En fartsdump i vaksineutviklingen

Onsdag ble det klart at videre utprøving av den såkalte «Oxford-vaksinen» (AZD1222) stanses etter en alvorlig hendelse. Vaksinen utvikles i et samarbeid mellom Universitetet i Oxford og AstraZenica. Hva betyr dette for vårt håp om en ende på pandemien?

Det første først: Uten en vaksine vil pandemien «vare evig». Det vil si, vi står da i praksis kun igjen med to alternativer. Enten må vi gjennomgå en epidemi, slik at nok mennesker blir immune mot sykdommen og vi oppnår flokkimmunitet. Eller så må vi leve evig med smitteverntiltaka vi har nå.

Å oppnå flokkimmunitet ved å gjennomgå epidemien kalles «naturlig immunisering», og er motstykket til vaksinering («kunstig immunisering»). Men man er ikke garantert en ende på sykdommen gjennom naturlig immunisering. Det finnes mange virus som stadig er i omløp, til tross for at mange blir immune mot disse. Virusene kan enten være endemiske, altså at samfunnet opplever et jevnt smittetrykk, eller så kan de være sesongepidemiske, altså at vi hver vinter for eksempel får store utbrudd.

Med en vaksine kan vi derimot utrydde sykdommen helt, ved å immunisere langt flere enn det som er nødvendig for å bare stanse den pågående epidemien. Derfor har mange sett fram til den saliggjørende vaksinen skal komme og frelse oss fra pandemien.

Det er nok derfor flere kjente et søkk i magen da de leste at utviklinga av den fremste vaksinekandidaten ble stanset.

Transvers myelitt

Heldigvis er dette langt mer rutinemessig enn det først ble rammet inn som. En vaksine gjennomgår fem faser i utviklinga. Først gjennomgår den en preklinisk fase, typisk dyreforsøk i et laboratorie. Deretter er det tre kliniske utprøvingsfaser, hvor de to første handler om å prøve ut hvorvidt vaksinen er trygg og gir immunitet på et lite antall friske frivillige. Deretter skal den gjennom et større klinisk forsøk der man tester effektiviteten, i tillegg til sikkerheten, i en større skala. Til slutt fortsetter forskerne å overvåke vaksinene når de kommer i bruk for allmennheten.

Det er i denne tredje fasen, den større kliniske utprøvingen, at AZD1222 nå er stanset. Årsaken er at en av studiens mange tusen deltakere har opplevd det som i slike kliniske forsøk kalles en «alvorlig uønsket hendelse». Vedkommende har ifølge New York Times blitt diagnostisert med «transvers myelitt». Det er en slags betennelse i ryggradens beinmarg, som kan gi alvorlige følger som lammelser.

Hos barn kan man finne transvers myelitt enten som en autoimmun sykdom, eller som en komplikasjon etter en infeksjon eller en vaksine. I dag får omtrent 2 per million barn denne tilstanden, og man regner at 25 prosent av disse kommer etter vaksinering – men årsakssammenheng er vanskelig å påvise. Dette er interessant, fordi det stort sett er barn som får vaksiner. Til tross for at et bittelite mindretall opplever mer alvorlige bivirkninger fra vaksinering, ville tusenvis dødd av infeksjonssykdommer uten vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet.

Dette gir oss en interessant debatt som vi vil måtte ta om denne pandemien, og som man godt kan begynne å tenke på mens man venter på at de kloke hodene på Universitetet i Oxford undersøker om det var en sammenheng mellom vaksineringen og bivirkningen: Hvor alvorlige bivirkninger kan vi tåle fra vaksinen før den er verre enn sykdommen? Vil vi velge å ta vaksinen for å stanse sykdommen dersom 0,5 per million får beinmargsbetennelse? Hva om 0,5 per 10 000 får denne komplikasjonen? Covid-19 har hatt enorme helsemessige og økonomiske konsekvenser, og kanskje senkes terskelen for hva vi kan tåle av bivirkninger for å stanse akkurat denne sykdommen. Men hva gjør det med tilliten til vaksiner generelt?

En vellykket vaksine har et PR-problem

Å gi en vaksine som kan gi alvorlige bivirkninger, gir oss også et vanskelig «forebyggingsparadoks». Dersom vaksinen er effektiv, vil man ikke lengre se eller høre om folk som har covid-19, så sykdommen oppleves ikke lenger som farlig for oss. Vi vil sitte igjen med 0 slike pasienter. Samtidig vil vi få nye pasienter som vi ser og hører om, nemlig de som har opplevd bivirkninger fra vaksinen. Vaksinen blir dermed den nye og eneste kilden til sykdom. Dette kan rette befolkningens bekymringer mot løsningen og ikke problemet.

Et eksempel på dette er for eksempel vaksineringen med Pandemrix under svineinfluensaen. Vi ser ikke lengre noen alvorlig pandemisk influensa, men vi sitter igjen med pasientene som fikk narkolepsi etter vaksineringen.

En annen debatt vi kan måtte ta angående vaksiner i denne pandemien, er hva vi gjør med en vaksine som har lav effektivitet. Mange har kanskje sett for seg at vi nå bare venter på en vaksine med 0 bivirkninger og 100 prosent effektivitet, som raskt distribueres over hele verden og tar knekken på viruset en gang for alle. Et mer sannsynlig scenario er en vaksine med noen bivirkninger, en effektivitet et sted rundt 90 prosent og som kun den rikeste delen av verden får. Da vil smitteverntiltaka kunne avlyses her hjemme, men covid-19 vil være en del av verden resten av vår levetid. Vaksinering er med andre ord ikke alt eller ingenting, men en kompleks og politisk utfordring full av etiske problemstillinger.

Gode nyheter, tross alt

Dette er med andre ord kun en rutinemessig fartsdump i vaksineutviklingen, og det finnes flere gode vaksinekandidater. AZD1222 er den eneste som utvikles på en vaksineplattform der man har satt koronavirusets genmateriale inn i et ufarlig, ikke-repliserende adenovirus. Ingen slik vaksine har noen gang blitt godkjent for bruk på mennesker, så dette er helt ny teknologi som vi ikke vet hvordan vil fungere.

Nyheten om at rekrutteringen av nye deltakere nå er satt på pause er ikke en dårlig nyhet ennå, men en god nyhet. Det beviser at vaksineutviklingen vi har i dag fungerer, fordi det fanger opp slike ting, og det viser at vaksineutviklerne setter sikkerheten først, også under enormt press. Stansen i vaksineutviklingen ble kjent, kanskje ikke tilfeldig, dagen etter at de ni største legemiddelselskapene offentliggjorde et signert løfte om ikke å slippe en vaksine på markedet før den har gjennomgått de tre kliniske fasene.

Denne stansen bør derfor gi oss økt og ikke redusert tillit til at vaksiner er trygge.