Minerva Debatt

Andresen treffer der Brende bommer

Utviklingsdebatten har kommet et langt stykke på vei mot å trekke globale tema inn i flere relevante felt og fora. Infostøtten har vært sentral i å få til dette.

Utviklingsdebatten har kommet et langt stykke på vei mot å trekke globale tema inn i flere relevante felt og fora. Infostøtten har vært sentral i å få til dette.

Minervas redaktør Nils August Andresen tar 9. oktober opp regjeringens foreslåtte kutt i Infostøtten og kommenterer  støtteordningens innretning og eksistensberettigelse. Samtidig peker han på en retning for mulig fornyelse. Andresen fortjener at hans analyse gis en positiv lesning, og det er vanskelig å være uenig i redaktørens tekst. Han skal ha honnør for flere forhold, særlig det at han, i motsetning til utenriksminister Børge Brende, har skjønt hva Stortingets intensjon med støtteordningen er. Videre er det verdt å merke seg at Andresen advarer mot en bistandsorientering, og løfter frem viktigheten av å holde fokus på utviklingspolitiske tema. Det mest sentrale er at han treffer blink på de områdene hvor utenriksministeren bommer.

Ett unntak gjelder Andresens tiltro til at et kutt i den totale støtten er eneste mulighet for å få en fornyelse av dagens tildelingspraksis. Alternativet vil være at Stortinget holder det totale støttebeløpet høyt, og heller gir enda klarere føringer for hele ordningen, og at staten håndhever disse prinsippfast.

Et annet unntak er at det kan virke som om Minervas redaktør tror det kun er få organisasjoner som klarer å holde seg tro til de retningslinjer som gjelder for infostøtten. I så fall mener jeg han må tro om igjen, men for ordens skyld gir jeg Andresen prinsipielt rett – dersom organisasjoner bruker midler fra infostøtten i strid med gjeldende retningslinjer, som utvetydig avviser egenpromotering og/eller informasjon om eget bistandsarbeid, bør staten slå hardt ned på dette og eventuelt kreve regress på utbetalte midler. Det samme har andre støttemottagere argumentert for, og det skulle også bare mangle.

Folkeopplysning
Andresen bruker Infostøttens brokete historie for å forklare bakgrunnen for ordningen og hvor den står i dag. Men det er også viktig å få frem de ideologiske røttene til den norske folkeopplysningstradisjonen, som ville motvirke avmakt med innsikt, forståelse og eierskap til forskjellige politiske felt. Det vi vet, er at infostøtten gjør det mulig for en rekke organisasjoner å sette fokus på de store spørsmålene i vår tid, til å bygge opp faglig grunnlag for oppdaterte analyser, og å invitere borgere med på å påvirke den politikken staten skal føre. På kontroversielle tema er det sentralt at flere motstridende syn får støtte, så debatten ikke blir urettmessig ensartet. En bredde av stemmer og synspunkt er bra for den demokratiske deltagelse, bra for politikken som føres og i siste instans er det bra for norsk utviklingspolitikk og global fremgang.

Dette har vi flere eksempler på, takket være en rekke viktige gjennombrudd det siste tiår. Nå er som kjent både politikk og samfunnsendringer resultat av mange faktorer og kan selvsagt ikke tilskrives ett enkelt forhold, langt mindre én enkelt statlig støtteordning. Ingen kan med rimelighet hevde at infostøtten har vært den eneste avgjørende årsak til de seierne på samstemt politikk for utvikling vi tross alt har på blokka – med ett bemerkelsesverdig unntak, og det er tilfellet Palmeoljekampanjen.

Forbruket av palmeolje øker i hele verden. Med ett unntak. Norge har opplevd et svalestup i forbruk av palmeolje. Og den eneste påviselige grunnen til at dette har skjedd, er den ytterst vellykkede kampanjen som Regnskogsfondet og daværende Grønn Hverdag har kjørt mot palmeoljeimportørene. Resultatet er slående. I 2012, to år inn i kampanjen, gikk importen ned med to tredjedeler. Det er all grunn til å tro at fallet har fortsatt, men det sentrale i denne sammenhengen her er at ingen andre land har opplevd det samme. Bedre kausalitetsbelegg innen samfunnsendringer kan vanskelig tenkes. Regnskogsfondet fikk gjennom informasjonsstøtten handlingsrom til å gjennomføre denne kampanjen uten egenpromotering eller innsamlingsreklame. Kampanjen har vakt internasjonal oppsikt, og har spredd seg til flere land.

Gjeldsslette og våpenhandelsavtale
Et annet eksempel er norsk politikk på gjeldsslette for utviklingsland. Dette har det vært tverrpolitisk enighet om i Stortinget og har blitt fulgt opp steg for steg med både internasjonale og nasjonale initiativ fra skiftende regjeringer. Forskjellige organisasjoner står bak dette arbeidet. Dersom en sammenstiller Norges gjeldsslette med det samlede beløpet brukt på Infosøtten i sin helhet, overgår gjeldssletten infostøtten flerfoldige ganger.

Før jul i år vil hele verden få en julegave. Den første internasjonalt bindende våpenhandelsavtalen skal tre kraft, den såkalte Arms Trade Treaty. Norsk sivilt samfunn har jobbet for en slik avtale siden 1997, og i en bred dugnad særlig under forhandlingene i FN fra 2009. Det norske utenriksdepartement har bidratt positivt, og støtten fra det norske sivile samfunn har styrket dette bidraget.

Det mest sentrale for kvaliteten i sluttproduktet er å ha et riktig utgangspunkt fra starten i rammebetingelsene. Og her er Andresen, oppløftende nok, helt på linje med både Stortingets føringer og de nåværende retningslinjene for støtteordningen. «Ulike utviklingspolitiske temaer» som internasjonal handel, Norges klimapolitikk, investeringer i Sør og utviklingen av velfungerende samfunnsinstitusjoner i fattige land kan tjene som eksempler på store temaer det er behov for å  løfte frem. Bare så synd at utenriksminister Brende ikke deler redaktør Andresens analyse. Her er noen av punktene de står i motstrid på:

Andresen siterer Stortingets siste ordlyd om støtteordningen (fra 2013): å ”bidra til demokratisk deltakelse og fremme kritisk debatt om utviklingspolitiske temaer”. Det er fra Stortinget infostøtten har blitt definert i sine kjernekonsepter, sitt samfunnsmandat og i hovedtrekkene for innretningen. Det er herfra fremtidens føringer skal komme. Andresen har skjønt dette, mottagerne av støtteordningen har skjønt dette, og viktigst av alt har Stortingets folkevalgte skjønt dette – men regjeringens forståelse er mer usikker. Børge Brende virker lite oppdatert på hva Stortinget har vedtatt.

Føringer fra Stortinget  
Stortingets Utenrikskomité vedtok i 2009 en lengre tekst med føringer for infostøtten i en flertallsmerknad (alle partiene utenom Frp). I 2012 vedtok samme komité en utdypelse av disse føringene, denne gangen enstemmig! I 2013 henviste både Stortinget og regjeringen til en videreførelse av gjeldende føringer.

Den enstemmige merknaden i 2012 lød slik, her med min egen utheving:

«Komiteen mener debatten om en mer samstemt utviklingspolitikk har tydeliggjort behovet for at ulike organisasjoner og ressurspersoner fra Sør kan bidra med kunnskap og kritisk søkelys på hvordan ulike deler av norsk politikk slår ut for utviklingsland. Det kan bidra til debatt om områder der det er behov for forbedringer.»

Det mest sentrale budskapet er demokratisk deltagelse og kritisk debatt på hvordan ulike deler av norsk politikk slår ut for utviklingsland. Bistand er knapt nok nevnt. Samstemt politikk for utvikling er ledesnoren. Her er tekstene ikke til å misforstå.

I lys av dette er regjeringens forslag til nye føringer (under kapittel 160, post 70) et brudd med Stortingets tidligere føringer:

«Frivillige organisasjoner og andre relevante institusjoner kan også søke om støtte til tiltak som bidrar til økt debatt om norsk utviklingspolitikk og til økt kunnskap om globale spørsmål knyttet til fattigdom, menneskerettigheter og demokrati.»

De globale spørsmålene som nevnes her er relevante nok, men det gjelder formodentlig fattigdomsproblematikk, menneskerettighetsbrudd og manglende demokrati i utviklingsland. Fokuset snevres da inn til forhold i Sør, og det harmonerer dårlig med Stortingets formulering fra 2009 «om å se innenrikspolitikk og utviklingspolitikk i sammenheng».

Ikke bare bistand
Videre dukker det på slutten av avsnittet om infostøtten opp en avslørende selvmotsigelse, som gir en pekepinn på hvilken retning Utenriksministeren ønsker å trekke infostøtten:

«Informasjonsvirksomheten skal bidra til økt samstemthet i politikken, og i større grad være direkte knyttet til bistand på landnivå.»

Brende demonstrerer med denne setningen at han ikke har hengt med i timen, han tror det gjelder bistandspolitikk. Det er ikke riktig, og det har Stortinget gjort klart nå flere ganger. Samstemt politikk for utvikling gjelder «hvordan ulike deler av norsk politikk slår ut for utviklingsland» (se merknad fra 2009). Dette er helt i tråd med det selvstendige kapittelet bakerst i forslaget til statsbudsjett, men når utenriksministeren beskriver et ønske om å knytte «økt samstemthet i politikken» til «bistand på landnivå», avslører Brende at han ikke er på linje med analysene i sitt eget budsjettforslag og heller ikke Stortingets tidligere mandat. En kommentar fra Minervas side på dette forholdet, av Andresen eller andre, hadde vært svært velkomment.

På fruktene skal treet kjennes. Utviklingsdebatten har kommet et langt stykke på vei mot å trekke globale tema inn i flere relevante felt og fora. Infostøtten har vært sentral i å få til dette. Jeg deler Andresens ønske om en fornyelse og forbedring av støtten, selvsagt i tråd med Stortingets føringer. Og jeg tror Stortinget kommer til å endre regjeringens forslag til fordel for demokratisk deltakelse og kritisk debatt for en samstemt norsk politikk for utvikling. Minerva skal slippe at infostøtten begrenser seg til småkjekling om bistandsprioriteringer, men også for fremtiden få handlingsrom gjennom disse midlene til å sette kritisk fokus på de virkelig store spørsmålene i vår tid – hva enn Andresen måtte mene dét er.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden