Popen lever!

Vi har en tendens til å henge igjen med gamle musikkvaner, gamle helter og sure sokker. Hvordan skal vi som sitter litt inngrodd finne frem til de nye popheltene?

Publisert

I Klassekampen skriver Bjørgulv Braanen om stigmatisering av gamle gubber. Vi er visst tapt for denne verden.

Men det er få som snakker om hvordan vi gamle gubber (og kjerringer) som elsker popmusikk kan orientere oss i ny popmusikk. Det er nemlig et viktig tema for noen av oss som går mot livets slutt.

Men først: Jeg har en teori om god popmusikk (som helt sikkert er tenkt av mange andre): Den virkelig gode popmusikken skrives og utgis av artister i begynnelsen av tjueårene. Deretter dabber det av inn i en lang karriere og endeløs rekke av såkalte hederlige eller akseptable album med forglemmelige låter. Respektløse popsnekkere har altså en periode på noen få år der de drar små genistreker opp av ermet. Så brenner lyset ut.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her