Da konservatismen kom til Norge

Edmund Burke møtte på cancel culture da han først ble brakt til Skandinavia. Men noen av tankene trengte gjennom – og nådde kanskje helt inn i grunnloven på Eidsvoll.

Publisert Sist oppdatert

En gang like før jul 1792 ble det stelt i stand et større middagsselskap i Christiania. Selskapet ble holdt hos traktør Friedrich Thoms, i den såkalte Thomsegården i Tollbodgaten 4. Flere av byens betydeligheter var samlet, og Jess Anker – bror til Peder Anker, som skulle bli Norges første statsminister, og Bernt Anker, landets rikeste mann – var invitert for å beære festen med sitt nærvær.

På dette tidspunktet handlet intelligentsiaens snakk om den pågående franske revolusjonen. Det gjorde den også på førjulsfesten; den franske revolusjonsarméen hadde vunnet et avgjørende slag ved Valmy. Mitchell, den britiske konsulen, åpnet følgelig selskapet med en jakobinsk skål for «frihet, likhet og enighet», noe som umiddelbart fornærmet Jess Anker – hvis lynne unektelig var av det hissige slaget, og som attpåtil hadde rukket å bli noe beruset. Anker fór opp og uttalte at skålen var uforskammet, særlig når det ble gjort i selskap av menn «som elsket sin konge og konstitusjon». Anker kunne tilgi skålen for frihet, men, hoverte han videre over revolusjonens ideer, her i Norge må skålen for enighet byttes ut med en skål for poteter – Mitchell handlet jo selv med poteter.

Men skålen gikk likevel rundt, og Mitchell tok seg da også friheten til å reise seg for å utbringe en ny skål: «Skål for Dumouriez», revolusjonsarmeéns general! Straks begynte noen å synge: «Hver ærlig broder ønsker, Dumouriez må leve».

Jess Anker (1753– 1789), den rike villstyring.
Jess Anker (1753– 1789), den rike villstyring.

Anker ble aldeles rasende, spratt denne gangen opp på en stol og utbrøt: «Når Mitchell er dumdristig nok til å proponere i dette selskap Dumouriez' skål, bør vi som nordmenn igjen drikke ham Washingtons skål»! Det britiske nederlaget i den amerikanske uavhengighetskrigen var fortsatt et åpent sår. Deretter tømte han glasset og hev det i bakken, slik at det knuste i tusen knas. Frykten for Anker spredte seg, og selskapet ble brutt opp. Nå var Anker etter hvert blitt virkelig oppildnet – og ga da også Mitchell en omgang rundjuling. Duell virket uunngåelig. Anker forberedte seg på tvekamp.

Noen duell ble det likevel ikke. Men festen brettet opp og frem konfliktlinjer i den norske intelligentsia: Hvordan skulle man forholde seg til den franske revolusjonen? Og hvordan tenkte man om et Europa i drastisk endring – og hvilken betydning hadde dette for et Norge som ville bli noe for seg selv?

Dette er den ufortalte fortellingen om hvordan konservatismen kom til Norge.

Liberale eliter og cancel culture

Den franske revolusjon var på mange måter opplysningstidens høydepunkt. Ideene den propagerte, møtte et velvillig publikum i dannede borgerskapskretser over hele Europa. Også i Norge fantes flere demokrater – som altså villig stemte i skålene for Dumouriez. Selv i de øverste sosiale lag kappedes folk om å fremvise sitt demokratiske sinnelag. Det fortelles for eksempel at den rike og mektige kjøpmann Paul Thrane – farfar til den senere sosialisten Marcus Thrane – tvang sin kone til å gå i røde klær da andre gikk i sorte klær etter et dødsfall i kongefamilien.

Ilden til revolusjonens ideer nådde altså raskt den norske utkant – men det intellektuelle arnestedet for radikalisme og liberalisme var å finne i Kongens stad: København. Og en av de mest prominente i slike kretser var Christen Henriksen Pram, Minervas egen redaktør! – rett nok ikke dagens konservative publikasjon, men det danske Maanedsskriftet Minerva, som utkom fra 1785 til 1808.

Om datidens Minerva var dansk, hadde Pram likevel norske røtter. Han var født og tråkket sine barnesko i Lesja. Prestesønnen fra Gudbrandsdalen ble – sin liberalisme til tross – også den som kanskje fremfor noen introduserte tidens sentrale konservative tekst, nemlig Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (1790), for et skandinavisk publikum. Det skjedde gjennom et slags bokessay i nettopp Minerva høsten 1791.

De innledende sidene av Prams essay i Minerva, 1791.
De innledende sidene av Prams essay i Minerva, 1791.

Også Prams essay begynner med en skål utbrakt av brennende revolusjonsvenner – denne gang på en stor fest i London på toårsdagen for stormen på Bastillen, 14. juli 1791. Her var det skåler for alskens revolusjonære – men det er skålen for Master Burke som frembringer en voldsom applaus, som ifølge en fransk demokratisk avis skal ha vart i en hel halvtime. Men det de skåler for, forklarer Pram, er ikke Burkes politiske synspunkter som sådan – det er i stedet at hans bok har «fremkaldt den store Overveielsen som nu sysselsætter alle tænkende Væsner». Jo mer diskusjon om revolusjonen, dess bedre nytt for dens ideer, var den rådende stemning blant de revolusjonære. Stemningen var euforisk, historien var på deres side og det jakobinske skrekkveldet lå ennå to år frem i tid.

Mot denne bakgrunnen vurderer Pram hvorvidt Edmund Burkes Reflections bør oversettes også til dansk: «Skulde Sandhedens, Menneskehedens og Fædrelandets sindige Venner ønske denne Bog oversat i vort Sprog, og saaledes bragt blandt os til almeen Mands Kundskab, eller ikke?»

På dette spørsmålet svarer Pram noe som må leses som et temmelig omstendelig formulert nei. Og det skyldes at boken, for Pram, er «meget heftig, uordentlig og usammenhængende», på en og samme tid med en «uudholdelig Vidtløftighed» og «uden Dybsindighed» – og, sist men ikke minst, «uden Sandhed i Slutningskiæden». Dessuten var frykten for revolusjonens ulykker sterkt overdrevet – både Burkes «rædsomste Billeder» av det som allerede har skjedd, og ikke minst hans «gyselige Spaadomme, om hvad den fremdeles skal frembringe»!

Samtidig hører Pram skålene fra London, og hvordan Burke på ny sysselsetter alle tenkende vesener. Men Pram frykter for hvordan de vesener som ikke er «i Stand til at tænke ordentligen» vil la seg påvirke av Burke. Pram er riktignok i blant tvetydig på hva han frykter mest: at de utenkende skal bli reaksjonære, eller – som festdeltagerne i London håpet – at boken skal ha motsatt virkning av forfatterens formål. Tvetydigheten må kanskje sees i lys av at Danmark-Norge tross alt var et monarki, og om trykkefriheten enn stod sterkt på denne tiden, var direkte oppfordringer til revolusjon ikke helt uten omkostninger. Prams eventuelle frykt for omkostninger var i så fall ikke helt ubegrunnede, for han havnet senere flere ganger på kant med myndighetene, som etter hvert ville nekte ham retten til å dekke den franske revolusjon. Det førte til at han i 1793 etter hvert forlot Minerva-redaksjonen.

Edmund Burke, mannen som på ny sysselsatte alle tenkende vesener.
Edmund Burke, mannen som på ny sysselsatte alle tenkende vesener.

Som Burkes bok forelå, ville Pram uansett altså ikke ha den oversatt. Han anbefaler derfor at den, ved eventuell oversettelse, blir «ledsaget med oplysende og rettende Anmærkninger, hvorved man søgte at bringe Lys og Orden i hans forstrøete Ideer». Litt som når Disney og andre i dag utstyrer gamle filmer med forklarende plakater om at ideene her er utdaterte og støtende, altså. Og skulle man oversette den, fortsetter han, burde det skje sammen med oversettelser av Richard Prices tale til støtte for revolusjonen og Thomas Paines tilsvar til Burke, boken Rights of Man (1791).

Men mens Rights of Man ble oversatt til dansk allerede to år senere, i tidsskriftet Politisk og Physisk Magazin, kom Reflections aldri ut på «vort Sprog» – ikke før etter noen hundre år, i 1987. Det gikk ytterligere noen tiår før den kom hit på berget, i 2007. Cancel culture, med andre ord!

Det neste spørsmålet som melder seg, er derfor: I Skandinavias progressive offentlighet – var det noen som faktisk ble utsatt for tankene til Burke, ufiltrert og uten Prams forsøk på å bringe lys og orden?

Tidsportalen

For å kunne svare på det spørsmålet må vi tre gjennom en portal som kan ta oss tilbake i tid – og den portalen ligger på St. Hanshaugen, i katakombene under Oslo Katedralskole: Christiania Kathedralskoles Bibliothek.

Dette biblioteket, som i fjor fylte 300 år, er landets eldste bibliotek. Skolen er betydelig eldre, den ble etablert i 1153, men på grunn av utallige branner – herunder protestantenes bokbål, men hovedsakelig bybrannene i 1624 og 1686 – måtte biblioteket bygges opp fra grunnen av. Det fungerte da også som Oslos offentlige bibliotek fra 1720.

Ernst Bjerke viser skattene frem for Minervas redaktør.
Ernst Bjerke viser skattene frem for Minervas redaktør.

Når vi kommer ned i biblioteket, tar Ernst Bjerke – som er bibliotekets samlingsforvalter – oss inn i samlingen på over 50 000 bind; en samling som spenner over hele ni århundrer.

– Bøkene utgjør et uvurderlig arkiv over Christiania-borgerskapets litterære og vitenskapelige interesser i opplysningstiden og den tidlige nasjonalromantikken, forklarer Bjerke.

Og i dette arkivet har Bjerke nettopp det vi er ute etter: en førsteutgave av Burkes Reflections. Og der, på tittelbladet, står navnet på bokens første eier, med snirklete håndskrift: «Jess Anker, 1791».

Mon han kjøpte den etter å lest Prams anmeldelse i Minerva? Den ville han i så fall hatt enkel tilgang i Christiania Kathedralskoles Bibliothek som lå på andre siden av veien fra hans gård i Tollbodgaten – og også Minerva-utgavene finnes nå her i tidsportalen under dagens Oslo katedralskole.

Den rike villstyring

Vi er allerede blitt kjent med Jess Anker som en villstyring, og en rik sådan. Etter å ha blitt kjøpt ut av sin del av jernverket i Moss, kjøpte han i 1784 Tollbodgate 10, den gamle Krigsskolen – dette bygget som i disse dager overlates til en stiftelse, reddet i siste liten fra det kommersielle markedet da Forsvarsbygg ville selge. Anker hadde også landstedet Uranienborg. Derfra drev han trelasthandel; faren eide store skoger i Nordmarka, og Anker-familien hadde i praksis et monopol på denne virksomheten i Christiania.

Men Jess hadde ikke den samme businessteften som sine brødre, og havnet etterhvert opp i betydelige likviditetsproblemer. Da hans kone også døde, og etterlot ham fire barn, flyktet han til utlandet. Der, for å gjøre en lang historie kort, endte han opp med å ta sitt liv i sin leilighet i Bath, på North Parade i 1798. Han hadde da spilt bort sin del av familieformuen – og vel så det. Når broren Bernt finner ut av dette skriver han i et brev: «O, jeg svimler, o Jess Anker, du spilte bort det ankerske navn og formue.»

Men Bernt ville gjøre opp for sin bror så han kunne ligge ærlig mann i sin grav. Han gjorde opp spillegjelden og kjøpte deretter Tollbodgate 10 fra boet. Noen år senere forærte han i 1802 bygården til Krigsskolen, mens Jess’ bibliotek på 1144 bind ble gitt til Christiania Kathedralskoles Bibliothek. Slik førte Jess Ankers spillegalskap både til at Tollbodgaten 10 ble til Krigsskolen og til at Edmund Burkes Reflections in France ble bevart i Kattas bibliotek.

Ankers utgave er en bruksutgave, det er verdt å merke seg – uten fancy innbinding, hvis formål var å bli lest, ikke å pryde hyllene. Før han havnet på middagen der han var villig til å duellere for sin konservatisme – eller i hvert fall sin konge og konstitusjon – hadde han altså formodentlig lest og diskutert disse tankene. Men hvem diskuterte man Burke med i Christiania på 1790-tallet?

Veien via Smith

Her må vi være ærlige: Det er et spørsmål vi ikke har noe sikkert svar på. Det er begrenset kunnskap om resepsjonen av Edmund Burke i Norge – fokus har stort sett vært på hvordan tidens liberale og radikale strømninger gjorde seg gjeldende, og den norske grunnloven fra 1814 er sett i lys av disse ideene. Men fra tidsportalen i Kattas bibliotek kan vi likevel bedrive litt informert spekulasjon. For i nærheten av Jess Ankers’ Uranienborg, kan Bjerke fortelle, hadde en annen mann sitt landsted: Herman Colbjørnsens Incognito. De var for så vidt nesten naboer i byen også: Colbjørnsen bodde i Mariboegården i Prinsens gate 20, der hvor Telegrafbygningen ligger nå, bare 150 meter fra Ankers gård i Tollbodgaten. Christiania var en liten by med færre enn 8000 sjeler, og to så prominente menn med overlappende interesser må høyst sannsynlig ha kjent hverandre – selv om Colbjørnsen var 26 år eldre og mindre av en oppfarende hissigpropp.

Colbjørnsen døde i 1794. Og året etter at Jess Ankers bibliotek ble gitt til Katedralskolen, ble også halvparten av Colbjørnsens bibliotek – rundt 1700 bind – gitt til Kattas bibliotek. Også i denne gaven er det en førsteutgave av interesse for oss: Adam Smiths Wealth of Nations (1776).

Colbjørnsen var nemlig en lærd mann, og hadde studert filosofi, historie og matematikk i utlandet. Han ble jurist og etterhvert assessor i Høyesterett – og giftet seg inn i en rik kjøpmannsfamilie. Hans stebarnebarn, Emerentze Munch, forteller om at Colbjørnsen ofte holdt fester i Mariboegården. Og her kom det, «især om søndagen, de mest fremtredende personligheter i hans hus». Nettopp typer som Jess Anker?

Maribogården, der Coldbjørnsen holdt sine fester.
Maribogården, der Coldbjørnsen holdt sine fester.

Så vil kanskje leseren lure på hva i all verden Smith har med saken å gjøre? Det er en omvei – men den er ikke bare nødvendig, den er også interessant.

Mange tenker nok at Smiths markedsliberalisme liksom er den liberale motsetningen til Burkes konservative lojalitet til kongemakten. Men det er ikke så enkelt. For Burke og Smith ble ikke bare nære venner; Smith uttalte endog at Burke var den politikeren hvis tenkning lå nærmest hans egen: «Burke is the only man I ever knew who thinks on economic subjects exactly as I do without any previous communication having passed between us.» Når revolusjonære som Thomas Paine setter Burke opp mot Smith i nevnte Rights of Man, innebærer det en lesning de respektive forfatterne ville avfeid som reduksjonistisk.

Før den franske revolusjon var da også Burke kjent som et temmelig liberalt parlamentsmedlem, som blant annet støttet amerikansk uavhengighet og var positiv til den amerikanske grunnloven. Paine trodde først han ville finne en alliert i Burke, og ble desto mer skuffet da så ikke skjedde. Smith døde før den franske revolusjonen var kommet ordentlig i gang, og han eksplisitte syn på den forblir ukjent. Med det forbeholdet unnagjort må vi likevel kunne si at Smith gjorde grunnleggende andre antakelser enn de liberale revolusjonære på sentrale områder. I The Theory of Moral Sentiments (1759) hevdet han for eksempel at «the love of our own country seems not to be derived from the love of mankind» – men fra en særegen kjærlighet til det som er nær oss. Det er kanskje commonsensisk, men det er stikk i strid med ideen om det universelle mennesket med abstrakte, universelle rettigheter som ble grunnlaget for den franske revolusjon. I England ble disse revolusjonære ideene for øvrig uttrykt blant annet av Richard Prices revolusjonære preken av 1789, «A Discourse on the Love of Our Country» – som var den talen redaktør Pram altså ønsket seg oversatt til dansk – og hevder at sann fedrelandskjærlighet handler om kjærlighet og lojalitet til prinsipper, rett nok delvis som en motsats til tanken om lojalitet til en hersker.

Adam Smith var ikke bare liberal, men en <span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">konservativ</span> liberal.
Adam Smith var ikke bare liberal, men en konservativ liberal.

Mens Burke var en liberal konservativ, var Smith derfor en konservativ liberaler. Det er derfor slettes ikke utenkelig – tvert imot – at man i sirkler som leste og diskuterte Smith, også leste og diskuterte Burke. Og Colbjørnsen selv var i sitt virke en person som på mange måter handlet i tråd med innsikter fra både Burke og Smith. Mest kjent er han for sin rolle i undersøkelseskommisjonen etter et av de større bondeopprørene i Norge, nemlig Lofthusopprøret – som var en reaksjon på kjøpmennenes monopol på kornhandel. Kommisjonen valgte en mellomvei, der de lyttet empatisk til bøndenes klager, men samtidig gikk inn for å arrestere opprørslederen, Kristian Lofthus. Kommisjonens arbeid førte også til at kornmonopolet ble opphevet i 1788 – i tråd med Smiths idealer. Forandre for å bevare, ville Burke kanskje ha sagt.

Vi vet dessuten at Anker-slekten var svært fascinert av nettopp Smith. Flere av Anker-slektens sønner ble sendt ut i Europa, på en såkalt Grand Tour, til universiteter, interessante byer og lærde, ledsaget av en reiselærer. Jess og de to brødrene – Bernt og Peder – møtte noen av sine fettere – Peter og Carsten – i London i 1762. Jess møtte neppe Smith selv, men de to fetterne hadde rett i forveien sittet foran føttene til Smith i Glasgow. Kanskje fikk de der også høre om en da ung og lovende politiker og tenker ved navn Edmund Burke? – Smith var i hvert fall blitt oppmerksom på og imponert over Burke etter å ha lest hans bok Ideas of the Sublime and the Beautiful (1757) et par år tidligere. Professor Preben Munthe mener da også at det er naturlig å tenke at Peter og Carsten fortalte så mye om sitt møte med Smith til sine fettere, at det var med å forme deres samfunnssyn da de senere var med i prosessen som ledet frem til grunnloven i 1814.

Noen år senere skulle Smith altså komme ut med sitt store verk, Wealth of Nations. Anker-brødrene Peter og Carsten fortsatte å treffe Smith. Disse møtene ledet da også til at Anker-slekten, sammen med Collett-slekten, to av landets mest velstående familier, som også gled over i hverandre, gikk sammen om å få verket oversatt til dansk. Dette var den første oversettelsen som ble gjort, og den forelå bare tre år etter den opprinnelige utgivelsen i 1776.

Smiths økonomiske tenkning hadde et langt bedre jordsmonn i Norge enn i Danmark og Sverige. Det skyldes delvis at den norske overklassen var nettopp folk som Anker-familien: handelsmenn. I Danmark og Sverige var overklassen jordeiende adelsmenn, som ikke ønsket konkurranse på hjemmemarkedet. For dem fikk handelen i stedet en annen funksjon, som en måte å styrke sentralmakten på, gjennom at kongen gav handelsprivilegier og tok inn tollavgifter.

Men denne realpolitiske innvendingen mot markedsliberalismen var ikke særlig overbevisende i datidens Norge, som ikke en gang var selvstendig. Markedsliberalisme ble derfor et ledd i frigjøringen av Norge, ikke bare for handelspatrisiatet, men også for intelligentsiaen.

Professor Munthe beskriver en krets – der Anker- og Collett-slekten hørte naturlig med – bestående av handelspatrisiatet, som blant annet samlet seg på Bogstad gård og Paleet, begge eiendommer som tilhørte Anker-slekten – og hvor britiske betydeligheter i sin tur kom på sine egne Grand Tours. Etter Eidsvoll var Bogstad kanskje det stedet der det var størst politisk møtevirksomhet i 1814; daværende Kronprins Karl Johan kom da også til Bogstad i 1814 og spurte om Peder Anker ville bli Norges første statsminister i den nye regjeringen.

Noe bevis for at Herman Colbjørnsen og Jess Anker noen gang satt og diskuterte forholdet mellom Edmund Burke, Adam Smith og den franske revolusjon, før deres jordiske arv fant sammen i Kattas bibliotek – det kan vi ikke føre. Men både Colbjørnsen og Anker synes i hvert fall å ha vært orientert mot den mer konservative britiske og skotske opplysningstradisjonen, og viser dermed også eksistensen av et mer konservativt sjikt av samfunnsinteresserte borgere.

Tankenes plass i grunnloven

En rekke av disse mennene fra kretsen rundt Anker-familien skulle bli delaktige på Eidsvoll og i utformingen av grunnloven. Der gav man for eksempel merkantilismen et nådestøt. I Grunnloven står det nemlig «Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfrihet bør ikke tilstedes noen for fremtiden».

Som en kuriositet kan det nevnes at utkastet til denne paragrafen kom med 16. april, og møtereferatet ble den dagen undertegnet av Peder Anker – altså Jess Ankers bror – som selv hadde interesse av nettopp slike sagbruksprivilegier som ble begrenset av denne paragrafen. Slik ble næringsfrihet og begynnende frihandel i Norge – som hadde vært gryende siden kornmonopolet ble opphevet og nye lavere tollsatser innført i 1797 – styrket med Grunnloven.

Dette er da også et tydelig uttrykk for det liberale tankegodset som eidsvollsmennene hadde latt seg inspirere av. Men vi finner også tydelige tegn på den burkeansk, konservative dimensjonen, ikke minst i grunnlovens to første paragrafer, der den første beholder monarkiet, mens den andre fastslår, til og med i sin ordlyd, at den evangelisk-lutherske religion forblir den offentlige religion. (§ 2 inneholdt selvsagt også jødeparagrafen, også den dessverre gitt med en konservativ begrunnelse om at de fortsatt skulle være utestengt fra riket.) Stemmeretten var også langt mer begrenset enn i den fransk grunnloven av 1791, og den norske veien mot allmenn stemmerett gikk samme vei som den britiske: gradvise utvidelser, snarere enn den franske varianten med et stort fremskritt fulgt av store tilbakeskritt og ni regimeskifter mellom 1789 og 1870.

Også den norske grunnlovens rettighetskatalog var mer konservativ enn franske forbilder: Der den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter har universelle ambisjoner og omfattende og utpreget liberale paragrafer, er den norske varianten kort – opprinnelig §§ 95–101 – mer avgrenset, og mer i tråd med blant annet Burkes syn på rettigheter. Utover selve rettighetskatalogen tok grunnloven også med retter som tydelig søkte å vise frem både noe spesifikt norsk, og en kontinuitet mellom det som kom før og det som kommer etter – som bestemmelsen om odelsretten. Om Adam Smith faktisk ville støttet odelsretten, er kanskje tvilsomt, men den norske grunnloven er vel så preget av å stadfeste hevdvunne norske retter – det engelskmennene kaller «our ancient rights and liberties» – som av å slå fast universelle prinsipper, selv om noen slik grunnpilarer også er med.

I sum er dette ulikt ikke bare den franske grunnloven som kom i kjølvannet av revolusjonen, men også den amerikanske.

Burke nådde kanskje omsider helt hit, til Norges grunnlov.
Burke nådde kanskje omsider helt hit, til Norges grunnlov.

Nå finnes det nok flere grunner til at det ble slik enn at Jess Anker og Herman Colbjørnsen kjøpte hver sin bok på slutten av 1700-tallet. I tiden mellom tumultene på middagsselskapet i Thomsegården høsten 1792 og 17. mai 1814 hadde Frankrike og Europa gått gjennom Skrekkveldet, revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Kontinentet var utmattet, og den revolusjonære glød var sluknet. På mange måter var det utrolig at så mange av de liberale tankene ble bevart i den norske inkarnasjonen, for på kontinentet var det reaksjonen som skulle prege Wienerkongressen året etter.

Men kanskje finnes i den historien en liten rolle for kretsen som var opptatt av å forene liberale og konservative innsikter. Kanskje gjorde det at det var lettere å bevare de liberale prinsippene i reaksjonens tid i Europa?

Og kanskje kan man da også si at den norske grunnloven nettopp var den første liberal-konservative grunnloven.