Kommentar

Alternativene til Oslo-avtalen var verre

Teaterstykkets dramaturgi er bygget rundt Terje Rød-Larsen og Mona Juuls tro på at det umulige er mulig.

Bilde: Erika Hebbert

Stanghelle kritiserer skuespill om Oslo-prosessen for å undervurdere den norske naiviteten i møte med israelerne. Men det som er naivt, er troen på at avtalen skulle forandre regionen til en fredfull oase.

I Aftenposten retter Harald Stanghelle kraftig skyts mot teaterstykket «Oslo», som fredag hadde premiere på Det norske teatret.

Stykket, som er skrevet av amerikaneren T. J. Rogers, har siden det først ble satt opp på Broadway i 2016, blitt en publikumssuksess både i London og New York.

Stanghelle kritisere imidlertid stykket for å være en virkelighetsfjern heltehistorie, der Terje Rød-Larsen og Mona Juul, for å tilfredsstille teaterets dramaturgi, «hylles skamløst for sin tro på at det umulige er mulig» – på bekostning av «kjedeligere» skikkelser som Jan Egeland og Johan Jørgen Holst.

Jeg vil ikke gå inn på spørsmålet om hvor mye av virkeligheten som har gått tapt i gjenskapningen. Stanghelle benytter imidlertid også anledningen til også å kritisere stykket for ikke å få frem nordmennenes naivitet, og for å ha vært lettlurte i møte med israelerne.

Her bør han utfordres.

Stanghelle mener

Ved å være med på strategien om å skyve på kjernespørsmål som Jerusalem, de palestiske flyktningenes skjebne og endelige grenser, mener Stanghelle at Norge endte opp som de mektige israelernes håndlangere.

«Sjeldent har så gode intensjoner fått så katastrofale følger. Den brutale sannheten, som teaterstykket ikke får frem, er at Oslo-prosessen var en bløff», konkluderer han.

Men som Stanghelle selv påpekte i 2003 i artikkelen «En undervurdert prosess»:

Oslo-prosessen førte PLOs lederskap ut av landflyktighet og gjorde PLO til en legitim forhandlingspartner. Det har fått en enorm betydning for PLO, og det gav Israel en reell forhandlingspartner.

Man må dermed anta det er det som har skjedd siden 2003 Stanghelle er skuffet over: Altså fraværet av en selvstendig palestinsk stat og fortsatt israelsk bygging av bosettinger på Vestbredden.

Kunne vært mye verre

Når Stanghelle mener at Oslo-prosessen var en bløff og preget av et asymmetrisk maktforhold mellom israelere og palestinere, ligger det i kortene at han mener at den påfølgende utviklingen har skjedd i henhold til en israelsk plan der okkupasjonen skulle tas inn i evigheten.

Stanghelle kan være så skuffet han vil over en stadig sterkere israelsk høyreside som etterhvert har fått grep over israelsk politikk.

Når palestinsk selvstendighet står i stampe 25 år etter at Oslo-avtalen ble signert fremfor Det hvite hus i Washington i 1993, er sannheten at mye trolig også må tilskrives utviklingen i regionen i senere år. Rammeverket som ble utformet i Oslo-prosessen har trolig forhindret en utvikling i området som kunne vært mye verre.

Faktorene er følgende:

Splittelsen mellom PLO og Hamas, særlig etter at Hamas tok makten på Gazastripen i 2007, har svekket palestinernes forhandlingsevne.

Men selv om de også vokste frem på misnøye over korrupsjon i PLO, hører fremveksten av Hamas i stor grad også til en regional trend: en kulturell og identitetsbasert motreaksjon til den arabiske sosialismen som PLO representerte, som mistet sin kraft etter at Sovjetunionen smuldret.

Da Hamas vant det palestinske valget i 2006, nektet de kategorisk å anerkjenne rammeverket i Oslo-avtalen. Mangelen på fremgang i henhold til Oslo-prosessen kan slik sett ikke sees på som bare en konsekvens av Oslo.

Den såkalte «arabiske våren» kan også forstås ut fra en slik trend.

Man kan imidlertid også merke seg at de palestinske områdene i årene der regionens fremtid har vært uklar, har vært de roligste i regionen.

Rammeverket i Oslo-avtalen har, på tross av dette, lagt til rette for politisk og institusjonell modning.

PLO har i dag ansvaret for å styre 40 prosent av Vestbredden, med alt det innebærer av myndighetsutøvelse.

Palestinerne har også måttet tåle å bli stilt til ansvar for alt fra korrupsjon til anklager om oppladning til vold. Ved å anekjenne PLO har palestinerne fått en stemme ved bordet i FN.

Den norske naiviteten ligger kanskje mest i at man synes å tro at Oslo-avtalen på mystisk vis skulle forvandle regionen til en fredfull oase.

Egne sikkerhetsstyrker har gjort at palestinerne har måttet koordinere sikkerhetsarbeidet med israelerne.

Å si at dette skjer som jevnbyrdige ville vært en overdrivelse. Men man må nesten ha alternativet i mente: et folk underlagt militær administrasjon og en situasjon der palestinerne ble representert av Jordan og Egypt i internasjonale fora.

Dette innebærer en enorm utvikling, både i egen selvforståelse og i hvordan palestinere blir møtt i verden.

Eller, som en palestinsk kvinne formulerer det i en artikkel om Oslo-avtalen i Washington Post nylig:

«Oslo helped in creating an entity for a future Palestinian state. It took the Palestinians from a state of chaos and a lack of vision toma phase where they now have Palestinian institutions. Now, at least, we kan talk about the shape of the future Palestinian state that we will build.»

Ikke perfekt, men..

Det er langt ifra perfekt. Men man må også spørre seg hva man har kunnet forvente i en region som de siste årene har gått opp i limingen.

Den norske naiviteten som Stanghelle kritiserer, og som også ble formidlet i T. J. Rogers teaterstykke, ligger dermed kanskje mest i at man synes å tro at Oslo-avtalen på mystisk vis skulle forvandle regionen til en fredfull oase – og føre til et naboskap mellom israelere og palestinerne som vårt eget naboskap med svenskene.

Som vi har sett av tragedien som har utspilt seg Syria de siste årene, er det mange flere utfordringer i regionen enn ufred mellom jøder og palestinere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden