Utenriks

Ambassadeflytting som forhandlingskort

Fredsduer over Jerusalem Foto: Bjørn Erik Rasch

Trosser Trump advarslene og flytter den amerikanske ambassaden til Jerusalem?

Trump har kommet med mange løfter i valgkampen. En del av dem er gjentatt mer eller mindre utvetydig etter at valgseieren ble halt i land. Én av tingene Trump har lovet, og som har fått mye oppmerksomhet både før og etter valget, er å flytte den amerikanske ambassaden i Israel fra den idylliske strandpromenaden i Tel Aviv til hovedstaden Jerusalem. Vil det skje? Har det egentlig noen betydning?

På en måte skulle en tro at ambassadespørsmålet ikke var så kontroversielt. Den amerikanske kongressen vedtok allerede under Clinton i 1995 at ambassaden skulle flyttes. Iverksettelsen av lovvedtaket har senere blitt utsatt 35 ganger, men Trump har altså sagt at dette nå skal iverksettes. USA har allerede et konsulat i Jerusalem. Det nærliggende vil være å omdøpe det til ambassade, og kalle representasjonen i Tel Aviv for konsulat. De israelske statsinstitusjonene ligger i Vest-Jerusalem (bortsett fra forsvarsdepartementet og IDFs kommandosenter), som har vært under israelsk herredømme siden fredsslutningen etter den første arabisk-israelske krigen tidlig i 1949. Øst-Jerusalem erobret Israel fra Jordan under seksdagerskrigen i 1967. Jordan hadde da okkuperte denne delen av Jerusalem siden 1948 – en okkupasjon som ikke ble anerkjent internasjonalt. Om den amerikanske ambassaden flyttes, er det Vest-Jerusalem det er tale om. Altså med andre ord til et territorium som ut fra den ferske resolusjon 2334 i FNs sikkerhetsråd ikke er okkupert.

Ambassader i Jerusalem er heller ikke noe nytt. Frem til begynnelsen av 1980-tallet var det mange ambassader i Vest-Jerusalem. De ble flyttet til Tel Aviv som svar på at Knesset på dette tidspunktet vedtok å annektere Øst-Jerusalem inkludert gamlebyen – med klagemuren og Det jødiske kvarter.

Advarsler

Selv om det kanskje ikke ser så dramatisk ut på papiret, vil eventuell flytting av ambassaden være svært omstridt. Lederen for de palestinske selvstyre-myndighetene, Mahmoud Abbas, sier det vil «åpne helvetes porter». Kanskje en – ikke nødvendigvis helt troverdig – trussel forkledd som advarsel? Ekkoet høres i alle fall mer eller mindre klart fra alle verdenshjørner. John Kerry ser for seg «en eksplosjon» av uro og opptøyer. Jean Marc-Ayrault, fransk utenriksminister, hevdet under den fredskonferansen i Paris nylig (noen kaller det avskjedsfesten for Kerry) at konsekvensene ville bli «svært alvorlige» dersom Trump oppfyller valgløftet sitt. Kanskje blir det en ny intifada, selv om de forrige opprørsbølgene – i lys av sikkerhetsmuren, utvidede bosettinger, blokaden av Gaza og mye annet – ikke synes å ha bragt mye godt med seg for palestinerne? De fleste israelere ser derimot gjerne at ambassaden flyttes, selv om det langt fra er unison oppslutning om dette.

Så hva vil skje? Gjør Trump som han har sagt? Det er ikke godt å si. Jeg tipper at det ikke er så viktig for Trump å sette ambassadeskilt på en konsulatbygning (eller et nybygg) i Jerusalem. Selv sier Trump at ingen er bedre til å fremforhandle avtaler enn han selv, og at han vil få til en fredsslutning mellom israelere og palestinere. Dette virker temmelig komisk på veldig mange av oss. Og helt usannsynlig. Likevel er det kanskje i et forhandlingsperspektiv en må se ambassadespørsmålet.

Ikke helt samstemt administrasjon

Trusselen om å flytte ambassaden har blitt mer troverdig gjennom de siste ukene. David Friedman, som trolig tar over som amerikansk ambassadør i Israel, har Trumps øre og har lenge ivret for å flytte ambassaden. Nasjonal sikkerhetsrådgiver Michael Flynn er helt på linje. Det samme gjelder i og for seg visepresident Mike Pence, med sin sterke appell i konservative, evangeliske velgergrupper. Flere av de som de siste dagene har stilt opp til høringer i senatet, deriblant sannsynlig utenriksminister Rex Tillerson og FN-ambassadør Nikki Haley, har uttalt seg på samme måte. Påtroppende forsvarsminister, James ‘Mad Dog’ Mattis, er tilsynelatende et unntak, og et bidrag til at det fortsatt kan herske litt usikkerhet om hva enden på visa blir.

Flytting av ambassaden er nå sagt så høyt og tydelig, at det vil være et nederlag ikke å flytte den. Eller for å snu litt på det: Trump har skapt en situasjon hvor han kan gi en viktig konsesjon til palestinerne – eller russerne for den saks skyld – uten å endre noe som helst på bakken, ved bare å opprettholde status quo. Russerne er nevnt her fordi ulike palestinske fraksjoner nylig avsluttet et møte i Moskva. Der ble de enige om å forsøke å få til en ny samlingsregjering mellom Fatah og Hamas, og legge opp til at det endelig gjennomføres nye valg. Usikkerheten knyttet til hva en kan vente seg under Trump, bragte partene sammen. Palestinerne ba utenriksminister Sergej Lavrov om å få den nye amerikanske administrasjonen til å droppe tanken om en ambassade i Jerusalem.

Langsiktig strategi

Antakelig er ambassadespørsmålet ledd i en mer langsiktig strategi. Ved faktisk å flytte ambassaden, har det blitt nevnt at Trump sender flere beskjeder. For det første at han ikke bryr seg om trusler (advarsler) om uro og vold; ingen former for terror skal lønne seg. For det andre, og langt viktigere, vil flytting av ambassaden signalisere at det kommer en ny tid hvor USA aksepterer mer endringer på bakken enn tidligere administrasjoner har gjort. Timeglasset vil formodentlig renne langt fortere enn før, med nye annekteringer og nybygging som gradvis ødelegger muligheten for en levedyktig palestinsk stat. Tanken er at de forventede endringene på bakken vil gjøre palestinerne mer interessert i en avtale nå, fremfor å vente. Så langt har det kostet palestinerne relativt lite å være tålmodige, og vente på enda sterkere oppbakking fra det internasjonale samfunn om egne krav. Nå ser det ut til at også Storbritannia og Australia er i ferd med å bryte ut av den internasjonale konsensus, og det er blitt lagt merke til at både Egypt og Russland forsøkte å utsette sikkerhetsrådets behandling av resolusjon 2334.

I samme retning som ambassadestriden, virker den usikkerhet flere av Trumps støttespillere har skapt rundt spørsmålet om to stater er løsningen på palestinakonflikten. I senatshøringene har Tillerson, Mattis og Haley vært blant de som fortsatt holder fast ved tostatsløsningen, samtidig som de har understreket at den må ivareta sikkerhetsbehovene til USAs fremste allierte i Midtøsten. Visepresidenten og andre ser løsningen som urealistisk eller til og med uønsket.

Det er derfor ingen overraskelse at Obama og Kerry gjennom de siste ukene har engasjert seg sterkt for å binde den etterfølgende administrasjonen til to stater som eneste mulige løsning på konflikten – med det internasjonale samfunn som redskap. Samtidig har det blitt lagt merke til at Trump vil beholde en del av de personene som jobbet med Midtøsten for Obama.

Fra forsiden