Kommentar

Alt går ikke så mye fortere

Noen skremmer - eller lokker - med at kunstig intelligens vil utradere mange jobber. Snoen er mer bekymret for at økonomien endres for sakte.

Photo: Pixabay.

Omstillingstakten og produktivitetsveksten i økonomien er på vei ned. Det er et mer akutt problem enn at kunstig intelligens muligens kan gjøre mange av oss arbeidsledige på lang sikt.

Så snart ferien er over kan du, på en konferanse nær deg, betale sjenerøst for å høre begeistrede innledere snakke om ”den fjerde industrielle revolusjon”, og at verden forandrer seg fortere enn noen gang. Heng med, eller stå igjen på perrongen!

I fremste rekke blant disse står Klaus Schwab, sjefen for World Economic Forum. I de årlige Davos-konferansene settes tone for elitene verden over. I 2016 var budskapet klart:

“The speed of current breakthroughs has no historical precedent. When compared with previous industrial revolutions, the Fourth is evolving at an exponential rather than a linear pace.

Moreover, it is disrupting almost every industry in every country. And the breadth and depth of these changes herald the transformation of entire systems of production, management, and governance.”

Som Donald Trump sa 21. juni i år: ”Historien skapes av de som drømmer, ikke tvilerne.”

Men det finnes skeptikere. En av dem er nobelprisvinner Paul Krugman, som 25. mai 2015 skrev en artikkel i New York Times med overskriften The Big Meh:

“Everyone knows that we live in an era of incredibly rapid technological change, which is changing everything. But what if what everyone knows is wrong? And I’m not being wildly contrarian here. A growing number of economists, looking at the data on productivity and incomes, are wondering if the technological revolution has been greatly overhyped — and some technologists share their concern.”

Peter Thiel, som blant annet var med på å stifte Paypal, sukket allerede i 2011 over at teknologioptimismen fra hans (og min) barndom ikke helt har slått til:

“We wanted flying cars, instead we got 140 characters.”

Krugman og Thiel antyder altså at den teknologiske utviklingen de senere år har gitt ganske trivielle utslag. Jeg synes dette er overkant negativ. Vi har sett viktige gjennombrudd, ikke minst internett, de siste tiårene. Men det betyr ikke at den heseblesende Davos-gjengen har rett.

Stagnasjon truer

Robert Gordon, som i 2016 utgav boken The Rise and Fall of American Growth (Princeton University Press), er fremst i rekken blant dem som er bekymret for at endringene går for sakte, ikke for fort, og at verdensøkonomien vil vokse alt for lite fremover. Problemet er for lav vekst – i produksjon og produktivitet. Hans hovedbekymring er at ny teknologi nå er mindre transformativ enn tidligere gjennombrudd – som elektrisitet, forbrenningsmotoren, innendørs vanntilførsel og avløp, antibiotika, telefonen, plast.

Det er flere problemer enn dette: Særlig fra omkring 1990 til finanskrisen ble den globale veksten i stor grad drevet av økonomisk integrasjon – globaliseringen, og etablering av globale verdikjeder som utnyttet naturlige og komparative fortrinn mellom landene. Nå har verdenshandelen flatet ut, og potensialet i globale verdikjeder synes å være betydelig mindre fremover, samt at vekstimpulsene fra land som vokser seg ut av fattigdommen ser ut til å være redusert. Det hjelper ikke at handelsliberaliseringen har nærmest stoppet opp, og reversering truer.

De svenske økonomene Fredrik Erixon og Bjørn Weigel i boken The Innovation Illusion (Yale University Press, 2016), peker også på tiltakende regulering, som hemmer innovasjon og vekst. Et omseggripende ”føre-var”-prinsipp legger en demper på innovasjonen på en rekke områder. Det er ikke tilfeldig at områdene rundt Washington D.C. er de rikeste i USA, eller at lobby-hovedstedene Washington og Brussel har opplevd den høyeste inntektsveksten i den senere tid. Kampen om reguleringene blir stadig viktigere, og store, etablerte selskaper har lettere for å få sin vilje eller tilpasse seg stadig skjerpede reguleringer.

Kapitalistene blir erstattet av passive rentenister.

Dessuten er kapitalistene, utenom deler av teknologisektoren, blitt mindre entreprenør-orienterte. Det private, nyskapende eierskapet er erstattet av porteføljeforvaltere som følger strømmen, noe Erixon og Weigel kaller ”grå kapitalisme”, eller ”kapitalisme uten kapitalister”. Institusjonelle investorer, der vårt eget Oljefond er en av de store, dominerer nå kapitalmarkedene, mens de i de første tiårene etter andre verdenskrig var dominert av personlige eiere. (Svenskene foreslår en utvidet bruk av A- og B-aksjer for å gi aktive eiere større tyngde).

Det faktum at aktiv forvaltning sjelden kaster særlig av seg utover passiv, og at det alltid er tryggere, i den forstand at forvaltere ikke får kjeft, å følge strømmen, innebærer en betydelig økning av indeksforvaltning. Kapitalistene blir erstattet av passive rentenister. Dette forsterkes gjennom at aldringen innebærer at en økende del av sparingen er pensjonsorientert, og der er lav risiko styrende. Aldringen trekker altså ned den økonomiske veksten både fordi risikotagningen går ned, og fordi en lavere andel av befolkningen er i arbeidsstyrken.

… eller akselerasjon

Men mange er uenige med disse skeptikerne, og mener at robotene og kunstig intelligens vil gi oss en ny industriell revolusjon, gjerne omtalt som «den fjerde». Blant disse finnes både de som ser lyst på dette, og de som er mer bekymret, siden mange jobber blir borte, og vi kan få uheldige fordelingsvirkninger. Jeg har tidligere skrevet om bøkene til Tyler Cowen og Erik Brynjolfsson & Andrew McAfee i Minervas temanummer om kunstig intelligens i fjor.

Forestillingen om at behovet for arbeidskraft snart vil bli kraftig redusert er ikke ny. John Maynard Keynes skrev i 1930:

“In quite a few years – in our own lifetimes I mean – we may be able to perform all the operations of agriculture, mining, and manufacture with a quarter of the human effort to which we have been accustomed. (…)

We shall endeavour to spread the bread thin on the butter – to make what work there is still to be done to be as widely shared as possible. Three-hour shifts or a fifteen-hour week may put off the problem for a great while.”

Siden den gang har riktignok gjennomsnittelig arbeidstid gått betydelig ned. Sysselsettingsgraden har økt, men det er fordi kvinner er frigjort fra arbeid i hjemmet til å søke arbeid i markedet. Noe av den teknologiske fremgangen er altså tatt ut i økt fritid. Men det meste er tatt ut i økt forbruk av varer og tjenester.

På 60-tallet kom det en ny bølge av bekymring for mangel på nye ting å finne på. En artikkel i Time fra 24. februar 1961 kunne vært trykket igjen i dag:

“The number of jobs lost to more efficient machines is only part of the problem. What worries many job experts more is that automation may prevent the economy from creating enough new jobs. . . . Throughout industry, the trend has been to bigger production with a smaller work force. . . . Many of the losses in factory jobs have been countered by an increase in the service industries or in office jobs. But automation is beginning to move in and eliminate office jobs too. . . . In the past, new industries hired far more people than those they put out of business. But this is not true of many of today’s new industries. . . . Today’s new industries have comparatively few jobs for the unskilled or semiskilled, just the class of workers whose jobs are being eliminated by automation.”

Legg merke til bekymringen for at automatiseringen nå trenger inn på stadig nye områder. Vi finner den igjen i dag: I varehandelen, i finansbransjen, i transportbransjen, innen journalistikken.

Datamaskinenes utbredelse førte til en ny runde med bekymringer. Jeremy Rifkin skrev boken The End of Work i 1996: 

“In the years ahead more sophisticated software technologies are going to bring civilization ever closer to a near-workerless world.”

Produktivitetsveksten faller

Kikker vi bakover på de siste par tiårene har stagnasjonstilhengerne etter min mening de beste kortene. Det er vanskelig å se store og brede teknologisk gjennombrudd i produktivitetsstatistikken – altså hvor mye produksjon vi får ut av hver arbeidstime. Dersom teknologien gjør folk overflødige, burde vi allerede sett tegn til det.

Den lange trenden i produktivitetsveksten var fra 1970-2005 svakt nedadgående. Men det siste tiåret viser et kraftig fall.

Figuren viser de syv største OECD-land (G7), og gir et entydig bilde. (Figuren er hentet fra en rapport om kunstig intelligens fra president Obamas kontor 20. desember 2016). Norge er intet unntak.

Det var riktignok en oppgang noen år ved årtusenskiftet, noe som skapte ny optimisme, men det varte ikke lenge. Oppgangen stoppet flere år før finanskrisen satte inn. Erixon og Weigel siterer produktivitetseksperten John Ferald på at innen midten av 2000-tallet hadde de lavt-hengende fruktene fra IT-basert innovasjon blitt plukket.

Finanskrisen og den påfølgende økonomiske stagnasjonen har to motstridende effekter på produktiviteten. Marginal arbeidskraft blir presset ut av arbeidsmarkedet, noe som skulle dra den opp for dem som er igjen. Men samtidig synker investeringene, noe som drar produktiviteten ned. Det er for tidlig å si om nedgangen det siste tiåret er permanent, men vi kan i det minste slå fast at ny teknologi ikke har gitt noen merkbar økning i produktivitetsveksten – ikke nylig, og ikke de siste tiårene.

Produktiviteten fortsetter riktignok å forbedres betydelig i vareproduksjonen. OPPDATERT 13. juli: Arbeidsproduktiviteten i amerikansk industri steg med omkring 4 prosent årlig fra 1990 til 2007, men har også der falt til under 1 prosent deretter.

Amerikansk industri har opplevd betydelig sysselsettingsnedgang de siste par tiårene, i likhet med de fleste industrialiserte land, samtidig som verdien av produksjonen aldri har vært høyere. En beregning fra 2015 – Michael J. Hicks, tyder på at handel bare står for omkring en syvendedel av sysselsettingsfallet i amerikansk industri, resten skyldes teknologisk endring. David Autor og hans kolleger mener handel spiller større rolle – at omkring en firedel av sysselsettingsfallet skyldes kinesisk konkurranse.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Produktivitetsforbedringene i industrien er uansett unntaket, ikke regelen, og siden vareproduksjon etter hvert utgjør en ganske liten den av totaløkonomien, kan dette ikke kompensere for svært svak produktivitetsvekst i tjenesteytende sektor. Dette er viktig fremover. Det er ganske opplagt ikke rom for sysselsettingsvekst i vareproduksjonen. Det springende punktet er om arbeidskraft som frigjøres i de deler av tjenesteytende sektor som best kan ta i bruk ny teknologi, finner nye anvendelse innen andre deler av tjenesteytende sektor. Jeg kommer tilbake til dette mot slutten.

Undervurderes produktivitetsveksten?

Første er det nødvendig å ta for seg en vanlig innvending, nemlig at offisiell statistikk ikke fanger opp verdien av den nye teknologien, slik at BNP og dermed produktivitetsveksten undervurderes. Erixon og Weigel går igjennom disse innvendingene, og tilbake viser dem. (Se også Syverson, 2017).

Tenk hva du ville vært villig til å betale for nettoppkoblingen din!

Ja, det er riktig at BNP-statistikken har problemer med å fange opp verdien av forbedringer i produkter og helt nye produkter. Få amerikanere i lavere middelklasse ville vært villig til å bytte med tilsvarende gruppe for en generasjon eller to side, selv om offisiell statistikk finner svak inntektsvekst.

Teknologisk utvikling gir ofte opphav til et betydelig konsumentoverskudd, altså forskjellen på det vi ville vært villige til å betale, og det vi faktisk betaler. Tenk hva du ville vært villig til å betale for nettoppkoblingen din! Eller hodepinetabletten!

Men når vi er interessert i å sammenligne vekstrater i to perioder, er det ikke nok å slå fast at veksten i den senere tid trolig er undervurdert. For slik var det også i tidligere perioder, påpeker Erixon og Weigel. De etterlyser rett og slett data på at det teknologidrevede konsumentoverskuddet er høyere nå enn for noen tiår siden. Et eget eksempel: Radio og TV åpnet opp en hel verden for massene for noen generasjoner siden – og ga et stort konsumentoverskudd. Er internett noe kvalitativt annerledes?

Omstillingen bremser

Schwab fra World Economic Forum mener altså som vi har sett at endringene “is disrupting almost every industry in every country.” Altså ikke i fremtiden, men nå.

Men vi har en rekke indikasjoner på at omstillingen i privat næringsliv går saktere. Figuren er hentet fra en presentasjon av amerikansk økonomi den 16. juni 2016 av Jason Furman, som var sjef for Obamas økonomiske råd (CEA). Dataene er fra USA, der omstillingstakten er høyere enn i Europa. Trenden er ganske klar.

Det er en mindre andel av jobbene som årlig forsvinner og oppstår i andre firmaer og næringer. Det kommer til færre nye firmaer, og færre gamle forsvinner.

Robert D. Atkinson og John Wu ved Information Technology & Innovation Foundation har data som tyder på at nedgangen i omstillingstakten i amerikansk arbeidsliv går enda lenger tilbake, og at endringene er på sitt laveste nivå noen gang (data tilbake til 1850).

Andelen jobber i nye firmaer synker også. Det skjer både i industrien, servicenæringene og varehandelen. Dersom det var slik at endringene skjer stadig raskere, burde andelen av jobbene i nye firmaer øke.

I et paper publisert av NBER i desember 2016 sammenligner tre økonomer (Garcia-Macia et al) produktivitetsveksten i privat sektor i USA i tidsrommet 1976-1986 med 2003-13. De finner at andelen som skyldes forbedringer av eksisterende produkter innen eksisterende firmaer har økt fra 65 til 77 prosent. Andelen som skyldes nye produkter og nye aktører har falt (tabell 5 og 6).

Heller ikke her finner vi altså tegn til at eksisterende firmaer er spesielt truet av konkurranse og endringer som kommer utenfra.

Ingen av Europas 100 mest verdifulle selskaper ble stiftet de siste 40 årene

Det trekkes gjerne frem at mange av USAs ti mest verdifulle selskaper er ganske nye, og basert på ny teknologi, som Google, Amazon, Facebook, Apple og Microsoft. Men dette er et amerikansk fenomen. Europa står nesten stille. Som Erixon og Weigel peker på: I Tyskland er bare to av 30 selskaper i DAX 30-indeksen stiftet etter 1970, i Frankrikes CAC 40 er det bare ett nytt selskap. I Sverige ble 30 av de største 50 selskapene etablert før 1. verdenskrig. Også Oslo Børs er dominert av gamle selskaper. I sin bok European Spring fra 2014 skriver Phillipe Legrain at ingen av Europas 100 mest verdifulle selskaper ble stiftet de siste 40 årene.

Men NÅ skjer det!

Men likevel er det svært mange som forteller oss at en stor omstilling er like rundt hjørnet, om den ikke allerede er i gang.

Det ligger i sakens natur at vi i dag ikke kan motbevise påstander om fremtiden. Selv om produktivitetsveksten og omstillingstakten har gått ned over lenger tid, kan det hende at vi står på terskelen til noe helt annet – altså den fjerde industrielle revolusjonen.

Bill Gates er så overbevist om at teknologien vil føre til arbeidsledighet at han med overlegg vil redusere omstillingstakten, og ha en særskatt på roboter. Men siden dette må sies å være et spekulativt utfall, og at problemet som vi har sett er at ny teknologi i for liten grad erstatter arbeidskraft, er det uansett for tidlig å iverksette tiltak for å tilpasse seg en fremtid som kanskje aldri kommer.

På samme vis kan det hende at vi en gang i fremtiden, når knapphet på arbeidskraft er eliminert, bør vurdere en form for garantert minsteinntekt. Men der er vi ikke nå.

Hvor mange jobber er truet?

Mange har forsøkt å regne på potensialet for automatisering og kunstig intelligens. En mye omtalt studie er gjort av Osborne & Frey ved Oxford University i 2013. De kom til at 47 prosent av jobbene i USA var utsatt for høy risiko for å bli borte i løpet av de neste to tiårene.

Osborne og Frey-metodikken er også brukt på norske data. Anders Ekeland SSB og to finske forskere kom til at en tredel var sterkt utsatt innen 20 år. McKinseys scenarier anslår at nærmere halvparten av arbeidsoppgavene kan automatiseres innen 2055.

Et OECD-team er ikke enig. I en rapport fra 2016 anslås andelen som er sterkt truet av automatisering til 9 prosent. Den store forskjellen fra Osborne og Frey forklarer de med at de ser på ulike arbeidsoppgaver innen et yrke, ikke yrket i seg selv. (Men McKinsey ser også på arbeidsoppgaver. ITIF kommer til lignende resultater som OECD). OECD-forskerne skriver:

“In particular, we argue that one of their major limitations is that they view occupations rather than tasks as being threatened by automation. We therefore focus on the task-content of jobs, as workers within the same occupation often perform different tasks. As we argue throughout this article, many workers in occupations that have been classified as vulnerable to automation in these studies may in fact be less exposed to automation than previously thought. The reason is that workers often perform a substantial share of non-routine interactive tasks, which are known to be less automatable.”

Både Oxford-økonomene og OECD er enig om at andelen truede jobber er langt større blant dem med lave inntekter og lav utdanning. Det var også konklusjonen i bøkene til Cowen og Brynjolfsson. Dette henger sammen med at dette er jobber som i høyere grad er rutinemessige, både av det manuelle og ikke manuelle slaget.

Hvor skal de nye jobbene komme?

Til alle tider har folk vært redde for omstilling. Det er alltid lettere å se hva som blir borte enn å spekulere i hva som kan komme. Og ingen kan med sikkerhet peke ut morgendagens vinnere. Men noen bransjer peker seg ut. Innenfor opplevelser – reise, underholdning, spill, mat og så videre er det store ekspansjonsmuligheter, og mange jobber vi i dag vanskelig kan forestille oss.

I noen bransjer og for noen arbeidsoppgaver er det vanskelig å erstatte mennesket, blant annet fordi sosial interaksjon er viktig – tenk helse, omsorg, utdanning. Aldringen i befolkningen krever i utgangspunktet mer arbeidskraft innen helse og omsorg. Digitalisering og automatisering kan hjelpe til, men vi snakker heller om å redusere økningen i sysselsettingen, ikke å redusere den i absolutt forstand.

I en del år har læring over nettet vært et interessant alternativ til den fysiske skolen, særlig på høyere trinn. Men det har ikke tatt av enda. Isteden ser vi et politisk press i hele Vesten, også Norge, for å ansette flere lærere, selv om dette fremstår som et svært dyrt tiltak sammenlignet med effekten, basert på tilgjenglig forskning.

Og her er vi vet et viktig punkt, som også Erixon og Weigel drøfter. Interessegrupper vil motsette seg teknologisk utvikling på en rekke områder. Akkurat som taxisjåførene i mange land har klart å presse politikerne til å stoppe konkurransen fra Uber og andre, kommer ikke sjåførene til å sitte stille og la seg erstatte av selvkjørende biler – eller tog. Trolig vinner de ikke den kampen i det lange løp, men de kan forsinke utviklingen betydelig.

David Autor skrev en interessant artikkel “Why Are There Still So Many Jobs? The History and Future of Workplace Automation” i Journal of Economic Perspectives i 2015. Blant hans konklusjoner er denne:

“I expect that a significant stratum of middle-skill jobs combining specific vocational skills with foundational middle-skills levels of literacy, numeracy, adaptability, problem solving, and common sense will persist in coming decades. My conjecture is that many of the tasks currently bundled into these jobs cannot readily be unbundled—with machines performing the middle-skill tasks and workers performing only a low-skill residual—without a substantial drop in quality. This argument suggests that many of the middle-skill jobs that persist in the future will combine routine technical tasks with the set of nonroutine tasks in which workers hold comparative advantage: interpersonal interaction, flexibility, adaptability, and problem solving.”

Akselerere, ikke bremse

Økonomien er i stadig omstilling, selv om påstandene om at alt stadig går fortere har svakt belegg. Ny teknologien knyttet til kunstig intelligens har potensialet til å akselerere omstillingen, men det er for tidlig å si om dette faktisk vil skje i noen særlig grad. En slik utvikling bør ikke tas på forskudd, men det er uansett lurt å styrke befolkningens evne til å jobbe sammen med maskinene. Det betyr ikke nødvendigvis høyere utdanning til alle, men annerledes utdanning.

Et mer presserende behov er å øke omstilling og produktivitetsvekst, særlig i lys av aldringen av befolkningen. Og skulle vi lykkes med dette, blant annet ved hjelp av teknologiske gjennombrudd, er det fremdeles rikelig med arbeidsoppgaver som venter oss i fremtiden.

Artikkelen bygger videre på et innlegg jeg holdt på Mjøskonferansen 22. juni 2017. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden