Politikk

Amerika først

Trumps utenrikspolitiske visjon henger ikke sammen, men det er mulig å finne noe røde tråder. Og de peker mot en oppløsning av den liberale internasjonale orden som har tjent verden vel i mange tiår.

I går kveld holdt Donald Trump en hel tale om utenrikspolitikk. Han brukte til og med manus og teleprompter, og dermed ble talen noe mer sammenhengende og strukturert enn vanlig. Det sier egentlig ikke så mye. Utenriksreporter Fred Kaplan mente hos Slate at den:

“was even more incoherent than his impromptu ramblings of the past several months. In fact, it may stand as the most senseless, self-contradicting foreign policy speech by any major party’s presidential nominee in modern history.”

Economist er heller ikke begeistret:

“By the lofty standards of Washington’s foreign policy establishment, Donald Trump gave an awful speech on national security on April 27th—a blustery, error-strewn account of an “America First” philosophy that took little account of how the world actually looks from the Oval Office.”

Før jeg går nærmere inn i innholdet, og det Trump tidligere har sagt om utenrikspolitikk, bør vi ha med bakteppet – den interne debatten blant republikanerne etter terrorangrepet i 2001.

De utenrikspolitiske skillelinjene i USA går ikke strengt etter partiskillene. Etter terrorangrepet 11. september 2001 fikk de neokonservative større innflytelse blant republikanerne, ikke minst hos president George W. Bush. En bredere definisjon av amerikanske interesser ble lagt til grunn, og kunne også omfatte regimeendringer og demokratibygging. Det ga ofte overlapp med demokratenes større tilbøyelighet til demokratibygging, samt støtte til humanitære intervensjoner. Derfor var mange demokrater, inkludert Hillary Clinton, for eksempel for Irak-krigen.

Viljen til intervensjon ble svekket i det amerikanske folk etter Irak, men er fremdeles sterkest blant republikanske velgere. Med Syria-krigen og IS sin barbariske fremferd, økte igjen støtten til militær inngripen.

For et år siden var frontene ganske klare i det republikanske partiet: Neokonservative som Rubio og til en viss grad Jeb Bush mot anti-intervensjonister som Rand Paul som riktignok beveget seg litt mot sentrum og ikke var så ytterliggående som sin far Ron, og Cruz et sted i mellom. Og så kom Trump. I hovedsak har han overtatt Rand Pauls posisjon.

Sinne mot gratispassasjerene
Thomas Wright ved Brookings Institution skrev i Politico i januar at Trumps utenrikspolitikk er basert på sinne – ikke mot USAs fiender, men mot deres venner – gratispassasjerene, og at dette går langt tilbake i tid.

“In a lengthy interview with Playboy magazine in 1990, Trump was asked what would a President Trump’s foreign policy be like. He answered: “He would believe very strongly in extreme military strength. He wouldn’t trust anyone. He wouldn’t trust the Russians; he wouldn’t trust our allies; he’d have a huge military arsenal, perfect it, understand it. Part of the problem is that we’re defending some of the wealthiest countries in the world for nothing. … We’re being laughed at around the world, defending Japan.”

Et gjennomgående tema er altså at de allierte slipper for billig unna, enten det er de andre NATO-landene, Sør-Korea eller Japan. Dette er selvsagt ikke en ny problemstilling. Amerikanerne har også tidligere lagt press på sine rike NATO-allierte for at de skal ta en større del av regningen. Men når blant annet tidligere forsvarsminister Robert Gates gjorde dette like før han gikk av, var det ikke med en trussel om å la Europa seile sin egen sjø, slik det er hos Trump. I går sa han dette om NATO: «The U.S. must be prepared to let them defend themselves.» For en måned siden, i et intervju med ABC News kalte han NATO for overflødig – obsolete.

Under en president Trump er det svært tvilsomt om for eksempel Baltikum kan stole på at USA vil komme til unnsetning. Putin vil ganske opplagt få styrket sine kort i Ukraina og andre deler av hans tapte imperium. Det kan gjøre ham mer aggressiv.

Som Tim Mak skriver hos The Daily Beast:

“Suggesting a withdrawal from NATO and threatening longtime allies with a removal of security assistance does not align with stability.”

Economist advarer om at Trumps gratispassasjer-argument har støtte i USA:

“Those in Washington, DC tempted to laugh at Mr Trump should ponder how well his words go down in the sort of Appalachian or working-class Southern towns that provide so many of the troops that actually fight and die in American wars overseas.!

America First
I går oppsummerte Trump sin utenrikspolitiske doktrine slik:

«America First will be the major and overriding theme of my administration.»

Det er aldri godt å vite med Trump, men America First er trolig ikke et tilfeldig valgt slagord. Det var navnet på bevegelsen til den tyskvennlige høyrepopulisten Charles Lindbergh på 30-tallet, som sterkt motsatte seg amerikansk deltakelse i andre verdenskrig. Eli Lake skrev i går hos Bloomberg om Lindberghs bevegelse og likheter og forskjeller med Trump-kampanjen.

På den tiden, og inn på 40-tallet var det en sterk isolasjonistisk strømning i USA, ikke minst blant republikanerne. Krigen ble sett på som et europeisk anliggende, akkurat som Trump ofte gir inntrykk at at krigene i Midt-Østen ikke har noe med USA på gjøre. Robert Taft, som søkte den republikanske nominasjonen i 1940, 1948 og 1952 ledet an i denne motstanden, og var også imot etableringen av NATO.

Slik Trump ser det – dersom USA skal delta i kriger, er det utelukkende dersom det er i USAs egne interesser, temmelig snevert definert. Trump inkluderer i dette ren gammeldags erobring for å rappe verdier – ”take the oil”. Eller som Trump sa i en tidligere tale, riktignok ikke direkte om utenrikspolitikken:

«I’ll tell you what we’re going to do, right? We get greedy, right? Now we’re going to get greedy for the United States. We’re going to grab and grab and grab.”

(For øvrig den samme talen der han erklærte at han elsket de dårlig utdannede, siden de støtter ham mer enn andre grupper.)

Og USA skal bare krige for å vinne: “I will not hesitate to deploy military force when there is no alternative. But if America fights, it must only fight to win,” sa Trump i natt. Ingen vil vel starte kriger for å tape, men spørsmålet er hva Trump legger i ”å vinne”.

Den liberale orden
John Ford skriver på nettstedet warontherocks og mener at det han kaller Trump-doktrinen er et fundamentalt brudd på den amerikansk-ledede verdensorden vi har hatt siden 2. verdenskrig.

“The current international system is held up by several key pillars, the most important of which are that states should be formally treated as equals; that all states should enjoy freedom of trade and navigation; that the distribution of resources should be driven by markets, and not by national governments; and that national sovereignty should generally be respected. This liberal order has proven durable because most countries think they get a fair deal under it and they tend to stand with the United States in upholding it against challengers. Trump’s foreign policy rejects these basic pillars of the international system that have helped ensure global stability. If Trump were elected and acted on his promises, the United States would go from the defender of the liberal order to its main challenger.

Fords påpekning av at det liberale internasjonale systemet anses som en ”fair deal” også av svakere nasjoner ligner på det Geir Lundestad kaller ”empire by invitation”.

Professor i internasjonal politikk Daniel Drezner ved Tufts-universitetet skrev følgende om Trumps tale i Washington Post:

Hegemonic stability theory says that economic openness and stability is most likely to occur when the world has a single superpower. There is a variant of that approach in which a coercive hegemon uses its power to make sure that the global rules of the game provide stability but redistribute the benefits so that the hegemonic actor benefits more than everyone else.”

Trump-doktrinen ligner mer på den sterkestes rett. USA benytter sin styrke til ved enhver anledning å sikre ”a better deal”. USAs dominerer, og har ikke egentlige allierte, men en slags vasaller som underkaster seg USAs makt – og betaler det Thomas Wright kaller ”imperial tribute”. Wright skriver at:

“Trump seeks nothing less than ending the U.S.-led liberal order and freeing America from its international commitments. (…) If he did get elected president, he would do his utmost to liquidate the U.S.-led liberal order by ending America’s alliances, closing the open global economy, and cutting deals with Russia and China.”

Inkonsistens
Både Wright og Ford legger vekt på at Trump er konsistent. Jeg mener det er en overdrivelse, selv om vi kan finne noen røde tråder.

Mer enn 100 sikkerhetspolitiske eksperter på republikansk side har publisert et opprop mot Trump – på warontherocks. De skrev:

“His vision of American influence and power in the world is wildly inconsistent and unmoored in principle. He swings from isolationism to military adventurism within the space of one sentence.”

I gårsdagens tale la han først vekt på at USA skulle være til å stole på (reliable), for deretter å understreke at politikken skulle være uberegnelig.

Han skulle jobbe veldig nært sammen med allierte i den muslimske verden, samtidig som muslimer ikke skal ha adgang til USA.

Julia Ioffe oppsummer hos Foreign Policy:

“America first, but America everywhere. America cutting down on its debt, but also expanding its standing army and revamping its nuclear arsenal. America standing up to China, but also striking an alliance with it. America supporting its allies, but also cracking down on them. America being restrained and judicious in its use of force, but also getting involved militarily and fighting to win.”

Tillegg 29. april: Dan Roberts i Guardian lister ti inkonsistenser i talen her.

Opportunisten
Forestillingen om at Trump er konsistent utfordres av hans mange linjeskift, der han hele tiden tilpasser seg det han tror er populært og lyver om det han tidligere har ment. Tre eksempler:

  • Irak: Han påstår at han var imot krigen fra starten, men i virkeligheten ble han det først da det begynte å butte i 2004.
  • Libya: Trump tok til orde for å styrte Gadaffi, og mente at det ville være veldig enkelt og fort gjort. Nå sier han det aldri skulle vært gjort og at han alltid har vært imot, senere presisert til at eneste grunnen til å gå inn var for å ta oljen.
  • Iran: Trump mente først av Iran-avtalen om atomvåpen var akseptabel og ville implementere den, selv om han – selvsagt – ville fått til en bedre avtale. Nå – i en tale til den mektige jødiske lobbyorganisasjonen AIPAC mener han at den er en katastrofe og vil rive den i stykker.

Hemmelig planer
I tillegg til hans mange linjeskifter er det ofte vanskelig å vite hva Trump egentlig mener, som når han sier at man burde gå inn i Irak og ”ta oljen”, men uten okkupasjon. Forstiller han seg at oljen består i oljefat som står pent stablet og kan hentes ut, uten å stasjonere amerikanske soldater på bakken?

I kjent Trump-stil er han også full av store ord og hemmelige planer (som i realiteten ikke eksisterer, ikke engang i Trumps eget hode.) Economist skriver:

“But even as he outlined his “America First” instincts, explaining why “war and aggression will not be my first instinct”, and sniping that many Americans wonder why their politicians “seem more interested in defending the borders of foreign countries than their own”, Mr Trump pivoted to suggest that defeating Islamic State would be a doddle. In an echo of Richard Nixon, and his hints of a secret plan to end the war in Vietnam during his 1968 presidential campaign, Mr Trump said that the days of Islamic State are “numbered” but said “I won’t tell them where and I won’t tell them how. We must as a nation be more unpredictable. But they’re going to be gone.”

Universelle verdier?
Tidligere har det vært ganske klart at Trump tilhører dem som ikke inkluderer spredning av demokrati og universelle menneskerettigheter i definisjonen av USAs nasjonale interesser, slik neokonservative og liberale intervensjonister gjerne gjør. Men hva mener han egentlig? I natt sa han følgende:

“Instead of trying to spread universal values that not everybody shares or wants, we should understand that strengthening and promoting Western civilization and its accomplishments will do more to inspire positive reforms around the world than military interventions.”

Det virker som om Trump trekker et skille mellom universelle verdier, som ingen vil ha, og vestlig sivilisasjon, som av en eller annen grunn skal være mer attraktiv. Lest mer velvillig, kan dette forstås som en større satsning på soft power enn hard power (se min artikkel om Joseph Nyes distinksjon fra 2008).

Trump vil sikkert benekte det, men hans voldsomme upopularitet i mesteparten av verden gjør ham til en ganske dårlig ambassadør for USAs myke makt. I tillegg til at det er god grunn til å tvile på at den autoritære og fremmedfientlige Trumps verdier er det fremste vestlig sivilisasjon har å eksportere.

”Våre” drittsekker
De neokonservative har et pragmatisk forhold til å samarbeide med det Lyndon B. Johnson kalte ”our son-of-a-bitch”. Noen ganger må man alliere seg med autoritære regimer mot et større onde. Men det kan også være aktuelt å arbeide for regimeendringer, for å sikre større folkelig legitimitet. Det ble etter hvert George W. Bushs politikk, og det er politikken til folk som Marco Rubio i dag.

Trump er derimot definitivt på Johnsons side, i likhet med Ted Cruz og andre republikanere som er sterke tilhengere av militærdiktaturet til al Sisi i Egypt. Stabilitet settes over alt annet, selv om den må sikres gjennom massiv undertrykkelse av eget folk. Derfor blir Trump en alliert for Putin i Syria, og støtter i praksis Assads massemord på egen befolkning, fordi han anser IS som en større trussel. Hans respekt for ”sterke menn” må også ses i lys av dette.

Men problemet, utover sanksjoneringen av undertrykkelse, er at slike autoritære regimer langt fra er stabile i det lange løp, noe den arabiske våren og dens etterdønninger har vist. Ja, det er definitivt risikabelt å forsøke å endre regimer, noe Irak er et godt eksempel på. Men det har også kostnader å stille seg på sidelinjen, noe Syria er et eksempel på.

Sterke menn
Trumps gjensidige respekt for Putin er vel kjent, og jeg har skrevet om dette og andre autoritære drag her. Nylig kom en internasjonal måling som viser at Clinton foretrekkes av velgerne overalt, bortsett fra i Russland, der Trump leder klart. Trump har tidligere fått støtte fra den Putin-vennlige fascistiske ideologen Alexander Dugin.Trumps nye kampanjesjef Paul Manafort har tidligere jobbet for den russiskvennlige tidligere presidenten i Ukraina Victor Janukovytsj, som ble styrtet i Maidan-revolusjonen.

Trump har gjentatte ganger uttrykt vilje til å bryte krigens regler, noe jeg har dokumentert tidligere. Det inkluderer vilje til å bruke tortur – langt mer enn Bush og ikke bare for å få informasjon, men som straff. Trump kalte Cruz for ”pussy” fordi han ikke støttet waterboarding. Trump vil også gjøre terroristers familier til eksplisitte mål. Disse uttalelsene førte til at tidligere CIA-direktør Hayden sa at amerikanske offiserer ville nekte å adlyde slike ordre, noe Trump bare blåste av.

En ny orden – eller uorden
De sikkerhetspolitiske ekspertene nevnt ovenfor – de fleste slike på republikansk side, avsluttet sitt opprop slik:

“Mr. Trump’s own statements lead us to conclude that as president, he would use the authority of his office to act in ways that make America less safe, and which would diminish our standing in the world. Furthermore, his expansive view of how presidential power should be wielded against his detractors poses a distinct threat to civil liberty in the United States. Therefore, as committed and loyal Republicans, we are unable to support a Party ticket with Mr. Trump at its head. We commit ourselves to working energetically to prevent the election of someone so utterly unfitted to the office.”

Thomas Wright avsluttet sin artikkel slik:

“A Clinton-Trump race would present two starkly different views about America’s global role. For the first time since World War II, Americans will be asked to give their view on the most fundamental question of U.S. foreign policy: Do they want a U.S.-led liberal order or not? Internationalists will have to explain all over again why the United States flourishes and benefits from a healthy international system. Taft and Lindbergh lost before, but it would be a mistake to underestimate the messenger this time.”

Denne artikkelen, som delvis er basert på en innledning holdt hos Atlanterhavskomiteen 20. april, drøfter ikke Trumps sterkt proteksjonistiske handelspolitikk, som jeg har vært innom tidligere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden