Kultur

– Amerikanske universiteter er blitt en trussel mot ytringsfriheten

Marie Willersrud ved graduation-seremonien.

Bilde: Privat.

– Du aner ikke hvor ille det er før du har opplevd det, sier 23 år gamle Marie Willersrud om tiden ved Brown University.

En ny form for aktivisme er i ferd med å dominere amerikanske campuser:

En aktivisme der det akademiske etos er blitt erstattet av et ideal om sosial rettferdighet, og krav om konformitet er viktigere enn kritisk tenkning og opponerende synspunkter.

Eksemplene er mange. I 2015 skrev Erika Christakis, universitetslektor ved Yale, en epost hvor hun reflekterte rundt Halloween-utkledning og kulturell sensitivitet. Eposten var et svar på en masseutsendelse fra universitetsledelsen der det ble gitt råd om hvilken type utkledning man burde unngå. Christakis skrev at hvis man mislikte utkledningen, så kunne man overse den.

Eposten skapte en enorm furore, og sammen med sin mann, Nicholas Christakis (professor ved Yale) ble hun utsatt for rasende aktivister. I en mye spredd video kan vi se Nicholas Christakis forgjeves prøve å åpne for en rasjonell diskusjon – noe studentaktivistene ikke var særlig interessert i. Til det var harmen for stor.

Hverken Nicholas eller Erika underviser i dag på Yale. Hvorvidt refleksjonene til Erika Christakis forsvarte reaksjonene, kan leseren selv vurdere.

«Liberal intoleranse»

I februar 2017 besøkte konservative Charles Murray Middlebury College i Vermont for å innlede i lys av valget av Trump. Det vil si, han fikk ikke anledning til å snakke. Rasende studenter gjorde det umulig for Murray å prate, og når arrangørene forsøkte å flytte samtalen inn på et lukket rom med streaming, saboterte aktivistene arrangementet ved å utløse brannalarm. Ikke bare saboterte studentene foredraget, de angrep Charles Murray og professor Allison Stanger fysisk. Sistnevnte endte på sykehus som følge av angrepet.

«Liberal intoleranse» kalte CNN-programleder Fareed Zakaria den campus-kulturen som nå utbrer seg i USA. I en ny undersøkelse fra PEW svarer nå et flertall av republikanske velgere at akademiske institusjoner er negative for landet. Så sent som i 2015, svarte et flertall av de samme velgerne at disse institusjonene var positive for USA.

Men er det virkelig blitt så ille på amerikanske campus?

– Ja, det er ille, virkelig ille. Men hvor ille det faktisk er, aner du ikke før du opplever det, sier 23 år gamle Marie Willersrud til Minerva. Hun har nylig returnert til Norge etter å ha fullført en grad på prestisjetunge Brown University, og har selv følt den autoritære kulturen på kroppen, forteller hun.

Les også tilsvar: – Ytringsfriheten står sterkt på Brown.

– Studentene saboterte

Willersrud er langt fra noen typisk kulturkriger. Hennes ønske om å studere i USA og på Brown bunnet først og fremst i akademiske aspirasjoner. Hun forventet tøffe faglig krav, samt krevende politisk og akademisk debatt. Imidlertid opplevde hun en autoritær kultur der kravet om konformitet var sterkt, og ytringsfriheten i praksis sterkt begrenset:

Marie Willersrud.

– Jeg ble først oppmerksom på fenomenet i oktober 2013, da Brown inviterte NYPDs Ray Kelly til å innlede om hvordan man kan forebygge kriminalitet i New York – inkludert den kontroversielle praksisen «stop and frisk», sier Willersrud.

– Men det fikk han aldri, fordi studentene saboterte gjennom høylytte protester. Det var et skremmende eksempel på hvordan studentaktivistene lykkes med å undertrykke ytringsfriheten på Brown, fortsetter hun.

Men Ray Kelly var ikke den eneste som opplevde den nye intoleransen. Året etterpå ble Wendy McElroy invitert til Brown for å debattere påstanden om voldtektskultur på amerikanske campus med skribent og forfatter Jessica Valenti. McElroy, som personlig har opplevd å bli voldtatt, mener det ikke eksisterer noen voldtektskultur på amerikanske campus, noe som fikk presidenten ved Brown, Christina Paxton, til å sirkulere en advarende epost mot McElroy, fordi hennes synspunkter angivelig kunne utløse traumer hos studentene.

– Det virket som om presidenten ved Brown mente at ideene til McElroy var for farlige til at studentene på Brown kunne tillates å høre på dem.

I tillegg forsøkte Paxton å underminere arrangementet gjennom å arrangere et annet møte på Brown på samme tidspunkt som debatten, forteller Willersrud.

– Det virket som om presidenten ved Brown mente at ideene til McElroy var for farlige til at studentene på Brown kunne tillates å høre på dem. Et av «mottiltakene» som universitetet gjorde var å opprette såkalte «safe spaces», med videoer av valper. Det hele var ganske surrealistisk, mimrer 23-åringen.

Ville starte forening for fritt ordskifte

Av åpenbare grunner kan man vanskelig unngå å bli påvirket av kulturen. Willersrud utdyper:

– Brown er overveldende liberalt i amerikansk forstand, og selv om det kun er et fåtall som bedriver ytterliggående aktivisme, så påvirker de måten man snakker på, den såkalte lingoen. Kravet om kulturell tilpasning og konformitet er overveldende. Man blir veldig opptatt av hva man kan si og ikke si, og ikke minst hvem man kan diskutere hvilke temaer med.

Willersrud opplevde debattkulturen som intolerant og ønsket å gjøre noe med det. Sammen med noen medstudenter ønsket hun å starte en studentforening som promoterte et fritt ordskifte – en avlegger etter modell fra Princeton Open Campus Coalition. Men det å promotere ytringsfrihet er ikke lenger enkelt på Brown University.

– Vi annonserte at vi ville ha et åpent møte hvor vi ønsket å diskutere hvordan vi skulle organisere Open Campus Coalition på Brown, hvordan gruppen skulle fungere og hva slags rolle den skulle ha på campus. I den anledning booket vi et rom i hovedbygningen på campus og satt med åpen dør der folk kom og gikk. Etter et par timer kommer det to afro-amerikanske jenter inn, og lurte på hvorfor vi hadde «stengt ute people of color» fra møtet.

Det hadde de selvsagt ikke gjort, forteller Willersrud.

– Men etter litt frem og tilbake viste det seg at det hadde vært en jente innom tidligere som spurte oss om rommet var ledig, hvoretter vi svarte at vi hadde møte noen timer fremover, og så gikk hun. Deretter hadde hun visstnok postet i en Facebook-gruppe at vi hadde stengt henne ute fra møte, hvorpå to av venninnene hennes kom for å «ta oss». I så måte fikk jeg oppleve hvordan det var å bli utsatt for «fake news».

Willersrud opplevde sågar å bli beskyldt for å være «white supremacist».

– Jeg skal ikke si at det hadde direkte sammenheng med stiftelsesmøtet, men det er klart at jeg etter hvert ble gjenkjent for min aktivisme, og ikke alle var like fornøyd med det. Men det er klart det opplevdes ganske uvirkelig.

Og hvordan endte så prosessen med å få etablere et studentforening for ytringsfrihet?

Eksempelvis måtte vi, dersom vi ønsket å etablere foreningen, kunne garantere at vi ikke skulle si eller finne på ting som noen kunne oppleves som støtende.

– Det gikk ikke. Ledelsen på Brown ville ikke godkjenne gruppen. Vi opplevde mye byråkratisk vås, også når vi anket beslutningen. Eksempelvis måtte vi, dersom vi ønsket å etablere foreningen, kunne garantere at vi ikke skulle si eller finne på ting som noen kunne oppleves som støtende. Noe som selvsagt blir helt meningsløst dersom formålet er å støtte opp om ytringsfrihet. Men avslaget og prosessen forteller mye om situasjonen på Brown, og særlig ille er det at ledelsen ved universitetet ikke vil garantere for ytringsfriheten.

– Tror du de var redde for reaksjonene?

– Ja, garantert. En forening som promoterte ytringsfrihet under det klimaet som nå eksisterer på Brown – det hadde garantert blitt mange ukomfortable situasjoner. Så det var nok best å agere preventivt, fortsetter Willersrud.

Lett påvirkelige

Willersruds historier føyer seg inn i rekken av hva som tilsynelatende har blitt en kultur som preger amerikansk akademia. Men hvordan i all verden endte de opp i en slik situasjon? Er ikke også amerikanske studenter interesserte i å få utvidet sine perspektiver og åpne for nye ideer?

– Grunnen til at denne kulturen sprer seg er at mange av de nye studentene er unge og umodne. Mange har hele sitt liv blitt fortalt hvor fantastiske og enestående de er, de vet lite om verden, samtidig som de føler seg selvsikre.

– De kommer inn i et miljø som nesten minner om en sekt – med egen «lingo», egen oppførsel, egen angrepstaktikk.

Men de er også lett påvirkelige, mener Willersrud:

– De kommer inn i et miljø som nesten minner om en sekt – med egen «lingo», egen oppførsel, egen angrepstaktikk. Hvis man føler seg ørlite grann ukomfortabel, tar man etter de eldre studentene. Det er minste motstands vei.

Selv har 23-åringen få problemer med å bli kalt det hun kaller for en «hva som helst slags –ist» («white supremacist», «anti feminist,» etc.) for aktivismen sin, og sier hun plages lite av det nettopp fordi hun ikke kjenner seg igjen i betegnelsene.

– Samtidig har jeg forståelse for at en 18-åring som aldri har vært alene takler det dårligere. I bunn og grunn er dette et ledelsesansvar, og administrasjonen på universitetet burde ta tak i dette – de burde i grunnen ha gjort det for lenge siden, fortsetter hun.

Aktivismen som nå truer ytringsfriheten på amerikanske campus kan vanskelig ses uavhengig av presidentvalget i 2016. Reaksjonen fra akademia er et tydelig uttrykk for polariseringen USA nå opplever. Willersud er tydelig på sammenhengen.

– Hvis du vil forstå Trump-fenomenet, og hvorfor han har fått oppslutning, er det bare å se på amerikanske campus.

Hun er heller ikke veldig optimistisk når det gjelder fremtiden:

– Dessverre det er vanskelig å se hvordan ting skal bli bedre, særlig når ledelsen nekter å garantere for åpen debatt – også i handling. Uten et klima for åpen debatt er det vanskelig å bevege samfunnet fremover, avslutter Marie Willersrud.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden