Kommentar

Åndsverksloven viktig prinsipiell seier for kunstnerne

Det ble kunstnerne som trakk det lengste strået i debatten om åndsverksloven, skriver Ingebjørg Sofie Larsen. Bildet er hentet fra PR-kampanjen #utenmusikk.

Bilde: utenmusikk.no

Men problemene i kunstnerøkonomien er ikke løst av den grunn.

Husker du musikkvideoene uten lyd som gikk viralt i sosiale medier på denne tiden i fjor, under hashtaggen #utenmusikk? Da husker du kanskje også debatten om den nye åndsverksloven.

I går ble loven vedtatt på Stortinget – en gledens dag for norske kunstnere, forfattere og komponister. Gjennom blant annet en lovfestet rett til rimelig vederlag har kunstnerne fått styrket rettighetene sine betraktelig.

Men det som har ført til mest jubel, er at paragraf 71, som kunstnerne kjempet imot, til slutt ble skrotet fra lovforslaget.

Uten å gå for mye i detalj handlet saken om hvem som skal ha rettighetene til et åndsverk etter at et ansattforhold er over – arbeidsgiveren eller kunstneren.

Det ble altså kunstnerne som trakk det siste strået, og ikke de aktørene som ville ha paragrafen, nemlig NRK og TV2.

Engasjement

Skrotingen av paragraf 71 kom som et resultat av et enormt engasjement og innsats fra kunstnerne selv. På denne tiden i fjor så vi alt fra demonstrasjoner utenfor Stortinget til det nøye planlagte PR-stuntet #utenmusikk, der kjendiser som Marit Larsen og Odd Nordstoga spredte tause musikkvideoer.

Føljetongen viser hvor kort vei det er til beslutningstakerne på kulturfeltet. Det å påvirke politikerne er slett ingen umulighet – setter man alle kluter til, kan man til slutt få det som man vil.  

Paradoks

Prinsipielt var det riktig at kunstnerne dro i land denne seieren, men det er også forståelig at politikerne nølte underveis.

Med fare for å banne i kirken: en arbeidsgiver bør jo ha mulighet til å vite hvilke utgifter den forplikter seg til når den inngår en avtale. Bruken av åndsverket bør man så langt som mulig kontraktsfestes. Begge parter må vite hva de går med på.

De aller fleste kunstnere tar jo ikke oppdrag for NRK eller TV2.

Når paragrafen nå er skrotet, ligger plikten til å klargjøre bruken av åndsverket hos arbeidsgiver. Sammen med retten til rimelig vederlag gir det kunstneren bedre forhandlingskort. Det er en god løsning. Men det paradoksale i denne saken er at det virker som om det er lettere for kunstnerne å hente frem krefter til mobilisere når det handler om prinsipper – retten til å eie eget åndsverk er noe alle kan identifisere seg med – enn når det handler om de daglige utfordringene alle kulturarbeidere har.

De aller fleste kunstnere tar jo ikke oppdrag for NRK eller TV2. Derfor er paragraf 71 heller ikke så veldig aktuell for kunstnerøkonomien. Den vet vi er i akutt krise: Telemarksforsking fastslo i 2015 at utviklingen i kunstnernes inntekter ligger på under halvparten av realveksten til befolkningen for øvrig.

Den største utfordringen for de fleste er ikke å sikre retten til royalties ved en uventet internasjonal suksess, som i praksis var det paragraf 71 handlet om, men snarere å ha nok penger til å leve av kunsten i det daglige.

Pengemangel

Åndsverksloven gir riktignok kunstnerne et bedre utgangspunkt for å forhandle med de store arbeidsgiverne. Men det er det vanskelig å se hvordan det skal endre på den spagaten som oppstår når en liten organisasjon og en arbeidstaker har et felles ønske om å få til noe sammen, men pengene mangler.

Alt i kunstnerøkonomien handler selvfølgelig ikke om hva politikerne gjør og ikke gjør. Men hva de offentlige institusjonene betaler, bør politikerne kunne følge opp.

Min erfaring fra kunstverdenen er at man ofte ender med å forholde seg til pragmatisk til den økonomiske virkeligheten, enten man er på den ene eller den andre siden av bordet. Både som kunstner og som arbeidsgiver vil man helst operere med skikkelige honorarer og tariffer, men har man ikke flere penger, så har man det jo ikke, og hva gjør man da?

Dette dilemmaet ble nylig illustrert på en finurlig måte i tidsskriftet Fanfares alternative kulturmelding, hvor Fanfare spurte kurator Natalie Hope O’Donnell om et bidrag til nummeret. Tidsskriftet hadde ikke penger til honorar, og O’Donnell ville prinsipielt ikke bidra pro bono – fordi hun vil stå imot tendensen til underbetaling og gratisarbeid i kulturlivet.

Først da kunstnerkollega Lotte Konow Lund truet med å vippse honorar, gikk Hope O’Donnell med på å bidra med en tekst – om nettopp underbetaling i kulturlivet.

Alle kluter til

Hva om billedkunstnere, forfatterne, kritikere og andre kunstnere i stedet for å bli med på en prinsipiell kamp om rettigheter til åndsverk som først og fremst gjelder musikkbransjen (som forøvrig allerede er best stilt blant kunstnerne), hadde skapt et lignende engasjement i sine egne bransjer, for å løse de problemstillingene de møter hver dag?

Jeg har ikke sett noen felles opprop, PR-kampanjer eller lobbyvirksomhet for å løfte økonomien hos mindre og private arbeidsgivere, noe som er helt sentralt for å styrke kunstnerøkonomien. Jeg har heller ikke sett noe opprop for at institusjoner som finansieres av offentlige midler skal betale skikkelige honorarer til kunstnerne, noe som burde være en selvfølge.

Alt i kunstnerøkonomien handler selvfølgelig ikke om hva politikerne gjør og ikke gjør. Men hva de offentlige institusjonene betaler, bør politikerne kunne følge opp. De bør også tilrettelegge for forretningsmodeller som gjør at flere kan betale for kunst, og sørger for at det er plass til flere enn de tunge, statlige institusjonene i kulturlivet.

Med Venstre i regjering bør det være muligheter for å bedre kunstnerøkonomien. Det er det verdt å tenke på for kunstnerne. For som debatten om åndsverkloven viste: setter man alle kluter til, kan man faktisk få det som man vil.  

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden