende russiske befolkning” høres heller ikke ut som et betryggende argument i Estland og Latvia, som har områder med samme karaktertrekk.

Men det viktige her er: ”som ønsker å tilhøre Russland”. Donald Trump sa noe lignende i juli: “But, you know, the people of Crimea, from what I’ve heard, would rather be with Russia than where they were.”

Jeg har tidligere kritisert NRKs Dagsrevyens Morten Jentoft for å formidle denne myten. For det er en myte. Vi har ingen troverdige indikasjoner på at et flertall på Krim ønsket å bli en del av Russland før Putins ”små grønne menn” strømmet over grensen. Meningsmålinger av god kvalitet som ble tatt opp i forkant, viste det motsatte. Krims folkevalgte organer ønsket ikke å bli en del av Putins imperium før de fikk en pistol mot hodet. Den eneste gangen Krims befolkning har tatt direkte stilling til spørsmålet i et fritt valg – folkeavstemningen om Ukrainas uavhengighet fra Russland i 1991, stemte 54 prosent på Krim for dette. Ikke et stort flertall, men dog et flertall.

Hvordan står det til nå? Under dagens okkupasjonsregime er det umulig å måle hva befolkningen på Krim faktisk mener. Det kan hende de har forsont seg med sin skjebne, og ikke ønsker mer bråk, og håper at normalisering vil tjene Krim, ikke minst økonomisk.

Men det gjør ikke annekteringen lovlig eller ønsket av folket.

Sagflaat svarer her

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden