Debatt

Anekdotisk svartmaling

Jeg har møtt mange undrende, tvilende og kritiske mennesker i misjonssambandets fellesskap, skriver Espen Ottosen.

Bilde: Pixabay

Gunhild Maria Hugdal viser med artikkelen «Guds brente barn» at hun har fått konservativ kristendom grundig i vrangstrupen. Men svartmalingen hennes har begrenset verdi.

Jeg har omtrent samme oppvekst og bakgrunn som Gunhild Maria Hugdal (selv om jeg er omkring ti år eldre). Min barndom inneholdt søndagsskole, bedehusmøter og kirkegang. Som tenåring var jeg aktivt med i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Siden har jeg hørt til i denne organisasjonen. Men jeg kjenner meg i liten grad igjen i det Hugdal forteller. Så hvem formidler det korrekte bildet?

Svaret er at ingen av oss gjør det. Vi har alle våre unike opplevelser og erfaringer, og vi tolker det vi opplevde på ulikt vis. Ingen kan gjøre sin egen fortelling til en slags fasit for hvordan det virkelig er å vokse opp i NLM.

Derfor er det overraskende at Hugdal er så generaliserende og bastant. «Det er lite rom for den frie tanke og for kritiske og undrende spørsmål i disse miljøene», skriver Hugdal og fortsetter: «Både tankekontroll og streng livsførsel er nødvendig». Virkelig? Jeg har møtt mange undrende, tvilende og kritiske mennesker i våre fellesskap.

Sett lyset

Gunhild Maria Hugdal starter med å fastslå at et stort problem med konservative kristne miljøer er polariseringen. Hun forteller om en utpreget «de» og «oss» tankegang. «Vi som hadde skjønt det som var viktig å forstå, og de som ikke hadde skjønt det. Vi som levde i lyset og forvaltet Sannheten, og de som levde i mørket.»

I Hugdals fortelling finnes det bare to muligheter: Enten er man opptatt av kritisk tenkning eller så er man opptatt av lydighet.

Det pussige er at hennes artikkel er preget av nettopp denne holdningen. Hugdal har nemlig sett lyset. «Det var da jeg selv fikk barn, at jeg gradvis skjønte det,» skriver hun. Da ble hun nemlig et menneske som ville tenke selv og forkastet en kristen «lydighetsmoral».

I Hugdals fortelling finnes det bare to muligheter: Enten er man opptatt av kritisk tenkning eller så er man opptatt av lydighet. Og det finnes faktisk ikke den minste nyanse: «I miljøer hvor lydigheten dyrkes, har kritisk tenkning ingen plass, langt mindre noen verdi. Det å tenke selv oppfattes som truende, og tolkes som et tegn på moralsk forfall».

Jeg avviser ikke at Hugdal opplevde at det kristne miljøet hun vokste opp i, hadde en skeptisk og mistenkelig grunnholdning til omverdenen. Men ord som «skeptisk» og «mistenkelig» blir faktisk litt puslete når jeg skal beskrive hennes egen holdning til konservative kristne.

Les også: Guds brente barn

Sterke historier

Enkeltmenneskers fortellinger har verdi. Og jeg har ikke lyst til å gå rett i forsvar når jeg leser det Gunhild Maria Hugdal forteller. Det gjør inntrykk når hun skriver at hun brukte 20-årene på «å kvitte seg med en trosbagasje som var sterkt invalidiserende». Påstanden er ekstremt sterk, og alle med ansvar i vår organisasjon bør spørre hva som kan gjøres annerledes for at færrest mulig skal oppleve noe tilsvarende.

Samtidig har anekdotiske fortellinger en åpenbar begrensning. I helt ulike miljøer finner vi enkeltpersoner med sterke og negative historier. For noen år siden vakte Heather Barwick oppsikt fordi hun vokste opp med to mødre og likevel gikk hardt ut mot likekjønnede ekteskap. Den gang var det mange som påpekte at hennes fortelling ikke kan gjøres til selve sannheten om det å vokse opp med homofile foreldre.

I møte med enkeltfortellinger må vi spørre: Hvor representative er de? Jeg håper inderlig at fortellingen til Gundhild Maria Hugdal er svært uvanlig. Mitt inntrykk er at en stor andel barn og ungdom med bakgrunn i NLM har opplevd en trygg, sunn og bekreftende oppvekst.

Og heldigvis finnes det mer nyanserte fortellinger enn den Hugdal har satt på trykk. For noen år siden fortalte skribenten Bjørn Stærk om sin oppvekst i en konservativ kristen familie. Han skrev: «Alle tror de vet hvem de konservative kristne er. Noen ser den hyklerske mørkemannen som hater homofile fordi han frykter han selv er en av dem. Noen ser den sleipe vekkelsespredikanten som tyner penger ut av misjonsbestemødre (…) Jeg ser en masse mennesker jeg er veldig glad i, som jeg er uenig med, men har stor respekt for (…) En av dem er faren min, Dagfinn Stærk, en ettertenksom mann som verdsetter bokkunnskap og rasjonell tenkning, som aldri har et vondt ord til noen – og som er mot kvinnelige prester, mot gjengifte, og mener homofilt samliv er en synd».

Fordomsfullt om skoler

Dessverre videreformidler Hugdals artikkel en vanlig fordom om skolene våre. Hun skriver at barna kan «gå gjennom hele/store deler av grunnskolen (og gjerne videre utdannelse) uten å stifte bekjentskap med det offentlige skoleverket og «folk flest». Slik unngår man at barna blir påvirket og preget av sekulærsamfunnet, og slik kan man sikre at barnas omgangskrets består av likesinnede.»

Også de som vokser opp i NLM ser på tv, er på Facebook og leser norske aviser.

Realiteten er imidlertid at en stor andel elever ved våre skoler ikke har en kristen bakgrunn. Jeg har besøkt alle NLMs videregående skoler. Overalt møter jeg elever som gir tydelig beskjed om at de ikke er kristne. Dessuten er det ikke mulig for en skole som driver etter norsk læreplan å skjerme barn for «sekulærsamfunnet». Også de som vokser opp i NLM ser på tv, er på Facebook og leser norske aviser.

Så er det sant at konservative kristne på noen områder er skeptisk til samfunnsutviklingen. Selvsagt vil vi gi barna våre et møte med kristen tro og kristne verdier – og ikke eksponere dem for det vi mener er usunt eller destruktivt. Det virker imidlertid litt overdrevet når Hugdal får dette til å bety at «sensur (tidvis i stor skala) av ytre stimuli er vanlig i så mang en troende familie».

Anstrengt gudstro

Dessverre kan barn også i vår organisasjon bli utsatt for en uklok og usunn form for kristen tro. Selv tror jeg altså på en Gud som «skal komme igjen for å dømme levende og døde» – for å sitere trosbekjennelsen. En slik overbevisning bør formidles med både klokskap og varsomhet overfor barn (og for så vidt voksne). Muligheten er åpenbart til stede for at barn kan få en anstrengt gudstro, og jeg har selv møtt noen av disse.

Som kjent mener mange mener i vårt samfunn at livet strengt tatt ikke har noen mening og at det ikke finnes liv etter døden. Kan barn også bli utrygge i møte med slike overbevisninger?

Betyr dette at det er mer usunt å vokse opp i et konservativt kristent miljø enn i andre miljøer? Som kjent mener mange mener i vårt samfunn at livet strengt tatt ikke har noen mening og at det ikke finnes liv etter døden. Kan barn også bli utrygge i møte med slike overbevisninger?

Jeg tror de fleste foreldre vil erkjenne at det er utfordrende å formidle verdier og livssyn. Hugdal er uansett ikke i tvil om at imidlertid ikke i tvil om at «det innenfor noen lutherske miljøer eksisterer teologiske tendenser som bidrar til mindre sunne oppvekstmiljø for barn». Er dette noe hun kan dokumentere?

Alarmistisk språkbruk

Når jeg velger å ta til motmæle mot Hugdals artikkel, er årsaken hennes alarmistiske språkbruk. Hun kan fortelle at vårt ståsted har «et betydelig undertrykkelsespotensiale», ja vi er i nærheten av «å demonisere annerledestenkende og utestenge alle nye perspektiver». dypt foruroligende. «Man indoktrineres» og utsettes for en lydighetsmoral som er «intellektuelt forkrøplende». I hverdagen bærer barn på «frykten for å avvike fra den smale vei». Mens jeg mener at det kristne menneskesynet er realistisk, kan Hugdal fortelle at det er «svært pessimistisk».

Riktignok avslutter Hugdal med noen avvæpnende ord om at hun ikke fremmer en «aggressiv sekularisme». Hun støtter opp om både «foreldres frihet til å prege sine barn» og friskolenes eksistens. Problemet er at dette budskapet drukner. Jeg frykter at mange lesere vil mene at storsamfunnet bør gripe inn hvis det virkelig er så skadelig å vokse opp i konservative kristne miljøer som Hugdal forteller. Jeg synes jeg hører spørsmålet: Skal virkelig religionsfriheten gå foran barns rett til en trygg og god oppvekst?

Jeg avviser altså ikke at Hugdal har skrevet en fortelling som er interessant – og gir et bilde av hvordan hun selv har opplevd sin oppvekst. Men jeg har også behov for å påpeke at hun har foretatt en anekdotisk svartmaling med begrenset generell verdi.

Fra forsiden