Kultur

Angst til folket

Bilde: Siren Høyland Sæter

Når komiker Bjarte Tjøstheim deler sine aller mørkeste stunder, tar vi imot ham med åpne armer.

TEATER

  • Det går betre no
  • Av og med Bjarte Tjøstheim
  • Scene 2, Det Norske Teatret
  • Regi: Thomas Giertsen
  • Scenograf og kostymer: Mia Runningen
  • Lys: Per Willy Liholm
  • Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
  • Regiassistent: Karina Aase

Jeg må innrømme en ting: Jeg har et sort kunnskapshull når det kommer til radio.

Riktignok hørte jeg en del på radio i oppveksten, lenge før vi fikk smarttelefoner og strømmetjenester.

Den gangen var det stort sett musikkradio det gikk i: Hver uke tok jeg tålmodig opp favorittlåtene på kassett.

Men så gikk det en periode på mange år der jeg ikke eide en radio, før jeg igjen har oppdaget gleden av å ha en episode på øret. Nå går det i podkaster. Til frokost og på t-banen sluker jeg nøye utvalgte, mer eller mindre lettbeinte samfunnsanalyser.

Humorprogrammer fra NRK har det altså vært lite av opp gjennom årene. Det gjelder også Sagen-brødrene og Bjarte Tjøstheims institusjon av et program, «Radioresepsjonen». Derfor visste jeg lite om hva jeg kunne forvente da jeg gikk inn på Det Norske Teatrets Scene 2 for å se Tjøstheims nye forestilling, Det går betre no.

Men Tjøstheim har jo også vært på tv, vil du kanskje si. Og ja, vestlendingen har blant annet vært med i humorprogrammet Underholdningsavdelingen. Dessuten vant han prisen for «årets morsomste» ved Komiprisen i 2014.

Da må jeg innrømme at mitt kunnskapshull også omfatter tv: etter å ha bodd mange år i utlandet, har jeg i perioder bare delvis fått med meg hva som har vært allemannseie her hjemme.

Med det i tankene kan det godt hende jeg går glipp av en og annen referanse når jeg skal anmelde Det går betre no. Men om ikke annet er jeg kanskje nøytral nok til å bedømme Tjøstheims stykke for det det faktisk er, nemlig et teaterstykke.

Overbeviser

Og Det går betre no overbeviser. Innledningsvis får vi føle på den åpenbare kontrasten i dette stykket, som kan oppsummeres med at en komiker deler sitt mørkeste indre med publikum: angsten. Den folkekjære Tjøstheim løper glisende inn på scenen til stormende jubel. Energien er utenpå, replikken sitter løst. Før angsten tar over. Det blir mørkt.

Den samme personen som sitter og tøyser på lufta med tusenvis av lyttere, er livredd for å gå og handle på Rema.

Tjøstheims metoder for å motvirke angsten gjør inntrykk. Samtaler med psykiateren. Hvordan han overvinner frykten for å gå på fest eller ta bussen til jobb. Den samme personen som sitter og tøyser på lufta med tusenvis av lyttere, er livredd for å gå og handle på Rema. Jeg fester meg ved et spørsmål som underbygger denne dualiteten:

Hvorfor akkurat meg? Hvorfor kan jeg ikke være som alle andre? Er det fordi jeg er sønn av en prest? Fordi jeg fortsatt ber til Gud?

Som publikum føler du på det absurde og dypt hjerteskjærende ved å på den ene siden kunne observere hvordan storsamfunnet fungerer, vite hva som skal til for å være en del av det – men likevel ikke mestre det som rasjonelt sett virker som de enkleste oppgaver.  

Folkelig angst

Det er blitt mer og mer åpenhet om psykiske lidelser de siste årene. Andre eksempler er podkasten Hos Peder, hvor vi følger terapitimer med psykologen Peder Kjøs, og tv-programmet Jeg mot meg med samme psykolog.

I motsetning til for eksempel Hos Peder – hvor vi får innblikk i personenes terapiarbeid der og da, på et gitt tidspunkt i livet – er det en styrke at Tjøstheim får presentere sin angst på sine egne premisser, samle og hente ut erfaringer fra et langt liv.

Han greier å mane frem de følelsene han til enhver tid har hatt og formidle dem på en måte som både blir mer intens og mer genuint ekte enn det reality-tv greier å tilby, ironisk nok.  

Det går betre no får meg til å reflektere over hva jeg ofte savner på norske teaterscener: troverdige skuespillere.

Troverdighet

Det går betre no får meg til å reflektere over hva jeg ofte savner på norske teaterscener: troverdige skuespillere. Skuespillere som lever, som er rollene sine, med den følgen at jeg blir slått i bakken av opptredenen deres. Teksten de fremfører, rollene de er, har potensiale til å gi nye innsikter på en måte som bare kunst kan.

Slike teateropplevelser får jeg sjelden, og det skal sies at heller ikke dette stykket byr på akkurat det. Det går betre no er en mellomting mellom komikeropptreden og teater, og mangler den tekstlige briljansen og tolkningsrommet som den sterkeste dramatikken kan by på. Men som dagbok har stykket andre styrker – for eksempel dynamikken hvor Tjøstheim responderer direkte på publikums respons.

Stykket berører angsten på en gjenkjennelig og de-mystifiserende måte.

Kanskje er det urettferdig, begge veier, å sammenlikne Det går betre no med mer tradisjonell dramatikk, men jeg synes norske skuespillere har noe å lære av Tjøstheim. For alt for ofte ser man en stivhet i fremførelsene i teatrene, og alt for ofte er det tydelig at teksten fungerer som en barriere for seg selv, den skaper en avstand.

Det å virkelig bli ett med en rolle som ikke er en selv, er nok mer utfordrende, men det bør være et mål for enhver skuespiller. Først da kommer teatret som kunstform virkelig til sin rett.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Når perfekte barn blir det største statussymbolet

Høydepunkt

Stykket berører angsten på en gjenkjennelig og de-mystifiserende måte. Vi får være med på mange av dens dimensjoner: fra det som enhver kan kjenne seg igjen i, som angsten for å mingle i et middagsselskap, til de mørkeste av de mørke krokene på Ullevål Akutt-psykiatriske. Samtidig trer komikeren frem med jevne mellomrom, og galgenhumoren er med på å bære stykket.

I et intervju ble Bjarte Tjøstheim spurt hva han selv synes var høydepunktene i karrieren som komiker og radiovert: hva burde folk sjekke ut som de kan ha gått glipp av? Nei, jeg har nå bare flåset i vei fra dag til dag, svarte Tjøstheim: «Folk har ikke gått glipp av noe spesielt.»

Om stykket på Det Norske Teatret bør regnes som høydepunktet i komikerens karriere, kan jeg, som den uerfarne radiolytteren jeg er, ikke vite noe om. Men det jeg vet, er at det er verdt å ikke gå glipp av Det går betre no.

Reisen gjennom Tjøstheims forhatte angst er smertefull, men tidvis også frydefull – og befriende levende.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden